Portulakk er en ettårig, 10-40 cm høy, saftfull urt med nedliggende eller opprett stengel. Bladene sitter motsatt eller spredt, og de er mørkegrønne og skjeformede med kort og ubetydelig bladskaft. Portulakk blomstrer fra juli til september, og blomstene er små og sitter enkeltvis eller to til fire sammen, og er omgitt av et svøp av blad. Blomstene har fem gulaktige kronblad og visner tidlig, og 7-12 støvbærere. Griffelen er 5-fliket og frukten er en 4-9 mm stor, eggrund kapsel med lokk, som inneholder mange små, blankt svarte frø.

Portulakk har to underarter. Det er ugrasportulakk eller vill portulakk (Portulaca oleracea subsp. oleracea) med nedliggende stengler som er regelmessig gaffelgreinet og ofte med rødlig farge. Bladene er 1-2 cm lange, spadeformet til omvendt eggrunde, mørkegrønne, sittende, med kileformet grunn.

Hageportulakk eller matportulakk (Portulaca oleracea subsp. sativa) er mer storvokst (opptil 60 cm), med opprett stengel og 2-4 cm lange blad som er gulgrønne av farge og med grunt innbuktete spisser. Både stenglene og bladene er svært kjøttfulle. Det er hageportulakk som dyrkes og brukes som grønnsakplante, mens ugrasportulakk brukes mest medisinsk. Portulakk har en salt og frisk smak.

Portulakk er trolig opprinnelig hjemmehørende i India og Pakistan, hvor planten fremdeles vokser vilt og hvor den har blitt spist i tusenvis av år. I Europa har portulakk vært dyrket i hundrevis av år, og var en svært populær matplante på 1500-tallet. I våre dager forekommer planten som ugras i varmere deler av Mellom- og Sør-Europa. Den ble tatt med til Amerika av nybyggere og vokser der som ugras. Portulakk kom som matplante til Norden på 1400-tallet, og i Norge er den funnet tilfeldig forvillet fra hager i de sørlige delene av landet. Den dyrkes ofte som hageplante og drives fram i stor skala i Midtøsten og Mellom-Europa.

Portulakk er svært næringsrik og inneholder høye nivåer av omega-3-fettsyrer, i tillegg til proteiner, sukker og slimstoffer. Urten er en god kilde for vitaminene A, B1 og C, nikotinamid og mange mineraler (magnesium, kalium og nitrat). Videre inneholder portulakk alkaloidene dopa, dopamin og l-noradrenalin, fargestoffer (oleracin I og II), kaffe-, ferula- og sinapinsyre, kalsiumoksalat og oksalsyre, kaliumsalter og jernsakkarid. I frøene er det stivelse og en fet olje.

Portulakk er en avkjølende urt som senker feber og fjerner giftstoffer. Den har urindrivende, rensende, styrkende, febersenkende, blodstillende, antibakteriell, immunstyrkende og antidepressiv effekt, og anses som et antiafrodisiakum.

Innvortes mot magesmerter, diaré, dysenteri, akutt enteritt (betennelse i tynntarmen), blindtarmbetennelse, mastitt (betennelse i brystkjertelen), hemoroider, blødninger etter fødselen, feber, vannlatingsproblemer, urinveisinfeksjoner, hemoroider, blødninger etter en fødsel, hoste og hodepine. Utvortes på sår, forbrenninger, byller, slangebitt, insektstikk, herpes, eksem, øreverk, såre øyne og podagra. Frøene virker styrkende og har vært brukt mot dårlig fordøyelse, grå stær og innvollsorm. Portulakk kan brukes forebyggende mot hjertekarsykdommer.

Vi vet at portulakk har vært brukt som legeplante i Europa, Iran og India i minst 2000 år, men planten ble sannsynligvis spist som grønnsak lenge før det. Urten har nok vært dyrket i tusenvis av år i både India og Kina.

Portulakk var kjent i oldtidens Egypt og er nevnt i greske skrifter så tidlig som på 600-tallet f.Kr. I oldtidens Roma ble portulakk brukt mot såre øyne, hudbetennelser og "alt som er opphovnet", hodepine, magesmerter, dysenteri, innvollsorm og firfislebitt. Så vel ansett var urten i Romerriket, at Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) anbefalte at man til enhver tid bar en amulett med portulakk på seg for å holde all ondskap og sykdom borte.

Dioskorides (1. årh. e.Kr.) anbefalte å spise portulakk mot ømhet i tennene, hodepine, betennelser og dårlig fordøyelse. Saften stiller feber og virker kjølende på en varm dag, sa han, og for urinveisplager og alle slags indre blødninger skulle det hjelpe å spise urten. I skrifter etter flere middelalderleger finnes mange av de samme rådene. F.eks. omtaler Henrik Harpestreng (1200-tallet) portulakk som et bra middel mot ormebitt, da den skal fordrive både giften og ormen. Også urtebokforfatterene Henrik Smith (1495-ca.1563) og Simon Paulli (1603-1680) omtaler urten og skriver bl.a. at den "køler hede blod og dæmper den overflødige ukyskhed", og "forhindrer de drømme som man har om sådan naturens leg og spil". De angir at frø av portulakk inngår i de midler som ble solgt på apotek mot "natlige pollutioner". Frøene ble også brukt i midler mot innvollsorm og malaria hos barn.

Innen folkemedisinen har portulakk blitt anvendt mot blant annet feber, diaré og urinveisinfeksjon. Den har også blitt brukt som blodstillende middel, og skulle være bra for øynene og ømt tannkjøtt. I våre dager er Frankrike det europeiske landet som bruker mest portulakk, og da er det primært hageportulakk som dyrkes. Som medisinplante blir portulakk i våre dager lite brukt.

De medisinske egenskapene til portulakk

Portulakk er smekkfull med antioksidanter (betakaroten, C- og E-vitamin), og inneholder dessuten mye av de nyttige omega-3-fettsyrene, noe som bidrar til å styrke immunforsvaret. Disse stoffene hjelper også til å senke forhøyde blodfettverdier og dermed redusere risikoen for hjerteinfarkt og dannelse av blodpropp. At portulakk inneholder mye magnesium er også viktig i denne sammenhengen. Hvis man har for høyt blodtrykk, så sørg for å spise rikelig med grønnsaker som inneholder magnesium, f.eks. portulakk, spinat og grønne bønner. Magnesiummangel er svært utbredt, og det er ikke tvil om at magnesium spiller en rolle ved mange hjertekarlidelser. Man bør satse på å ha et inntak på totalt 400 mg magnesium daglig. Hvis man ofte får hodepine, anbefaler kostholdseksperter at man inntar omkring 600 mg magnesium om dagen.

Matvarer som inneholder magnesium og kalium har vist seg å kunne ha en antidepressiv virkning. Portulakk, som er svært rik på begge disse mineralene, inneholder også andre stoffer som kan påvirke et depressivt humør, f.eks. kalsium, folat og litium.

Portulakk er et naturlig vanndrivende middel og kan brukes til å rense kroppen for giftstoffer og som et avkjølende, og dermed febersenkende middel. At portulakk har en vanndrivende effekt, gjør plantesaft av urten til et godt middel ved vannlatingsproblemer. Hvis man drikker friskpresset saft av portulakk, kan det også motvirke hoste. Plantens slimstoffer gjør urten til et lindrende middel ved magetarmproblemer som diaré, dysenteri, akutt enteritt (betennelse i tynntarmen) og blindtarmbetennelse. Urten har videre vært anvendt mot mastitt (betennelse i brystkjertelen), hemoroider og blødninger etter en fødsel. Frøene har blitt brukt mot innvollsorm.

Portulakk i kinesisk urtemedisin

I kinesisk urtemedisin brukes portulakk mot diaré, bakteriell dysenteri, feber og urinveisinfeksjoner, samt iblant ved blindtarmbetennelse. Kineserne bruker også planten som motgift mot vepsestikk og slangebitt, og som et folkemedisinsk middel mot herpes.

Utvortes bruk av portulakk

Bladene til portulakk er svært saftfulle, og hvis man påfører frisk plantesaft av urten på huden vil det kunne lindre betennelser, insektbitt, brannsår og andre sår. Det skal også hjelpe mot hudproblemer som byller og eksem.

Portulakk inneholder mange verdifulle antioksidanter, bl.a. karotenoider. Har man lyst på en virkelig antioksidantrik oppstrammer for huden, kan man lage en ansiktsmaske av mosede portulakkblad. Alternativt kan man bruke spinatblad. Friske og lett knuste blad har også vært brukt som grøtomslag mot hodepine, såre øyne og podagra.

Portulakk som mat

Portulakk er både god på smak og en vitamin- og mineralrik grønnsak. De unge, sprø bladene, stenglene og blomsterknoppene har en frisk, skarp og litt salt smak, og kan brukes friske i salater, eller kokt eller dampet som grønnsak. Bladene kan f.eks. brukes i agurk- eller tomatsalater, eller tilberedes som portulakksuppe på samme måte som kjørvel- eller spinatsuppe. Når man bruker portulakk i kokte matretter, bør de fint snittede bladene tilsettes på slutten av koketiden for å ta vare på den delikate smaken og innholdet av vitaminer. Kokingen medfører imidlertid at bladenes seige innmat blir til et godt fortykningsmiddel til supper og stuinger. Hakkede portulakkblad er også godt i marinader eller majones til kjøtt- og fiskeretter, eller til hardkokte egg. Eldre, seigere blad kan brukes til å krydre supper og frikasséer.

De tykke bladene og stenglene kan sursyltes i en sukker- og eddik-lake, og syltet portulakk er en fin smakstilsetning i fiskesupper, kremete grønnsaksupper og i pikante majoneser som serveres til kjøtt og fisk. I Midtøsten blander man hakket portulakk med yoghurt og hvitløk og serverer dette som tilbehør til grillet kjøtt. Portulakk er også en standard ingrediens i den libanesiske salaten fattoush, hvor urten brukes sammen med store mengder persille og mynte.

Dyrking av portulakk

Portulakk er en plante som er enkel å dyrke. Plantene trives best i en næringsrik og veldrenert jord, og på et solrikt voksested. Man må passe på å holde jorda jevnt fuktig for at plantene skal bli frodige. Frøet sås direkte på voksestedet om våren, og gjerne flere ganger utover sommeren så man kan ha en jevn forsyning av friske planter over en lengre periode. Man sår i rader med 30 cm mellomrom og tynner slik at det blir 15-25 cm mellom hver plante. Man kan normalt starte å plukke blad av plantene seks til åtte uker etter såing.

Portulakk er trygg å anvende i matlagingen som en grønnsak eller et krydder. Det advares imidlertid mot at gravide bruker urten i terapeutiske doser, da den kan virke livmorsammentrekkende. Portulakk bør heller ikke inntas i store mengder av personer med fordøyelsesplager og av de som har lett for å få nyrestein, da urten inneholder opptil 1,7 % oksalsyre. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.