Geitved er en 2-4 m høy, bladfellende busk eller lite tre (kan bli opptil 7 m høyt) med en kraftig og ofte kroket stamme og korte, tykke og stive greiner. Greinene består av lysegrå langskudd der greinspissene er omdannet til kvasse torner, og knudrete kortskudd som ender i en knopp. Vinterknoppene har mørke knoppskjell. I barken er det hvite trevler som minner om geitragg. De blanke bladene er 3-7 cm lange, ovale og lette å kjenne igjen på den sagtannete kanten og de tydelige bueformede nervene. Geitved blomstrer i mai-juni og plantene er særbu, dvs. at de har hann- og hunnblomster på forskjellige trær. Blomstene er gulgrønne, 4 mm brede og sitter enkeltvis eller i tette halvskjermer på eldre greiner. Frukten er en 6-8 mm stor steinfrukt med bitter smak og ekkel lukt. Den er først grønn, men blir som modne skinnende svart, med grønt fruktkjøtt som inneholder 3-4 frø. Den nærstående arten trollhegg (Frangula alnus) skilles fra geitved gjennom å ha blad uten tenner i kanten, tokjønnete femtallsblomster og greiner uten torner.

Geitved er hjemmehørende i nesten hele Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia, og er innført og naturalisert i Nord-Amerika. I Norge har geitved en sørøstlig utbredelse og finnes spredt på Østlandet og langs Sørlandskysten, i tillegg til at planten er naturalisert på noen steder rundt Trondheimsfjorden. Geitved vokser helst på solåpne, tørre og steinete steder i skog, skogbryn, kratt og hager, og planten foretrekker kalkholdig jord.

Rhamni cathartici fructus: Tørkete frukter av geitved. Bark av geitved blir brukt i mindre grad. Frukter høstes i september-oktober fra viltvoksende planter, særlig i det tidligere Sovjetunionen. Fruktene kan brukes som avføringsmiddel i ulike preparater, enten som avkok, ekstrakt, juice eller sirup. Bark samles fra unge greiner om våren og tørkes ved temperaturer opp til 40 °C. Geitvedbark har svakere avførende egenskaper enn bark av trollhegg (Frangula alnus), men må på samme måte som trollheggbark lagres i minst 1 år før den kan anvendes.

Frukter av geitved inneholder 2-7 % antrakinonglykosider (inkl. franguliner og glucofranguliner), 1-2 % flavonoider (inkl. catharticin og xanthorhamnin), 3-4 % garvestoffer, anthocyaniner, pektin, sukker, ravsyre og vitamin C. I umodne frukter finnes også saponiner.

Geitved brukes i første rekke ved forstoppelse. Folkemedisinsk har urten også vært anvendt ved hudsykdommer, ødemer, gikt og innvollsparasitter.

Bruk av geitved som medisinplante finnes omtalt allerede i oldtidens Hellas. I folketradisjonen trodde man at planten beskyttet mot demoner og hekser. I folkemedisinen anbefalte man en te av bærene som et rensende middel. Henrik Harpestreng skrev at geitved kunne brukes mot blemmer i munnen, magesmerter og helvetesild. Saften av fruktene skulle kunne drikkes mot nyrestein. 

Det norske navnet geitved skal komme av de hvite basttrevlene som kommer til syne når man skraper i barken eller brekker en grein, og disse fibrene kan minne om geitragg. Geitved er også kjent som "treet som Fanden flådde geita under". Dette baserer seg på et sagn som forteller at Fanden forsøkte å flå ei geit under treet, men da han ikke fikk det til, ble han så sint at han rev geita i fillebiter, og det skal være restene av geitas ragg som fremdeles sitter i barken. Geitved kunne fungere som beskyttelse mot underjordiske og andre onde makter. Med selepinner av geitved behøvde man ikke være redd om man trengte å kjøre hest i mørket, og med en kvist av geitved i skoen gikk man seg ikke bort.

Geitved som avføringsmiddel

Det vitenskapelige artsnavnet på geitved, catharticus, betyr renselsesmiddel eller avføringsmiddel og viser til det viktigste anvendelsesområdet for planten. Geitved inneholder antrakinonglykosider, tilsvarende de som finnes i bark av trollhegg (Frangula alnus). Av geitved er det primært friske eller tørkete frukter som anvendes som avføringsmiddel, mens barken bare i liten grad blir brukt. Geitvedfrukter kan brukes som avføringsmiddel ved kronisk forstoppelse og når det er behov for at avføringen skal være bløt, f.eks. ved hemoroider, rifter i endetarmen og smertefulle operasjonssår. Effekten oppnås ved at tarminnholdet øker i volum og blir mer flytende, samtidig som peristaltikken i tarmene styrkes.

Folkemedisinsk anvendelse av bærene har bygd på at urten også har urindrivende og "blodrensende" egenskaper, og de har derfor vært brukt mot vatersott (ødemer), gikt og hudutslett.

Anvendelse og dosering av geitved

Te av geitved er et avføringsmiddel som må brukes med forsiktighet, og helst bare i samråd med en erfaren terapeut. Det varierer fra person til person hvor stor dose man må innta for å oppnå ønsket effekt, så ved dosering kan litt utprøving være nødvendig, men husk at man aldri må innta mer enn 5 g tørkede frukter daglig. Man kan starte med å bruke 1 teskje knuste frukter til en stor kopp vann som bringes til kokepunktet og så får trekke i 10-15 minutter før fruktene siles fra. Ikke drikk mer enn 1 kopp av denne teen daglig.

Geitvedfrukter som avføringsmiddel brukes svært lite i våre dager, noe som skyldes at den kraftige virkningen er vanskelig å kontrollere og en dose som bare er litt for stor kan gi oppkast og kraftige smerter i bukregionen. En sirup som lages med geitvedfrukter har vært en del brukt som avføringsmiddel i veterinærmedisinen, da som oftest i doser på 2-4 ml.

Annen anvendelse av geitved

Geitved har vært brukt til plantefarging. Barken og fruktene gir gule og røde farger som tidligere ble brukt til å farge bl.a. papir og kart. Av den utpressete fruktsaften lagde man dessuten et grønt fargestoff som ble kalt "saftgrønt". Veden i stammer av geitved er hard og seig, den har gulaktig splintved og en rødgul kjerneved, og kan brukes til finere snekkerarbeider.

Inntak av store doser med frukter kan irritere slimhinnene i fordøyelseskanalen slik at det kan oppstå blødninger, og så lite som 20 frukter kan gi forgiftningssymptomer. Forgiftning kan gi symptomer som svimmelhet, brekninger, diaré, irritasjon av nyrene, kraftig tørst og tørrhet i munn og svelg. I alvorlige tilfeller inntreffer døden på grunn av krampe. Hvis man har fått i seg store mengder geitvedfrukter eller bark, bør man oppsøke lege eller sykehus. Forgiftninger av geitvedfrukter har forekommet hos barn etter at de har spist umodne frukter.

Anvendelse av geitved er kontraindikert ved tarmslyng, betennelser i tarmene (blindtarmbetennelse, kolitt, Crohns sykdom), buksmerter av ukjent årsak og under graviditet og amming. Urten må ikke gis til barn under 12 år. Bruk av geitved som avføringsmiddel i mer enn 10 dager sammenhengende kan føre til at det blir ubalanse i mengde mineraler i kroppen.

Frisk bark av geitved må aldri brukes, og på samme måte som med bark av trollhegg (Frangula alnus), må tørket bark må ha vært lagret i minst 1 år før den kan anvendes.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.