Av løvetann lages et homeopatisk preparat som kalles Taraxacum. Det lages ved at hele planten, inklusive roten, høstes når blomstene er i ferd med å åpne seg, for så å finhakkes og trekkes i alkohol før væsken fortynnes og potenseres.

Planten inneholder bitre glykosider, taraxacin, taraxcerin, eterisk olje, garvestoffer, triterpener (bl.a. betaamyrin, taraxol og taraxerol), steroler (sitosterol, stigmasterol, taraxasterol og homotaraxasterol), karotenoider (bl.a. lutein, violaxanthin), kolin, karbohydrater (om våren inneholder roten 1,1 % slimstoff, 18 % sukker (fruktose) og inntil 12 % inulin, som om høsten øker til 40 % inulin), pektin, syrer og fenolforbindelser (kaffesyre, klorogensyre, sikorisyre, monokaffeoyltartarsyrer, taraxacosid, linolsyre, linolensyre, oleinsyre og palmitinsyre), kumariner (cichoriin og aesculin), fenolsyrer, flavonoider (i blomstene og bladene), asparagin, vitamin A, B og C (innholdet av vitamin A er høyere enn i gulrøtter) og mineraler (bl.a. kalium, kalsium og jern). Særlig innholdet av kalium er bemerkelsesverdig, da roten inneholder 2,45 % og de overjordiske delene 4,5 % kalium, noe som utgjør omkring 1/3 av det totale askeinnholdet.

Løvetann er en plante som nå er utbredt i de fleste tempererte områder av verden. Det antas at løvetann kom til Norge på begynnelsen av 1700-tallet, så planten er ikke særlig gammel i vår hjemlige flora. Løvetann opptrer imidlertid så tallrikt at den på forsommeren kan farge kulturlandskapet gult. Mens de fleste betrakter løvetann som et plagsomt ugras, ser de som har kunnskap om urtemedisin på denne verdifulle planten med ærbødighet.

Folkemedisinsk tradisjon knyttet til løvetann

Bruk av løvetann har lang tradisjon i folkemedisinen både i Europa og blant nordamerikanske indianere. Det var europeerne som introduserte løvetann i USA, hovedsakelig til Midtvesten, for å ha fôr til bier. Innfødte amerikanere lærte seg raskt å benytte planten, blant annet mot tannpine, halsbrann og som et beroligende og styrkende middel. Et uttrekk av roten ble dessuten brukt for å fremme produksjonen av brystmelk etter en fødsel.

Også fra Europa vet vi at løvetann hadde sin plass i folkemedisinen. Drukket som te, kunne urten lindre giktsmerter og den fungerte også som et middel mot dårlig fordøyelse. Selv om man i tidligere tider ikke kjente til at løvetann er svært rik på vitaminer og mineraler, erfarte de at urten virket styrkende.

En allsidig medisinplante

Den medisinske virkningen av løvetann er primært knyttet til fordøyelsessystemet og urinveissystemet. Roten av løvetann er dessuten et av de mest effektive avgiftende midlene vi har i urtemedisinen. Urten har stor terapeutisk virkning ved en rekke sykdommer og plager, heriblant forstoppelse, revmatiske sykdommer, væskeansamlinger i kroppen, høyt blodtrykk og hudlidelser som kviser, eksem og psoriasis.

God for fordøyelsen

Løvetann (særlig roten) inneholder bitre stoffer som stimulerer den første fasen av fordøyelsen ved å fremme appetitten og øke utskillingen av magesyre og andre fordøyelsesvæsker. Videre øker løvetann frigjøringen av galle fra leveren og galleblæren. Den økte gallestrømmen skyldes både at leveren påvirkes til å øke produksjonen av galle og at galleblæren trekker seg sammen og således øker strømmen av galle til tarmen. Dette er særlig gunstig hvis man sliter med dårlig nedbrytning og opptak av fettstoffene i maten.

Studier både på mennesker og dyr viser at inntak av løvetannrot kan være gunstig ved sykdommer som hepatitt og gulsott, og at urten kan bidra til å forebygge dannelsen av gallesteiner. Løvetann kan også virke bra for andre problemer forbundet med en dårlig fungerende lever, som for eksempel tretthet og irritabilitet, hudproblemer og hodepine. Den stimulerende effekten til løvetann omfatter også bukspyttkjertelen, hvor den øker insulinsekresjonen, noe som kan være til nytte ved diabetes. Roten av løvetann virker ellers mildt avførende. Psykisk hjelper løvetann kroppen med å frigjøre seg fra sinne og frykt, følelser som setter seg fast i lever og nyrer.

Urindrivende virkning

Den urindrivende effekten av løvetannblad er dokumentert gjennom flere studier. Som urindrivende middel fjerner løvetann ikke bare væskeoverskudd, men stimulerer også saltutskillingen. For mye salt i kroppen binder som kjent væske til vevene, og bruk av planten kan derfor føre til vektreduksjon. Bruk av mange av de konvensjonelle urindrivende midlene kan gi kaliummangel i blodet. Løvetann har imidlertid et stort innhold av kalium, noe som gir en nettogevinst av dette mineralet. Et avkok av rot og blad av løvetann kan brukes for å løse opp mindre nyresteiner eller nyregrus. Bladenes urindrivende virkning illustreres i det folkelige engelske navnet "pee in the bed" og det franske "pissenlit", som begge kan oversettes med "sengevæter". Løvetannblad er et trygt urindrivende middel som kan brukes også ved vannansamlinger som skyldes hjerteproblemer. Både roten og bladene av løvetann virker blodtrykkssenkende.

En rensende urt

Løvetann er kjent som et mildt styrkemiddel som renser kroppen ved å øke utskillingen av giftstoffer, avfallsstoffer og forurensinger både via leveren og nyrene. Bitterstoffene i løvetann stimulerer dannelsen av fordøyelsesvæsker, garvestoffene virker bindende, og de organiske syrene virker, sammen med slimstoffer i urten, mildt avførende. Ettersom urten har en vanndrivende virkning og stimulerer utskillingen av urinsyre fra kroppen, er den nyttige i bekjempelse av urinsyregikt, leddbetennelse og revmatisme. Den stoffskiftestimulerende virkningen av løvetann har dessuten en svært gunstig effekt på bindevevet i kroppen, og på dette området er løvetann bedre enn de fleste andre medisinplanter. Roten har dessuten en mildt betennelseshemmende virkning, noe som støtter den tradisjonelle bruken av løvetann i behandling av revmatisme. Alt dette gjør at revmatikere bør være flittige brukere av løvetann.

Anvendelse og dosering

Løvetann kan inntas som urtete. Man tar 1-2 teskjeer finsnittet droge (tørket rot eller blad) til en stor kopp vann og lar det få koke ca. 1 minutt. La det hele få trekke videre i 10 minutter før urten siles fra og teen drikkes. Drikk en kopp av denne teen en halv time før hvert måltid, eller tre ganger om dagen. En rensende vårkur, som kan være spesielt nyttig for revmatikere, leddgiktpasienter og pasienter med andre leddsykdommer, er å drikke en kopp av dette avkoket to ganger om dagen i fire til åtte uker. (Unngå å innta store mengder løvetann-te seint på kvelden, da teen virker urindrivende). Spiser man i tillegg en del friske løvetannblad, vil det forsterke virkningen. Siden løvetann ikke har noen skadelige bivirkninger, kan en slik langvarig kur anbefales.

Av friskpresset saft av løvetannblad kan man innta 5-10 ml daglig. Har man tilgang på løvetanntinktur (1:5 i 25 % sprit), kan en fornuftig daglig dosering være 2-5 ml. Man bør ikke bli bekymret om det oppstår en hvit avleiring på bunnen av tinkturflasken, da denne kun består av inulin.

Løvetann i homeopatien

Det homeopatiske middelet Taraxacum benyttes bl.a. ved fordøyelsesbesvær, betennelse i galleblæren og ved gallestein. Symptombildet kan være leversykdommer som hepatitt og gulsott, magekatarr, urinveisproblemer, krampesmerter og hodepine i forbindelse med mageproblemer.

Kjerringråd

Melkesaften i stenglene til løvetann er blitt brukt til å fjerne vorter, men saften kan fremkalle ubehag, særlig hos barn. Kontaktallergi forårsaket av seskviterpenlaktonene i melkesaften opptrer imidlertid sjelden. Uttrekk av bladene og blomstene av løvetann er fint å vaske sår og hudplager med. Et kjerringråd sier at hvis man har brent seg på brennmanet, kan man bryte av stilken på en løvetann og smøre på plantesaften, noe som sies å gi øyeblikkelig lindring.

Løvetann som mat

Løvetann er en god og svært næringsrik plante som gjerne kan brukes som mat. Planten er rik på mineraler, særlig kalium og jern, og på vitaminene B, C og betakaroten. Den friske urten har vært brukt til å behandle skjørbuk. Blomsterknoppene kan stekes og brukes i for eksempel omelett. Om våren er det fint å anvende friske blad til en smakfull salat, eller de kan kokes som spinat eller brukes i supper og stuinger. Røttene kan vaskes, kokes og spises som gulrot.

Løvetannbladene smaker bittert, og for å dempe noe av bitterheten kan man forsøke å bleke bladene. Det kan gjøres ved at man på et sted med mye løvetann fjerner bladene og deretter dekker plantene med svart plast, sand eller lignende. De nye bladene som vokser opp er lyse på farge og forholdsvis milde på smak. Det dannes nemlig mindre bitterstoffer når lyset ikke slipper til. Men man skal jo huske på at bitterstoffene i løvetann er svært viktige for at urten skal ha best terapeutisk effekt, så derfor bør man ikke etterstrebe å fjerne disse stoffene.

I tidligere tider, bl.a. under 2. verdenskrig, ble løvetannrøtter brukt som kaffeerstatning. Det kan gjøres også i våre dager. Man graver opp røttene om høsten (når de innholder mest inulin), skyller dem rene og tørker dem. Siden skjæres de i små biter og ristes i ovnen til de blir brune. Deretter males røttene i en kaffekvern, og man koker "kaffe" på dem.

Løvetannsirup, kjent som "fattigmannshonning", skal det ha vært vanlig å lage i tidligere tider, og den ble brukt som pålegg på brødskiver. Slik sirup kan lages ved å la 2 liter løvetannblomster koke i 10 minutter i 2 liter vann, sammen med 1 kg rårørsukker, to pressede sitroner og litt oppskåret ingefær. Man rører i kjelen en gang i blant, og etter hvert får væsken en sirupsaktig konsistens. Etter siling kan løvetannsirupen, som kan være vanskelig å skille fra honning, oppbevares i små krukker. Sirupen virker aktiverende og stimulerende på hele kroppen.

Og som sikkert mange kjenner til, kan løvetann brukes til vinlegging. Da er det bare det gule i blomsten som benyttes. Det trengs ganske store mengder til en ballong med vin, så det å lage løvetannvin er ingen lettvint affære.

Annen bruk av løvetann

Løvetann regnes som et ypperlig fôr til husdyr. Hos kyr øker den melkeproduksjonen, noe som i Tyskland har gitt opphav til navnet "Kuhblume". Her i landet kalles planten noen steder for saueblom, fordi sauene setter stor pris på den. Det sies dessuten at hvis høner fores med løvetannblad, fremmer det eggleggingen. Blad av løvetann er ellers noe av det beste som kaniner og marsvin får å spise.

Både blad og røtter av løvetann kan brukes til plantefarging. De gir en lys, gyldenbrun farge.

Løvetann blir betraktet som en svært trygg urt å bruke, også i store mengder. Ingen giftvirkning er blitt rapportert, verken ved utvortes eller innvortes bruk. Å bruke løvetann skulle derfor ikke medføre noen stor risiko for bivirkninger. Løvetann anses som trygg å innta også under graviditet og amming, og urten er heller ikke kontraindikert for barn.

Melkesaften til frisk løvetann kan fremkalle kontakteksem, og pollen fra løvetann kan muligens gi allergiske reaksjoner hos personer som reagerer allergisk på planter i kurvplantefamilien (som f.eks. burot). Bitre urter som løvetann kan fremkalle syreoverskudd hos enkelte personer.

Løvetann er kontraindikert hvis gallegangen er blokkert. Ved tilfeller av gallestein, bør bruk av løvetannblad og løvetannrot bare skje under legetilsyn. På grunn av urtens høye innhold av kalium, bør løvetann brukes med forsiktighet av pasienter som tar medisiner kjent som ACE hemmere, og pasienter som har nyreproblemer eller diabetes. Dette skyldes at løvetann kan påvirke opptak og utskilling av kalium hos slike pasienter, noe som bør overvåkes nøye med laboratorieprøver.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.