Skvallerkål er en flerårig, inntil 1 m høy plante med mange skjermer med små blomster. Planten blomstrer fra juni til september og kronbladene er hvite, sjelden rødlige. Blomsterstandene mangler både begerblad, storsvøp og småsvøp. Frukten er en spaltefrukt med to smånøtter, hver med fem langsgående ribber. Antall frø per blomsterbærende stengel er i gjennomsnitt 2800. Skvallerkål har krypende jordstengler med en mengde utløpere. Bladene har tenner i kanten og en lukt som kan minne noe om selleri. De nederste bladene er langstilkete og har bladplater som er dobbelt tredelt slik at et fullstendig utviklet blad består av ni småblad, men ofte kan noen av småbladene mangle eller være sammenvokst. Sideflikene av første orden er ofte bare todelt og minner om en geiteklauv. Planten formerer seg primært vegetativt ved hjelp av de underjordiske utløperne fra jordstengelen. Fra biter av disse utløperne som blir liggende igjen i jorden når man forsøker å luke bort skvallerkål kan det vokse opp nye planter, og skvallerkål er derfor svært vanskelig å utrydde. Derfor danner skvallerkål gjerne store bestand, og med sitt tette bladverk kan urten lett kvele all annen undervegetasjon. Et individ av skvallerkål kan under gode vekstforhold dekke et område på tre kvadratmeter. Planten trives best på næringsrik jord i halvskygge mellom trær og busker.

Broketbladet skvallerkål, Aegopodium podagraria 'Variegatum', har blad med hvite kanter mens resten av bladflaten er grågrønn. Denne kultivaren dyrkes en del som prydplante i hager og regnes som mindre "aggressiv" enn den rene arten. Den broketbladete formen må formeres vegetativt, for hvis den formeres med frø blir det planter med rent grønne blad.

Skvallerkål regnes som opprinnelig viltvoksende i Mellom-Europas skogstrakter. Ved menneskets hjelp har urten fått vid utbredelse i Europa, Asia og Nord-Amerika. Skvallerkål ble antagelig innført til Norden som medisinplante i middelalderen. I Norge er skvallerkål et forhatt ugras i hager og parker over store deler av landet.

Navnet Aegopodium er avledet av det greske aigos (geit) og podos (fot), og viser til formen på bladene. Artsepitetet podagraria stammer fra det latinske podagra (urinsyregikt), og henviser til plantens medisinske bruk. Skvallerkål ble introdusert til land i Nord-Europa i middelalderen, da den ble dyrket i klosterhager for medisinsk bruk og som mat som kunne lindre gikt. Skvallerkål er lite brukt i moderne urtemedisin.

Urtens medisinske virkning

Skvallerkål er en svakt beroligende urt som har urindrivende og betennelseshemmende virkning. Den kan brukes innvortes i form av en urtete laget av bladene, roten eller frøene ved urinsyregikt og revmatisme. Utvortes kan man legge på skvallerkålblad i form av en kompress, eller vaske med skvallerkål-te mot hemoroider, åreknuter, hudbetennelser og forbrenninger. Knuste blad kan legges på sår og brukes til å lindre kløe etter insektstikk. Man kan lage et lindrende fotbad for trøtte føtter ved å bruke en sterk urtete av skvallerkålblad i fotbadevannet.

Fruktene og bladene av skvallerkål har urindrivende egenskaper og tas innvortes som et avkok eller uttrekk. Det kan brukes ved fordøyelsesbesvær og ved nyre- og blæresykdommer. Uttrekk av fruktene kan tas innvortes samtidig med utvortes behandling med friske blad. Urtete av skvallerkål lages av unge blad, to teskjeer til en kopp kokende vann som får trekke i 10 minutter før bladene siles fra. Te av skvallerkålblad sammen med salvie er god medisin mot hoste og lungesykdommer. Et homeopatisk preparat blir laget av den friske planten. Det brukes mot gikt og revmatisme.

Skvallerkål som mat

Skvallerkål er spiselig og unge blad som knapt har foldet seg ut kan være en fin vårgrønnsak. De er rike på vitamin C og kan brukes i supper, stuinger og forskjellige ovnsretter, gjerne sammen med brennesle (Urtica dioica). Friske unge blad egner seg også utmerket i salater. Med alderen får bladene en besk smak, derfor bør man unnlate å samle gamle blad. Blomstene av skvallerkål har en behagelig og mild smak og kan brukes som garnityr.

Et forhatt ugras

Skvallerkål er et velkjent og forhatt ugras som er nærmest umulig å bli kvitt hvis det først har kommet inn i hagen. Selv om urten kan brukes både kulinarisk og medisinsk, er det ikke lurt å plante inn skvallerkål i en urtehage, da planten kan ta fullstendig overhånd. Skal man høste skvallerkål, kan man plukke den der den allerede vokser. Enhver hageeier med skvallerkål i hagen vil bli glad hvis du tilbyr deg å plukke planten!

Hvis man vil forsøke å bli kvitt skvallerkål i hagen, er et råd å bruke eddik på plantene. Skvallerkålen klippes ned og man heller en blanding av 1 del 35 % eddikessens til 4 deler vann over det som står igjen. Det er en viss risiko for at den sure eddiken kan gi etseskader på betongflater og asfalt, så forsøk å helle blandingen bare på plantene. En annen måte å bli kvitt skvallerkål på, er å forsøke å kvele den med grasklipp i så tykke lag at plantene dekkes fullstendig.

Det er ingen rapporter om bivirkninger eller kontraindikasjoner når skvallerkål anvendes fornuftig. Uansett er det best å unngå urten under graviditet og amming. Siden skvallerkål angivelig inneholder furanokumariner, bør man ikke ha hudkontakt med urten og samtidig eksponeres for sollys, da dette kan føre til fototoksiske hudirritasjoner.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.