Kronvikke er en flerårig, urteaktig plante med meterlange, krokete, forgreinete, liggende eller oppstigende stengler med furer eller ribber og ulikefinnete blad med 7-12 par omvendt eggformete, spisse småblad med smal hinnekant. Blomstene, som dannes fra juli til september, har rødfiolett fane, hvite vinger og hvit kjøl med nesten svart spiss. De er 10-15 mm lange og sitter 12-20 sammen i hoder. Frøbelgen er 2-3 cm lang, utstående, med 3-8 firkantete segmenter og tydelig nebb. Belgen åpner seg ikke når den er moden, men deles opp i leddstykker som hvert inneholder ett frø.

Opprinnelig utbredt fra Sør- og Mellom-Europa til Sentral-Asia, men har vært introdusert og er nå naturalisert også i Vest- og Nord-Europa, og i Nord-Amerika. I Norge har planten vært dyrket som fôrplante og har dessuten kommet til landet med ballastjord. Kronvikke kan her i landet finnes forvillet i kyststrøk fra Oslofjorden til Hordaland. Andre steder kan planten ha spredt seg fra hager, men i det store og hele er kronvikke nå en sjelden plante i Norge.

De overjordiske delene har vært brukt som medisin og til dyrefôr.

Innholdsstoffene omfatter bl.a. det giftige glykosidet coronillin, garvestoffer, bitterstoffer, organiske salter og vitamin C.

Giftig, cytotoksisk, vanndrivende, hjerterytmeregulerende.

På grunn av sin giftighet brukes ikke urten lenger i urtemedisinen.

Kronvikke er en svært giftig plante, men da den inneholder glykosider som virker på hjertet har urten tidligere blitt dyrket som medisinplante. Glykosidet coronillin i planten har en virkning som er temmelig lik virkningen av revebjelle (Digitalis purpurea) ved at det regulerer hjerterytmen. Kronvikke er imidlertid en svært giftig plante som aldri må samles og brukes til selvmedisinering.

Når urten i folkemedisinen har vært inntatt som en vanndrivende urtete for å behandle en forstørret prostatakjertel som har forårsaket problemer med vannlatingen, har det forårsaket forgiftninger, noen ganger med dødelig utfall. Forgiftninger viser seg ved blekhet, kvalme, oppkast, magesmerter, diaré, muskelkramper og eventuelt koma og død. Utvortes har den knuste planten blitt gnidd på revmatiske ledd og kramper.

Giftstoffene i kronvikke

Det er to grupper av innholdsstoffer som kan være ansvarlig for plantens giftighet: hjerteglykosider og nitropropionsyrederivater. Hjerteglykosider som hyrcanoside og desglukohyrcanosid har lenge vært kjent fra planten, og finnes særlig i frøene. Disse stoffene blir i liten grad absorbert og akkumulert når urten inntas, og de kan derfor knapt anses som gifter, men de har cytotoksisk virkning, dvs. at de skader eller dreper celler, eller er celleveksthemmende.

De alifatiske nitroforbindelsene, hvor nitropropionsyre er knyttet til glukose, finnes i de vegetative delene av planten, men ikke i frøene. Det er disse forbindelsene som anses å ha forårsaket en rekke tilfeller av forgiftning hos dyr. Den frie 3-nitropropionsyren, som hemmer enzymer i sitronsyresyklusen og blokkerer den irreversibelt, anses å være den giftigste metabolitten. Drøvtyggere synes å være mindre utsatt, siden de er i stand til å avgifte disse forbindelsene, men fjærkre som kyllinger har fått alvorlig diaré og har dødd etter å ha spist planten. På grunn av sin giftighet, er planten lite egnet både som husdyrfôr og som medisin for mennesker.

Annen bruk av kronvikke

Kronvikke har til en viss grad vært dyrket som prydplante i hager, og er dessuten brukt for å binde jorden og dermed hindre jorderosjon.

Kronvikke er en dødelig giftig plante som aldri må brukes til selvmedisinering.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.