EIK |
Quercus robur
(SOMMEREIK) |
Quercus petraea (VINTEREIK) |
|
Det finnes to arter av
eik i Norge. Av disse er sommereik den vanligste, og det er denne
arten som det normalt henvises til i urtemedisinsk litteratur.
Opplysningene nedenfor dreier seg derfor om sommereik, men medisinsk
er det ikke forskjell på de to artene. I Nord-Amerika brukes hviteik
(Quercus alba) på tilsvarende måte som sommereik anvendes i
Europa. |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER PÅ SOMMEREIK: |
Quercus robur
L. |
Qurecus pedunculata Ehrh. |
Quercus pubescens
Willd. |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER PÅ VINTEREIK: |
Quercus petraea
(Matt.) Leib. |
Quercus sessiliflora |
Quercus sessilis |
|
NAVN
PÅ SOMMEREIK PÅ ANDRE SPRÅK |
SAMISK: Áika / Háika. |
SVENSK: Skogsek
/ Ek / Vanlig ek / Sommarek / Stjälkek. |
DANSK: Almindelig
eg / Rød-eg / Stilkeg / Eg. |
ISLANDSK: Sumareik. |
FINSK: Tammi
/ Metsätammi / Kesätammi. |
ENGELSK: Oak
/
Common oak / Common red oak / Pedunculate oak
/ English
oak / French oak / Tanner's bark. |
TYSK: Sommer-Eiche
/ Stiel-Eiche / Steineiche / Eiche. |
FRANSK: Chêne pédonculé. |
SPANSK: Roble albar. |
|
FAMILIE |
Bøkefamilien (Fagaceae). |
|
|
|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
I Norge har vi to arter av eik, sommereik (Quercus
robur) og vintereik (Quercus petraea). Sommereik blir
vanligvis et større tre enn vintereik, og de skilles ved at
vintereik har stilkete blad mens sommereik har bladplata rett på
greina. Hos nøttene er det omvendt; vintereikas nøtter sitter rett
på greina, sommereikas nøtter er stilkete. Disse to artene er ikke
alltid lette å skille fra hverandre i områder hvor begge finnes, da
de kan krysse seg med hverandre og danne mellomformer. Eik er det
treslaget hos oss som oppnår lengst levealder og som bruker lengst
tid fra det dør til alt trevirke er borte.
Trær av sommereik kan i Norge bli rundt 30 m høye, få
en stammeomkrets på inntil 10 m, og bli rundt 1000 år gamle. De har
en vid krone (jfr. eiketreet i logoen til sparebankene), knudrete
greiner, og først glatt, men seinere oppsprukket bark. Bladene er
avlange og bredflikete, matte og læraktige, og har korte (2-7 mm
lange) bladstilker. De har hjerteformet til avrundet basis, som har
tilbakebøyde kanter eller ører. Bladundersiden er glatt eller spredt
håret. Bladene er grønne lenge utover høsten, men felles om
vinteren. Hannblomstene er små, gulaktige og sitter i 2-4 cm lange
og hengende rakler, mens hunnblomsten sitter enkeltvis eller få
sammen i grupper på lange skaft. Blomstringen skjer i mai, samtidig
med løvsprett. Hunnblomstene danner 2-3 cm store, avlange nøtter (de
velkjente eikenøttene) som først er grønne, men som blir brune etter
hvert som skallet blir hardt. Nøttene av sommereik er samlet i
spissen av en stilk, som alltid er lengre enn bladstilken. Ofte
forekommer kuleformede utvekster på bladene. Dette er galler som
dannes av larver av en eikegallevepsen.
Vintereik er busker eller trær med grov, opprett
stamme med dypt furet, brungrå bark. Kronen er vanligvis mer
regelmessig enn hos sommereik. Bladene er utstyrt med 1-3 cm lange
stilker, og de visne bladene blir ofte sittende på greinene utover
vinteren. Bladplaten smalner av mot basis, den mangler ører og har
stjernehår på undersiden, og bladene er blankere, tykkere og mer
læraktige enn hos sommereik. Nøttene til vintereik sitter tett
sammen på korte stilker. |
|
|
UTBREDELSE |
Eikearter er utbredt over hele den nordlige halvkule
og de var tidligere skogdannende over store deler av Europa.
Sommereik er naturlig utbredt i Europa, Nord-Afrika og de vestlige
delene av Asia (Ural- og Kaukasus-området). På grunn av den
intensive utnyttelsen av eik til husbygging, båter, eiketønner,
møbler og våpen, har mange av de gamle eikeskogene som en gang
fantes blitt ødelagt. I Norge finner vi de to eikeartene bare i den
sørlige delen av landet; sommereik på Østlandet nordover til
Mjøstraktene og langs kysten til Edøy i Møre og Romsdal, mens
vintereik bare finnes spredt i lavlandet langs kysten fra Drøbak til
Nordfjord. Vintereik vokser vanligvis på tørrere, magrere og mer
steinete steder enn sommereik. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Av eiketrær anvendes veden, barken, bladene, galler
og nøtter. Medisinsk er barken den viktigste delen.
Quercus
cortex
(alternativt Querci cortex eller Cortex querqus):
Eikebark.
Den glatte og skinnende barken fra unge stammer og
greiner (speilbark eller glansbark) samles inn om våren ved
løvsprett eller når sevjen begynner å stige. Det dreier seg altså
ikke om den grove ytterbarken på gamle eiketrær, men om det tynne
mellomste barklaget på 5-12 år gamle trær. Høsting skjer lettest i
fuktig vær, for da slipper barken lettere. Den tørkede barken skal
være omtrent 2 mm tykk. Man må samle 2-3 kg frisk bark for å få 1 kg
tørket droge.
Quercus folia
(alternativt Folia quercus): Eikeblad.
Gallae:
Eikegaller eller gallepler (kuleformede utvekster på bladene skapt
av parasitter). Disse er det best å samle i august, helst før
larvene forlater dem, da innholdet av garvesyre synker når de er
gjennomboret. Et uttrekk av eikegaller blandet med jernsalter er
blitt brukt som blekk. Jernforbindelser gir nemlig en blåsvart og
holdbar farge med garvesyre.
Quercus
semen
(alternativt Semen querqus, Semina quercus eller
Quecus glandes): Eikenøtter.
Disse inneholder
ikke like mye garvesyre som bark og gallepler, og er best å bruke
til mat mens de ennå er grønne.
Et homeopatisk middel som kalles
Quercus lages av sommereik. Eikenøtter får trekke i alkohol til
de er myke, så skrelles de, knuses og fortynnes i alkohol, før
middelet potenseres. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Eikebark er primært en garvestoffdroge.
Barken
inneholder 7-20 % garvestoffer (mengden er bl.a. avhengig av
innhøstingstidspunkt) bestående av ellagitanniner som castalagin,
pedunculagin, vesvalagin, acutissiminen A og B, eugenigrandin,
guajavacin B og steophyllanin C. Ellers foreligger det katekiner
(monomere og dimere katekiner som catechintanninger og
oligo-proanthocyanidiner), gallotanniner og gallussyre. Videre
finnes ca. 10 % saponiner, 5-6 % gummi, 6 % fett, 6-7 % pektin, 2,5
% sukker, samt harpiks, eplesyre og salter. Galleplene kan inneholde
opptil 50 % garvestoffer. Eikenøtter inneholder 30-40 % stivelse,
6-8 % garvesyre og 3-4 % fet olje. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Bitter, kraftig astringerende (sammentrekkende), blodstillende,
sårhelende, magestyrkende, betennelseshemmende, kolesterolsenkende,
antidot, antiseptisk, antiviral og bakteriehemmende på huden. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Innvortes ved diaré (særlig hvis den inneholder
blod), dysenteri, indre blødninger, kraftige
menstruasjonsblødninger, mage- og tarmkatarr, nyrestein, blærestein,
hemoroider, endetarmsfremfall og forgiftninger.
Utvortes mot ulike typer sår (som snittsår,
skinnebeinssår, brannsår og mindre rifter i anus), forbrenninger,
hemoroider, brokk, åreknuter, årebetennelser, frostknuter,
halsinfeksjoner, blødende tannkjøtt, neseblødning og andre ytre
blødninger, utflod, fotsvette, fotsopp, ringorm, fuktig eksem og
uren hud. |
|
|
 |
|
EIK |
Det vitenskapelige navnet på sommereik er Quercus robur.
Slektsnavnet Quercus skal visstnok komme av de keltiske ordene
quer (= fin) og cuez (= tre), og altså bety "et fint tre".
Artsnavnet robur kommer av det latinske robustus (= sterk
eller hard), og viser til treets kraftige vekst og harde ved.
Tradisjon og folkemedisinsk bruk av eik
Eik har siden oldtiden vært ansett som et hellig tre, og det var
helliget tordenguden Tor. På grunn av vedens hardhet var trevirket høyt
verdsatt. I flere hundre år tilhørte alle eiketrær i Sverige kongen, da
veden ble brukt til skipsbygging. Det var strenge straffer for å hugge
ned eller skade eiketrær. Dette er en av årsakene til at det gjerne står
et eiketre midt ute i en åker.
For druidene var eiketrær hellige og ble ansett som symbol for
fruktbarhet og udødelighet. I tidligere tider kunne kvinner som ønsket å
bli gravide bære en eikenøtt som en talisman. Selv om opprinnelsen til
betegnelsen druide er noe uklar, kan ordet komme av det greske ordet
drus, som betyr eik, og det gamle irske ordet wid, som betyr
kunnskap. En druide var altså en person som var i besittelse av
"kunnskapen til eiketreet". I hedenske kulturer har det lengelevende og
ærverdige eiketreet i lange tider vært et symbol på styrke, mot og
visdom, og ofte knyttet til den fremste maskuline guden. I Skandinavisk
mytologi var det Odin, mens det i gresk mytologi var Zevs. I England var
eik et så respektert tre at en grein av treet var preget på britiske
mynter i århundrer, og det berømte runde bordet til Kong Arthur skulle
være laget av et enkelt gigantisk eiketre.
På grunn av det høye innholdet av garvestoffer i bark,
blad og galler,
har eik gjennom sin sammentrekkende virkning vært høyt verdsatt som
medisinplante i Europa. I folkemedisinen ble barken særlig brukt mot
kronisk diaré, dysenteri og andre fordøyelsesplager, blødninger, feber
og hals- og lungesykdommer. Eikebarkavkok ble også brukt mot
tuberkulose, og bakgrunnen for dette var at man hadde lagt merke til at
garvere aldri fikk denne sykdommen. Eik var dessuten et treslag som man
kunne sette bort sykdommer til, det være seg skader, feber eller smerter
av alle slag. Et omslag av eikeblad ble brukt til behandling av gikt,
både leddgikt og slitasjegikt.
Anvendelse av eikebark
Eik er altså først og fremst et sammentrekkende middel som kan brukes
både innvortes og utvortes. Som garvestoffdroge kan avkok av eikebark
brukes som et stoppende middel ved løs mage (særlig ved blodig diaré),
og drogen har vært mye brukt i veterinærmedisinen til hest og ku med
kraftig diaré. Ved forgiftning med tungmetaller eller alkaloider kan man
også gi en garvestoffdroge som eikebark, da dette vil danne uoppløselige
forbindelser med disse stoffene. Urtete på eikebark kan videre drikkes
ved kroniske betennelser i mage- og tarmkanalens slimhinner, ved indre
blødninger og kraftige menstruasjonsblødninger. I tillegg vil en slik te
styrke blodårene og kan derfor være til nytte ved åreknuter og
hemoroider, men ved disse plagene brukes eikebark helst utvortes i form
av salve eller lotion.
Eikebark kan trolig også være nyttig ved behandling av steiner i
urinveiene. I en studie hvor det ble brukt et preparat med eikebark (Litiax®)
fant man at det ikke bare hemmet dannelsen av steiner, men at det også
hemmet bakterieveksten rundt dem. Preparatet viste også en urindrivende
virkning og hadde en betydelig reduserende virkning på smerter og
betennelser.
Dyreforsøk har vist at ved å gi eikebark oralt er saponinene i barken i
stand til å redusere verdiene av serum kolesterol. Denne virkningen tror
man skyldes en reaksjon mellom saponinene og gallesyre, som videre fører
til en hemming av kolesterolopptaket. I en studie med mus syntes
saponinene også å øke produksjonen av antistoffer, da man fant at
immunresponsen etter virusinfeksjoner ble fremskyndet.
Utvortes bruk av eikebark
Avkok av eikebark for utvortes bruk er et nyttig middel ved mange
plager. Man kan vaske seg med avkoket, tilsette det til badevannet eller
anvende det til kalde omslag. Dette kan bidra til å hele forbrenninger
og sår, og til å lindre eksem, psoriasis og andre utslett, samt dempe
kløe. Plages man med kraftig fotsvette eller fotsopp, kan et fotbad med
et sterkt eikebarkavkok være effektivt. Ved hemoroider,
endetarmsfremfall og sprekker i endetarmsåpningen kan man bruke avkoket
i et sittebad. Det kan videre anvendes til vask for å behandle
årebetennelser og for å forebygge åreknuter. Avkoket kan også brukes som
skyllemiddel ved utflod og betennelser i kjønnsorganenes slimhinner. Den
gule hudfargen som kommer etter utvortes bruk av eikebarkprodukter
skyldes virkningen av tanninene. Hvis man gnir huden med sitronsaft, vil
fargen forsvinne.
Avkok av eikebark kan ellers anvendes som gurglevann eller munnvann ved
sår hals, blødninger og betennelser i tannkjøttet, munnsår og betente
mandler. Ved neseblødning eller polypper i nesen kan man sniffe
pulverisert eikebark. Slikt eikebarkpulver kan også strøs på fuktige
eksem, eller man rører det ut i vann til en deig som kan smøres på
frostknuter.
Eik i Bachs blomstermedisin
Bachmiddelet OAK er laget av sommereik. Eiketrær blir svært gamle og
symboliserer både kraft og styrke. Dette gjenspeiles i at OAK er et
middel som er forbundet med sjelspotensialet for kraft og utholdenhet,
og således passer for utholdende, seige og meget viljesterke personer.
Mennesker som har bruk for OAK er også i det ytre ofte sterke og
knudrete som et eiketre. De er meget pliktoppfyllende personer som
sjelden klager eller gir opp, men som kjemper videre selv om de er oppe
i så store vanskeligheter at de for andre virker uoverkommelige. Selv om
de er overarbeidete og slitne, driver de seg selv videre. De kan kjempe
mot en sykdom med alle midler, selv om de ikke merker noen bedring. Det
er typisk for disse personene er at de ikke lar omgivelsene få vite
hvordan de har det, men tvert imot påtar seg å hjelpe sine medmennesker,
selv om de har mer enn nok med sine egne problemer. De anses ofte som
sta personer som tar for lite hensyn til seg selv, og som sjelden unner
seg selv noe. Dette er ikke bra, og det hele kan ende med et psykisk
sammenbrudd, eller de kan utvikle fysiske spenninger, stivhet,
revmatisme, forkalkninger og så videre.
Bachmiddelet OAK kan hjelpe disse personene til å innse at denne typen
kamp virker mer begrensende enn utviklende. Når de tar dette middelet
vil de snart kunne erfare at det indre trykket blir mindre, og energien
flyter rikeligere og på en friere måte.
Eik i homeopatien
Det homeopatiske middelet Quercus blir laget av nøttene fra
sommereik. Det brukes primært ved kroniske miltplager med
væskeopphopning. Middelet kan anvendes ved forstørret milt, som kan
skyldes malaria eller alkoholisme. Quercus kan ikke kurere
alkoholisme, men kan lindre virkningen av akutt alkoholforgiftning.
Tilbakevendende gikt skal også kunne lindres med dette homeopatiske
middelet.
Eikenøtter som mat
Eikenøtter er svært næringsrike og inneholder først og fremst stivelse.
De kan spises grønne innen de får skall, og smaken er da mindre besk enn
når de er modne. Næringsinnholdet er imidlertid bedre i modne nøtter.
Eikenøtter har vært mye brukt som fôr til griser, men som føde til
mennesker blir de i våre dager å betrakte som nødmat. I boken Gratis mat
av ville vekster (1941) skriver Jens Holmboe følgende om eikenøtter som
grisefôr: "I
sørligere land er det framforalt til svinefôr eikenøttene blir nyttet.
Om høsten når nøttene faller ut av sine skåler, blir svinene drevet ut i
eikeskogen og lever da høyt på de eikenøtter de selv søker opp. Og det
er en gammel erfaring at denne kost er god for fleskeproduksjonen".
For våre forfedre var eikenøtter trolig et viktig næringsmiddel. Funn av
eikenøtter ved utgravinger av oldtidsboplasser har blitt tolket som at
de ble brukt som dyrefôr, men i mange områder i Nord-Amerika har
imidlertid indianerne brukt eikenøtter som en basisføde. De ble først og
fremst brukt til mel og meldrøying, og indianerne lagde kaker og
grøt av melet. Sammen med søte bær blir det en god grøt. Ristende
eikenøtter har også vært brukt som kaffeerstatning.
For å få fjernet de beske garvestoffene, må eikenøtter behandles før de
kan spises. Det gjøres gjennom risting eller utvanning. Risting gjøres
ved at eikenøtter med skall plasseres i glørne eller i en stekeovn på
175 °C i ca. 15 minutter slik at skallet blir brunforkullet. Etter at
skallet er fjernet, brukes nøttene hele eller malte. Utvasking i vann
gjøres med avskallede hele eller malte eikenøtter. Brukes kaldt vann, må
eikenøttene stå i minst noen dager (indianerne plasserte dem i kurver i
en bekk i minst en ukes tid). Koker man dem, må man bytte vann noen
ganger, helt til vannet ikke lengre smaker beskt. Hvis man skal koke
eikenøtter, er det best å hakke dem opp først.
Annen anvendelse av eik
Eik gir et sterkt og holdbart tømmer som i århundrer har vært brukt til
å bygge båter, hus, eiketønner (som gir en distinkt smak på vin og
brennevin), møbler og våpen, og som brensel og til røyking av
svinekjøtt. Eikebark var i tidligere tider i utstrakt bruk i
lærindustrien som garvemiddel.
På eikens
blad forekommer det ofte såkalte gallepler, runde utvekster
som er laget av larven til en gallemygg. Galleplene inneholder opptil 70
% garvesyre og er råvare for framstilling av ren garvesyre som bl.a. kan
brukes til garving av lær. De har også vært brukt til å lage skriveblekk
og til plantefarging. Sammen med jernvitriol gir de grå og svarte
farger. Medisinsk ble galleplene brukt som motgift ved antimon-, bly- og
kobberforgiftninger, samt ved forgiftninger av alkaloider (f.eks.
opium). Garvesyren danner uløselige og dermed ufarlige forbindelser med
disse stoffene.
Anvendelse og dosering
Eik er tilgjengelig som knust eller pulverisert bark, som
badetilsetninger og i sammensatte preparater.
Til innvortes bruk er daglig dose angitt til 3 g bark per dag i form av
avkok. Urtete av eikebark lages ved å bruke 1 teskje (= 3 g) fint
oppkuttet eller pulverisert droge til 150 ml vann som gis et raskt
oppkok og så siles etter noen minutters trekketid. Teen drikkes mellom
måltidene ved behov, gjerne flere ganger om dagen. Har man tilgang på
flytende ekstrakt av eikebark (1:1) er daglig dosering 3 ml, mens man av
tinktur (1:5) kan innta 15 ml daglig.
Til vaskevann, gurglevann og til kompresser lager man et avkok av 20 g
bark per liter vann. Til badevann (fotbad
i 15-20 minutter, eller korte sittebad på noen få minutter 4-5 ganger
daglig)
bruker man 5 g bark per liter vann. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Ingen helserisiko eller bivirkninger er kjent ved
bruk av eikebark i anbefalte terapeutiske doser. Uttrekk eller avkok
av eikebark må imidlertid brukes med forsiktighet innvortes, og bare
i kortere perioder (maks. 2-3 uker sammenhengende). Ved langvarig
innvortes bruk kan garvestoffene skade slimhinnene i
fordøyelseskanalen og dessuten føre til fordøyelsesproblemer på
grunn av den sekresjonshemmende virkningen av garvestoffene. Ved
inntak av eikebark kan opptaket av alkaloider og andre alkaliske
medisiner bli redusert eller hemmet, så vær varsom med samtidig bruk
av eikebark og slike medisiner. Langvarig bruk av eikebark påstås å
kunne forårsake leverskade, og drogen må derfor ikke påføres store
områder med åpne sår eller tas innvortes i for store doser. |
|
 |
Flere bilder av
sommereik |
|
KILDER |
Bergmark,
Matts: Læge-urter og urte-te. Om folkemedicinens lægeplanter.
København, Rosenkilde og Bagger 1965. |
Bjertnæs,
Aage: Groblad, meitemark og krutt. Kjerringråd og folkelig
behandling i 1000 år. Oslo, Gyldendal
Norsk Forlag ASA 1997. |
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine.
Expanded Commision E Monographs.
Austin,
Texas, American Botanical Council 2000. |
Borchorst,
Georg: Urter og urtemedisin. København, Klitrose 1991. |
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of
Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002. |
Bremness,
Lesley: Den store urteboken. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990. |
Bremness, Lesley: Urter.
Oslo,
N.W. Damm & Søn / Teknologisk Forlag 1995. |
Bruun,
Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.
Oslo, Aschehoug 1998. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.
Oslo, N. W. Damm & Søn 2003. |
Christophersen, Erling:
Norske medisinplanter. Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960. |
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
Granrud,
Lill: Bachs blomstermedisin.
Oslo,
Ex Libris 1994. |
Gruenwald, Joerg et al.:
PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition. Montvale, New Jersey,
Thomson Healthcare Inc. 2007. |
Holck,
Per: Norsk Folkemedisin. Oslo, J.
W.
Cappelens Forlag 1996. |
Holmboe,
Jens: Gratis mat av ville planter.
Oslo, Nikolai Olsens Boktrykkeri 1941. |
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.
Gamleby, Artaromaförlaget 1999. |
Källman, Stefan: Vilda
växter som mat och medicin. Västerås, ICA bokförlag 2006. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
Lockie, Andrew: Homeopati.
Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002. |
Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
Marcussen,
M.: Helbredende urter, deres virkning, sammensætning og anvendelse. 14. utg.
Allerød, Forlaget Ny Tid og Vi 1974. |
McIntyre,
Anne: Kvinnens urtebok. Oslo, Grøndahl og Dreyers Forlag
AS 1995. |
Nielsen,
Harald: Planter i folkemedisinen. Oslo, J. W. Cappelens
Forlag A/S 1977. |
Nielsen, Harald: Läkeväxter
förr och nu. Bokförlaget Forum AB 1978. |
Pamplona-Roger, George D.:
Frisk av urter. Røyse. Norsk Bokforlag AS 2007. |
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera
Nicová:
The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998. |
Scheffer,
Mechthild: Bachs Blomsterterapi, teori og praksis.
København. Strubes 1994. |
Stuart, Malcolm: The
Encyclopedia of Herbs and Herbalism. London,
Orbis Publishing 1979. |
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.
Essex, Saffron Walden 2003. |
Wood, Matthew: The Earthwise Herbal. A Complete Guide to New World Medicinal
Plants. Berkeley, California, North Atlantic Books 2009. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 04.04.2023 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|
|