Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > REVEBJELLE  

REVEBJELLE
Digitalis purpurea
 
ANDRE NORSKE NAVN
Revebjølle, bjølleblom, røvehanske, røveleike, fingergull, fingerbjør, fingerbjølle, akkalei.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Digitalis purpurea L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Varrasuorbmagoahti.
SVENSK:  Fingerborgsblomma.
DANSK:  Almindelig Fingerbøl, Heksens Klokke.
ISLANDSK:  Fingurbjargablóm.
FINSK:  Sormustinkukka, Rohtosormustinkukka.
ENGELSK:  Foxglove, Common foxglove, Purple foxglove.
TYSK:  Roter Fingerhut, Fingerhut.
FRANSK:  Digitale pourpre.
SPANSK:   Dedalera.
 
FAMILIE
Maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av revebjelle

BOTANISK BESKRIVELSE

Revebjelle er en grovbygd, oftest toårig urt som blir opptil 1,5 m høy. Første året dannes en rosett av grunnstilte blad, mens blomsterstengelen dannes året etter. Stengelen er gråfiltet og bærer lansettformede, spisse blad som er mørkegrønne og fint dunhårete på oversiden, og gråloddent filtet på undersiden. Bladkanten er uregelmessig rundtannet og bladene har et fremtredende nett av nerver på undersiden. De 4-5 cm lange blomstene er samlet i en ensidig klase. De har et noe uregelmessig 5-delt beger og en stor, skjevt klokkeformet, purpurrød eller unntaksvis hvit krone som ligner et fingerbøl. Innsiden av kronrøret er tett besatt med større og mindre mørkt purpurrøde flekker. Revebjelle blomstrer i juli og august, og blomstene blir bestøvet av humler. Frukten er en eggformet, hårete kapsel som spalter seg i to når den er moden, og som inneholder tallrike ørsmå frø. Hele planten er giftig. Når revebjellen står i blomst kan den knapt forveksles med noen annen plante i norsk flora.

 
UTBREDELSE

Revebjelle vokser i Vest-Europa. I Norden har planten en utpreget vestlig utbredelse, her i landet kan man finne revebjelle i kyststrøkene fra Telemark til Nord-Trøndelag, med en nordlig utpost på Leka. Revebjelle foretrekker sur jord og en solrik vokseplass, og finnes gjerne på steinete steder, i veiskråninger, lier og kratt. Planten blir ofte dyrket som prydplante i hager, og herfra kan den spre seg til naturen, også på steder som ligger utenfor artens naturlige utbredelsesområde.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Det er bladene av revebjelleplanten som brukes medisinsk. Stengelbladene på 2 år gamle planter samles når 2/3 av blomstene har åpnet seg. Glykosidinnholdet i bladene er størst midt på dagen og når det er mye sol. Det har vist seg at viltvoksende planter gir mer virksom droge enn dyrkede, derfor samles blad primært fra planter som vokser i naturen. Blad av planter med hvite blomster blir ikke brukt. Tørking av revebjelleblad foregår ved 55-60 °C, strengt atskilt fra annet plantemateriale. Drogen har en egenartet og svakt ubehagelig lukt.

I medisinsk praksis benyttes de isolerte glykosidene i stedet for hele urten, noe som gjør midlene enklere å dosere. For kommersiell utvinning av stoffet digoxin til den farmasøytiske industrien brukes også bladene fra andre revebjellearter, i første rekke ullhåret revebjelle (Digitalis lanata), en art som vokser i det østlige middelhavsområdet.

Det homøopatiske preparatet Digitalis lages av friske revebjelleblad som plukkes fra 2 år gamle planter før de kommer i blomst.

Revebjelle er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

De mest interessante innholdsstoffene i revebjelle er hjerteaktive glykosider, hovedsakelig purpureaglykosidene A og B, og glukogitaloxin ,som gjennom enzymatisk hydrolyse danner sekundærglykosidene digitoxin, gitoxin og gitaloxin. Urten inneholder i tillegg antrakinoner, steroide saponiner, flavonoider, organiske syrer, garvestoffer og slimaktige polysakkarider.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Hjertestimulerende, styrkende, urindrivende og sårhelende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Innvortes ved hjertesvikt og andre hjerteproblemer, vatersott (ødemer). Utvortes på væskende sår og byller.

 
OMTALE AV REVEBJELLE

 

Tradisjonell bruk av revebjelle som medisinplante

Før revebjelle ble kjent som hjertemedisin, var urten brukt en del i folkemedisinen. På samme måte som man brukte groblad (Plantago major), ble revebjelleblad gjennomhullet med en nål og lagt på byller og væskende sår. Bladene fungerte nærmest som et trekkplaster på urene sår, og urten ble ansett som et effektivt sårhelende middel. Bladene ble også brukt som smertestillende middel, mot underlivssvulster, hodepine, feber og influensa. Det var imidlertid en farlig urt å bruke innvortes, da bare 2-3 g tørkede revebjelleblad kan være en dødelig dose.

Revebjelle var i folkemedisinen også kjent som middel mot vatersott (ødemer). Dette samsvarer med nåtidig bruk av urten som et hjertestyrkende middel, da vatersott kan være et symptom på hjertesykdom. Vatersott var i middelalderen en vidt utbredt og ofte dødelig sykdom, da personen kunne bli kvalt i sin egen kroppsvæske når lungene ble fylt. En annen sykdom, lungesott, hadde nøyaktig samme symptomer, men denne skyldtes en lungesvekkelse. Når man ga revebjelleavkok til en vatersottpasient ble han kurert, mens en lungesottpasient kunne dø av behandlingen. Revebjelle var på denne måten skyld i flere menneskers død, og urten fikk etter hvert et dårlig rykte.

Oppdagelsen av revebjelle som hjertemedisin

Det finnes mange eksempler på at skolemedisinen har funnet fram til verdifulle legemidler ut fra folkemedisinsk bruk av urter. På slutten av 1700-tallet fattet den engelske legen William Withering interesse for revebjelle som medisin mot vatersott. Da sykdommen var en av de vanligste dødsårsakene på 1700-tallet, hadde Withering mange vatersottpasienter. Fra en «klok kone» fikk han tak i en resept som inneholdt ca. 20 ingredienser og som hun hadde gitt til hjertesyke pasienter med godt resultat. Med sin store kjennskap til botanikk, fant Withering fram til at det måtte være revebjellebladene som var den mest virksomme av urtene i blandingen. Etter 10 års eksperimentering med revebjelle som hjertemedisin, redegjorde han i 1785 for sine resultater i en bok som vakte stor oppsikt: An Account of the Foxglove and Some of Its Medical Uses. I publikasjonen beskriver han 163 pasienters fysiologiske respons etter inntak av revebjelleekstrakt. Han brukte nøyaktig tilmålte doser, og ved overdosering, som kunne medføre kvalme, hodepine, diaré og oppkast, reduserte han straks mengden som han ordinerte.

Det skulle gå relativt lang tid før Witherings oppdagelser ble allment akseptert, noe som særlig skyldtes de alvorlige bivirkningene som kunne oppstå ved overdosering, og at mengden av aktive innholdsstoffer i plantene varierer mye med voksested, høstingstidspunkt og lagringstid. Stoffene i revebjelle har også liten terapeutisk bredde, dvs. at det er farlig kort vei mellom den dosen som gir god medisinsk effekt og den som fører til forgiftning. Ved overdosering kan hjertet skades og pulsen synke dramatisk. Anvendelse av revebjelleblad på den måten Withering hadde kommet fram til, ble imidlertid ansett som den beste kuren mot hjertesvikt helt fram til 1970-årene.

Revebjelle som hjertemedisin

De medisinsk aktive stoffene i revebjelle er glykosider. De tilhører en spesiell gruppe som kalles hjerteglykosider og brukes i første rekke ved hjertesvikt. Typisk for denne plagen er at hjertet arbeider lite effektivt og derfor ikke klarer å «ta unna» nok blod. Dette prøver kroppen å kompensere for ved å øke hjerterytmen, noe som fører til ytterligere opphopning av blod i venesystemet og væskeansamlinger i vev og lunger. Digitalisglykosider i nøye tilpassede doser kan da brukes som spesifikke midler for å øke hjertemuskelens sammentrekningskraft og stabilisere hjerterytmen uten at det forbrukes mer oksygen, noe som fører til at hjertet arbeider mer effektivt. Men som på Witherings tid, er det lett å overdosere med digitalispreparater, så pasienten må overvåkes nøye. Det er også viktig at behandlende lege har kjennskap til pasientens nyre- og leverfunksjon, da det er disse organene som bryter ned og skiller ut avfallsstoffene. Digitalisglykosidene er giftige og har en tendens til å akkumuleres i kroppen. Digitoxin styrker hjertemuskelen raskt, men blir skilt ut av kroppen svært sakte. Digoxin er vanligvis det glykosidet som velges ved langtids medisinering, da det er det minst kumulative av de aktuelle glykosidene og relativt raskt blir skilt ut av kroppen.

Revebjelleblad og de isolerte glykosidene har også en kraftig urindrivende effekt, noe som reduserer blodvolumet og letter belastningen på hjertet. Stoffene i urten virker ikke direkte på nyrene, men ved å styrke hjertefunksjonen vil de øke blodsirkulasjonen i nyrene, som så vil fungere mer effektivt og skylle ut overskudd av væske fra vevene.

I mer enn 200 år har revebjellepreparater vært den viktigste medisinen i behandlingen av hjertesvikt. Selv om de mest virksomme stoffene i revebjelle i våre dager kan fremstilles syntetisk, blir blad av revebjellearter fremdeles brukt av den farmasøytiske industrien. Ved hjelp av nye analysemetoder kan man nå nøyaktig bestemme forholdet mellom de forskjellige glykosidene i et planteekstrakt, noe som er svært viktig for å oppnå en god og trygg effekt av medisinen.

Revebjelle i homeopatien

Det homeopatiske middelet Digitalis lages av revebjelle. Middelet brukes til å behandle personer med tendens til hjerte- og sirkulasjonsproblemer, og anses som særlig egnet hvis symptomene ledsages av frykt for døden, eller frykt for at hjertet vil stanse ved den minste bevegelse. Hjerteproblemene kan dreie seg om smerter i området rundt hjertet, lav eller uregelmessig puls, svakhet og kvalme. Middelet brukes også for leverproblemer som hepatitt, særlig hvis de opptrer sammen med hjertesymptomer.
 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Revebjelle er en ekstremt giftig plante som ikke egner seg til selvmedisinering. Inntak av bare 2-3 gram tørkede blad, eller 12-18 g friske blad, kan være dødelig dose for en voksen person. Hvis man tygger på revebjelleblomster, kan man få betennelse i munnen og bli kvalm. Tygger man på blad av planten, blir slimhinnene i munn og mage irritert, man blir kvalm og brekker seg, får diaré, hodepine og blir trett og omtåket.

Revebjelle bør bare brukes i form av produkter som er standardisert mot innholdet av hjerteaktive glykosider, og slike produkter kan bare forskrives av kvalifiserte helsearbeidere. Ved overdosering av digitalis-preparater kan man oppleve tilsvarende forgiftningssymptomer som ved inntak av urten. Man kan få økt blodtrykk, øresus, svimmelhet og synsforstyrrelser med påfallende forandring av fargeoppfatningen, generell muskelsvekkelse, og lepper og slimhinner blir farget blå (cyanose). Ved alvorlige forgiftninger skjer en ytterligere svekkelse av hjertets aktivitet, man får svake og uregelmessige hjerteslag (hjerteflimmer), krampe, blir bevisstløs og kan dø.

Revebjelleforgiftning må behandles på sykehus, en behandling som gjerne består av magespyling, inntak av medisinsk kull og avføringsmiddel. Det kreves kontinuerlig overvåkning med EKG og hyppige kontroller av elektrolyttbalansen. Hjertearytmier behandles med egnede medisiner.

 
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Hermansen, Pål: Kystens vakre vekster.  Oslo, Universitetsforlaget 1990.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 8.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Lockie, Andrew & Nicola Geddes: Den store boken om Homeopati.  Oslo, Hilt & Hansteen / Bokklubben Energica 1996.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Nielsen, Harald: Läkeväxter förr och nu.  Bokförlaget Forum AB 1978.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Weiss, Rudolf Fritz: Herbal Medicine.  Göteborg, AB Arcanum 1988.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 26.09.2011