Svartsøtvier er en ettårig, opprett eller nedliggende, greinet urt med kraftig pælerot. Planten blir 20-60 cm høy og er glatt eller noe håret. De mørkegrønne bladene er ovale til lansettformete, helrandete til tannete eller noe flikete. De er spisse i toppen, avsmalnende ved grunnen og har bladstilk. De hvite blomstene har beger med fem fliker, fem utsperrete eller tilbakebøyde kronblad og fem gule pollenknapper, og de er samlet i kvastformete blomsterstander. Blomstringstiden er fra juli til september, og planten formerer seg kun med frø. Fruktene er 6-10 mm store, kulerunde og saftige bær med mange frø. De er grønne når de er umodne og blir svarte når de modnes. Modne frukter er litt slimete og smaker først skarpt, seinere søtaktig. Svartsøtvier inneholder glykoalkaloidet solanin og regnes som en giftig plante, men de svarte fruktene inneholder lite eller ingenting av dette stoffet og anses derfor som ikke giftige. Enkelte steder blir faktisk fruktene til svartsøtvier spist, men det er ikke å anbefale.

Svartsøtvier har sin naturlige utbredelse i Europa (unntatt lengst i nord), Nord-Afrika og i store deler av Asia, og er innført og naturalisert i Nord-Amerika og Australia. Den store spredningen av svartsøtvier kan skyldes at den i lange tider har vært dyrket som mat- og medisinplante. I Norge vokser svartsøtvier som ugras langs gater og fortau i byer, i hager, på avfallsplasser og skrotemark, samt sporadisk på tangvoller i fjæra. Svartsøtvier foretrekker voksesteder med næringsrik jord, og finnes gjerne i blomsterbed og gartnerier. På samme måte som mange andre arter som er knyttet til kulturlandskapet, er svartsøtvier her i landet sjeldnere nå enn tidligere, men planten er fremdeles forholdsvis vanlig på Østlandet og Sørlandet, mer sjelden på Vestlandet og enda sjeldnere nordover til Troms. 

Bladene, stenglene og fruktene har vært brukt i tradisjonell medisin. De modne (svarte) fruktene kan spises.

Svartsøtvier inneholder (særlig i umodne frukter og de grønne delene av planten) glykoalkaloider (solanin, solamargin, solasolin og solanigrin), steroide saponiner (nigrumninene I og II), og andre stoffer basert på diosgenin og trigogenin.

Antiseptisk, krampeløsende, smertestillende, bedøvende, betennelseshemmende, mykgjørende, beroligende, hostedempende, leverbeskyttende, urindrivende og avførende.

I likhet med potetplanten, som også tilhører planteslekta Solanum, inneholder svartsøtvier det giftige glykoalkaloidet solanin. Det er særlig de umodne, grønne bærene og andre grønne deler av planten som er giftige. Svartsøtvier er imidlertid en variabel art, ikke bare utseendemessig, men også når det gjelder innholdet av solanin og andre alkaloider. I antikken ble svartsøtvier faktisk dyrket som grønnsak og bladene spist rå, noe som fortsatt gjøres enkelte steder i verden. Det er rimelig å anta at det da dreier seg om former eller varianter av arten som inneholder lite solanin. I modne bær er solaninet spaltet til nøytrale saponiner og slike bær er derfor lite eller ikke giftige. Mange steder blir bærene spist av mennesker, enten rå, eller brukt i paier, desserter og syltetøy. Man mener at grunnen til at modne frukter ikke er giftige, er at de trenger å bli spist av fugler og dyr slik at frøene kan spres.

Svartsøtvier som medisinplante

Dioskorides (1. århundre e.Kr.) mente at svartsøtvieren var spiselig og at bladene kunne brukes som spinat. Culpeper (1616-1654) sier også at den "ikke på noen måte er farlig", og han anbefaler saften av svartsøtvier mot en rekke plager, som helvetesild, frostsår, altfor rikelig menstruasjon og ørebetennelser. I flere land var det dessuten vanlig å legge svartsøtvier i vogga for å få spedbarn til å sovne. 

I form av et grøtomslag har bladene til svartsøtvier blitt brukt utvortes som et lokalt betennelseshemmende og smertestillende middel på skader og forbrenninger, noe som kommer av at bladene har en lammende virkning på nerveendene og således virker bedøvende. De har derfor også blitt brukt i smertestillende salver.

I asiatisk (ayurvedisk) medisin er det mange henvisninger til bruk av svartsøtvier, både utvortes og innvortes, men slike anvendelser er lite kjent i vestlig urtemedisin. Et avkok av bladene brukes som gurglevann ved sår hals, og det har også blitt framstilt beroligende og hostedempende midler av planten. Et vanndrivende uttrekk blir brukt ved ødemer (væskeansamlinger), og dessuten ved øyensykdom. Urten virker leverbeskyttende og har vært brukt ved hepatitt og andre leversykdommer, noe som er underbygd eksperimentelt. Svartsøtvier blir mye brukt i ayurvedisk medisin både til dette formålet og ved betennelser i milten og fordøyelsessystemet. Et uttrekk av planten er angitt å kunne være nyttig ved dysenteri og andre fordøyelsesplager.

Et omslag av bladene kan legges på utvortes ved urinsyregikt, revmatiske ledd, infiserte sår, svulster, akne, eksem, psoriasis, ringorm og skabb, eller man bruker et avkok av bladene til vask av betente, irriterte og smertefulle deler av kroppen. Blad av svartsøtvier er nyttige ved feber, og for å indusere svetting kan et uttrekk av tørkede blad brukes. Urten kan videre være med på å fjerne slim fra bronkiene hos astmapasienter.

Forgiftning av svartsøtvier

Barn som spiser de svarte bærene av svartsøtvier kan ved et stort inntak bli forgiftet. Her i landet er svartsøtvier heldigvis en sjelden plante, så faren for forgiftning er liten. Hvis et lite barn har fått i seg mer enn 6-8 bær, bør man imidlertid oppsøke lege.

Giftigheten til planten varierer mye fra voksested til voksested, og synes også å være påvirket av klimaet, der planter som vokser på varme og solrike steder produserer mer solanin. For en voksen person trengs det 0,2-0,4 g av det rene stoffet solanin for å gi forgiftningssymptomer, mens barn er betydelig mer følsomme. Forgiftning av svartsøtvier utarter seg på samme måte som fra slyngsøtvier (Solanum dulcamara), men gir i tillegg pupilleutvidelse.

Det er altså en mulighet for at barn kan bli forgiftet av å innta bær av svartsøtvier, men symptomer på slik forgiftning vises sjelden, bortsett fra at det noen ganger forekommer irritasjoner i munnen, kvalme og mulig oppkast eller diaré. Brekningene og den raske utskillingen av solaninet, gjør at forgiftningen sjelden får et alvorlig forløp. Hvis den forgiftede kommer på sykehus, vil behandlingen der kunne bestå av ventrikkelskylling og inntak av medisinsk kull, og ved stort væsketap tilføres væske.

De grønne delene og umodne bær av svartsøtvier er giftige, og selv om de har hatt en viss anvendelse i tradisjonell medisin, frarådes det å innta disse delene av planten. Det er en viss uoverensstemmelse i litteraturen om hvorvidt de modne svarte bærene er giftige, men de inneholder trolig lite eller ikke noe av stoffet solanin og kan derfor spises (les mer om dette i avsnittet "Forgiftning av svartsøtvier".)

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.