Jaborandi er et fellesnavn for flere arter i planteslekta Pilocarpus. Dennes slekta inneholder omkring 20 arter av busker og små trær, og forekommer hovedsakelig i regnskogene i tropisk Amerika og på de vestindiske øyer. Jaborandi er kilden til et viktig alkaloid, pilocaprin, som utvinnes fra flere av artene. Opprinnelig var det bladene fra Pilocarpus jaborandi (Pernambuco-jaborandi) som ble benyttet, mens det i våre dager er Pilocarpus microphyllus (Maranham-jaborandi) som blir mest brukt. Pilocarpus pinnatifolius (Paraguay-jaborandi) og Pilocarpus trachylophus er to andre arter som kan benyttes. Alle disse artene er hjemmehørende i Sør- og Mellom-Amerika. 

De buskformede jaboranditrærne blir bare 2-3 m høye, og vokser i tette bestander. De har stjerneformede hvite, rosa eller purpurfargede blomster som sitter i lange rakleformede blomsterstander i greinspissene. Blomstene lukter mildt og er på samme måte som bladene dekt av små oljeproduserende kjertler. Når de knuses, vil luften bli fylt av en aromatisk duft fra oljen. Til medisinsk bruk er det imidlertid bare oljen fra de grågrønne bladene som blir ekstrahert. Hvis man holder et jaborandiblad opp mot lyset, vil man kunne se at overflaten har mange gjennomsiktige flekker, som om de har vært utsatt for et insektangrep. Hver flekk er en kjertel som inneholder en alkaloidholdig olje, og det er på grunn av denne oljen at jaborandiblad blir høstet. Bladene samles fremdeles hovedsakelig i naturen, men det er noe bekymring omkring hvorvidt denne høstingen er bærekraftig, så det er etablert plantasjer for jaborandi i Brasil.

Medisinsk bruk av jaborandi i Europa stammer fra 1873, da Symphonio Coutinho (1832-1887), en brasiliansk lege, hadde sett at ved å tygge på bladene fikk man en kraftig spyttutsondring, en virkning som man da trodde ville være av verdi ved behandling av vatersott (ødemer). Alkaloidet pilocarpin ble isolert i 1875 og ble standard behandling for ødemer inntil kraftige urindrivende midler ble introdusert på 1920-tallet. Pilocarpin stimulerer det parasympatiske nervesystemet og er nå hovedsakelig brukt i øyemedisinen for å trekke sammen pupillen og redusere trykket i øyet. Stoffet er et av legevitenskapens beste våpen mot sykdommen grønn stær.

Folkemedisinsk bruk av jaborandi

En te laget av bladene har lenge vært viktig i brasiliansk folkemedisin. Teen smaker søtt, og når den drikkes virker den urindrivende. Når den smøres i hodebunnen påstås det at den forhindrer at man blir skallet, men det er foreløpig ingen vitenskaplige studier som støtter denne påstanden. Verdien av pilocarpin i produkter mot skallethet er sannsynligvis knyttet til stoffets evne til å åpne hudporene og dermed øke blodsirkulasjonen i de små kapillærårene, noe som gjør at hudens gjennomtrengelighet for andre farmasøytiske forbindelser også øker.

Uttrekk av de tørkede og pulveriserte bladene har ellers blitt brukt som et stimulerende og svettedrivende middel, og har vært en del av behandlingen av en rekke sykdommer, som f.eks. revmatisme og brysthinnebetennelse. I USA brukte leger tidligere en ekstrakt av bladene for å stimulerer urinstrømmen hos pasienter der den normale blærefunksjonen var blitt inaktivert etter operasjon, men dette gjøres nå med andre midler.

Pilocarpin

Påført utvortes på øyet påvirker pilocarpin væskestrømmen fra øyet og bidrar til å dempe trykket i øyet. Når det brukes på personer som har grønn stær i et tidlig stadium, stimulerer det musklene til å trekke sammen pupillen, og trykket i øyet vil gradvis reduseres. Siden sykdommen grønn stær etter hvert gjør pasienten blind ved å bygge opp trykket så mye at øyet ikke lenger kan fungere, kan denne behandlingen redde synet til pasienten, selv om urten ikke kan kurere sykdommen. Når man drypper pilocarpin på øyet, vil virkningen starte etter mindre enn 15 minutter og fortsette å beskytte øyet i omkring 24 timer.

Når det inntas gjennom munnen, stimulerer pilocarpin den glatte muskulaturen i fordøyelseskanalen og øker styrken på peristaltikken. Også andre organer (som livmor, urinblæren, galleblæren og gallegangen) kan påvirkes på samme måte. Pilocarpin øker svettingen og spyttdannelsen hos mennesker. Det har også en virkning på blodåresystemet og åndedrettssystemet (senker blodtrykket og hjerterytmen). Garvestoff i planten har en lokalt astringerende effekt som virker på slimhinnene i fordøyelsessystemet, og har vist svulsthemmende og sekresjonshemmende virkning i fordøyelseskanalen.

Pilocarpin brukes altså primært til å behandle pasienter med grønn stær og Sjøgrens syndrom (= xerostomi: tørrhet i munnhulen, som følge av nedsatt dannelse av spytt og slim). Andre rapporterte bruksområder for jaborandi-planten er behandling av Brights sykdom (en nyresykdom), døvhet, diabetes, ødemer, slapphet i tarmene, gulsott, kvalme, nyrebetennelse, brysthinnebetennelse (plevritt), psoriasis, revmatisme, syfilis og halsbetennelse.

Jaborandi må ikke brukes av gravide og ammende. Unngå generelt store doser av jaborandi, da det kan oppstå leverskader, særlig hos pasienter som har en leversykdom fra før. Urten må brukes med forsiktighet av pasienter med hjertekarsykdommer, ved unormale tilstander i gallegangene og urinveiene, og ved kognitive eller psykiske forstyrrelser. Overdosering forårsaker kraftig svetting og spyttutskilling, rask puls, sammentrukne pupiller, diaré og oppkast, og kan være dødelig.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.