De gamle oldtidslegene kjente ikke til reinfann og det var først i middelalderen at urten ble brukt medisinsk. Under Karl den store ble det påbudt å dyrke planten og fra 1600-tallet hadde reinfann stor betydning som middel mot innvollsorm. Som ormemiddel er urten blitt brukt i veterinærmedisinen helt opp til vår tid. I middelalderen omtaler Hildegard av Bingen bruk av reinfann ved nesekatarr og uteblitt menstruasjon.

Reinfann har hatt en stor plass i folkemedisinen overalt i Norden. Både i Norge og England er den blitt brukt mot gulsott, noe som nok knytter seg til signaturlæren. Når den i Danmark er blitt brukt mot tannverk, skyldes det sikkert dens ry som middel mot orm, for tannverk kom jo av at man hadde "orm i tennene". I norsk folkemedisin var det vanligst å bruke reinfannblomster mot innvollsorm, men de kom også til anvendelse ved fordøyelsesbesvær.

Den sterke duften gjorde at reinfann også ble anvendt innen trolldomsmedisinen. Tyskeren Otto Brunfels skriver bl.a. at man skal anbringe barnet i røyken fra planten hvis man vil være sikker på at intet ondt skal ramme det.

I middelalderen var det vanlig at kvinnene tok med seg en bukett godluktende blomster til kirken på Mariamesse (15/8) og stenket dem med vievann. Blant disse blomstene var reinfann en selvfølge. Buketten ble oppbevart og ved tordenvær sikret man seg mot lynnedslag ved å kaste en reinfannblomst på ilden.

I slaviske land ble planten brukt som elskovsmiddel. Den unge piken la reinfannblomster i en linpose som hun anbrakte i den høyre armhulen, og den hun elsket var da straks på plass.

I Skottland brukte man å legge opphakket reinfann på skambeinet til kvinnen når hun skulle føde. Da unngikk man at barnet ble et misfoster eller en bytting (en bytting oppsto ved at "de underjordiske" ved fødselen byttet om på deres egne barn med menneskebarn). I Danmark har Henrik Kokborg brukt den i en blanding "mot forhekselse".

Planten fikk tilnavnet herba imortalis, udødelighetens urt. Hos Linné kan man finne opprinnelsen til dette navnet. Han forteller at lik som gnis inn med reinfann bare i liten grad angripes av mark. En annen svensk botaniker, Aspelin (ca. 1790), forteller at de ved hjelp av reinfann kunne beskytte de døde mot forråtnelse i lang tid, og samtidig maskere lukten som oppsto. Dette var aktuelt når folk døde på vinteren da det var frost og vanskelig å få gravlagt personen. I blomsterspråket sies det at reinfann symboliserer udødelighet, siden tørkede blomster holder seg så lenge.

Reinfann virker insektavskrekkende

Reinfann har insektdrepende og desinfiserende egenskaper, og ble derfor brukt som strøurt. Tørkede blad ble lagt mellom klær, i sengehalm og i halmen som dyrene lå i for å holde lopper og annet utøy unna. Og et dryss med hakkede blomster og blad kunne fordrive både maur og mus. Lagt på hyller i spiskammeret, hengt over dører og vinduer, og gnidd på kjøtt holdt reinfann fluene unna. Reinfann ble også plantet nær frukttrær for å skremme bort skadeinsekter. Man kunne ellers gni inn pelsen på hunden eller katten med urten for å hindre at den fikk lus. Reinfann er blitt brukt til å drepe skabb, lus og lopper også på mennesker, men selv når preparater av reinfann bare blir brukt utvortes, er det mulighet for forgiftning. At ikke alle insekter har noe i mot planten, kan en imidlertid se ved at reinfann ofte er sterkt befengt med bladlus. Planten er rik på kalium og andre mineraler, og er fin å legge i komposthaugen.

Middel mot innvollsorm

I folkemedisinen hadde reinfann ord på seg for å være særlig virksom mot innvollsorm og man ble kurert for denne plagen ved å drikke avkok eller te laget på tørkede blad. Dette virket både på folk og fe, men giftigheten gjorde at det var vanskelig å finne riktig dosering. I våre dager benyttes andre og mye tryggere midler mot innvollsorm.

Annen folkemedisinsk bruk av reinfann

Avkok av reinfann ble også brukt mot kvalme og uteblitt menstruasjon, og i noen tilfeller til å fremprovosere abort. Utvortes ble planten anvendt i omslag mot kolikk, tannverk, gikt, hevelser og hovne ledd. Det ble også sagt at reinfann kunne fjerne solbrenthet og fregner.

Litt om innholdsstoffene i reinfann

Frisk reinfann inneholder 0,12-0,18 % eterisk olje. Noen kjemotyper av planten produserer en olje som inneholder nesten bare det giftige terpenet tujon, andre typer er nesten tujonfrie. Plantens giftighet er stort sett knyttet til innholdet av tujon. Når planten, eller ekstrakter av den, forårsaker hudutslett, skyldes det sannsynligvis stoffet arbusculin A, eller tanacetin-komponenter. Inntak av så lite som 10 dråper ren reinfannolje er blitt rapportert som dødelig. På grunn av reinfannens uforutsigbare giftighet og allergifremkallende egenskaper, kan det ikke anbefales at urten brukes verken utvortes eller innvortes.

Reinfann som fargeplante

Reinfann har i vår tid gjenvunnet sin gamle hedersplass som fargeplante. Roten gir en kraftig, lysbestandig grønn farge (etter beising av garnet), bladene gir gulgrønt og blomstene en gul til nesten oransje farge.

Munkereinfann

I hager og på kirkegårder har det vært vanlig å dyrke en form av reinfann med lysegrønne og stekt krusete blad (Tanacetum vulgare var. crispum). Den ble lokalt kalt munkereinfann eller pyntegrønt og skulle ha sterkere virkning enn den ville formen. Disse plantene har også større prydverdi enn den rene arten.

Reinfann er en potensielt giftig plante for nervesystemet, og både innvortes og utvortes bruk kan gi forgiftningssymptomer. Noen personer reagerer allergisk på planten og kan få hudutslett. Forgiftninger er sjeldne, men har forekommet ved bruk av planten som abortmiddel. Forgiftningssymptomene er underlivssmerter, oppkast, krampe, fulgt av dyp bevisstløshet, pupillutvidelse, åndedrettsforstyrrelser, svak puls, og i alvorlige tilfeller død ved hjertesvikt. Reinfanndroger må ikke brukes av gravide, og må også unngås ved tilfeller av epilepsi. Drogen må under alle omstendigheter anvendes med meget stor forsiktighet. Eterisk olje av reinfann må aldri brukes innvortes, da den er svært giftig.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.