Hippokrates var en gresk lege som er kjent for å være grunnleggeren av den vestlige legekunst og blir derfor kalt for "legekunstens far". Hippokrates var født på øya Kos og var leder for en medisinsk skole der. Et stort antall legevitenskapelige skrifter fra hans tid kalles under ett for hippokratiske (Corpus Hippocraticum), selv om man er klar over at han selv ikke kan være forfatter til alle. I Corpus Hippocraticum omtales rundt 200 medisinplanter, og den medisinske anvendelsen av mange av disse hadde sin opprinnelse i Egypt og India. De plantemedisinene som ble brukt, ble inndelt etter sin virkning, som var urindrivende, avførende, brekningsfremkallende, sammentrekkende og beroligende.

Hippokrates skrev ikke bare om sykdommer, men også om lege-etikk. Det sies at han avviste overtroen og magien i den "primitive medisinen", og la fundamentet for medisin som vitenskap. Han er bl.a. kjent for at han assosierte ulike personlighetstrekk med det innbyrdes forholdet mellom forekomsten av kroppens fire væsker, som var slim, gul galle, svart galle og blod. Hvis en av disse væskene tok overhånd, ble kroppen syk og da var det om å gjøre gjennom diett, årelating, avføringsmidler og brekkmidler å hjelpe menneskets helbredende krefter til å gjenopprette balansen i kroppsvæskene og dermed en god helse. Denne læren blir kalt humoralpatologi. Grunnfilosofien til Hippokrates var at "det er naturen som helbreder, ikke legen". Legen skulle bare stimulere kroppens naturlige helbredelsesprosess og bruke midler som stimulerte disse. Et annet kjent utsagn fra Hippokrates er at "det er viktigere å kjenne hva slags person som har en sykdom, enn å kjenne hvilken sykdom en person har". Dette er noe som er gyldig også i våre dager, men det synes å være glemt av de fleste som praktiserer skolemedisinsk behandling.

Dan han var sytten år gammel kom Aristoteles til Platons akademi i Athen, hvor han blir i tjue år inntil mesteren dør i 347. Først er Aristoteles elev, siden virket han som lærer. Han var lærer for Aleksander den store, men etter dennes død ble han av politiske grunner dømt til døden for gudsbespottelse. Han flyktet til øya Euboa, hvor han døde året etter.

I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etter hvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Hele hans måte å tenke på er imidlertid preget av samværet med Platon. Aristoteles regnes som grunnleggeren av biologi som vitenskap og han laget en systematisk og hierarkisk ordning av alle elementene i naturen.

Theofrastos (egenlig Tyrtamus) var en gresk vitenskapsmann og pedagog. Han var venn av Aristoteles og etterfulgte han som leder for den peripatetiske skolen i Athen. Theofrastos arbeidet innenfor de fleste vitenskaper, for en stor del som popularisator av andres viten. Størst betydning har hans to avhandlinger i botanikk hatt, Historia Plantarum (Plantenes historie) og De Causis Plantarum (Årsaker til plantevekst). I over 1500 år var disse bøkene hovedverker innenfor botanikken. Han var den første som skrev om bestøving og plantenes formering. Bøkene inneholder også praktiske opplysninger om kultivering, plantesykdommer og poding, foruten opplysninger om plantenes medisinske anvendelse. Theofrastos ble av Carl von Linné kalt for "botanikkens far".

Plinius den eldre het egentlig Gaius eller Caius Plinius Secundus. Han var en romersk forfatter, naturforsker, historiker og fysiker, i tillegg til å være embetsmann. I Historia naturalis søkte han å samle hele sin tids viten om naturen. Plinius døde den 25. august 79 under det berømte vulkanutbruddet til Vesuv som ødela byene Pompei og Herculaneum.

Dioskorides var romersk militærlege hos keiser Nero 54-68, og i tillegg botaniker. Han tjenestegjorde i den romerske hæren og kom således mye rundt i middelhavsområdet, hvor han samlet kunnskaper om planter og deres legende virkning. Han skrev også ned detaljerte opplysninger om plantene og deres bygning, voksested og anvendelse. Hovedverket hans De materia medica (5 bøker) gir enestående opplysninger om oldtidsfarmakologien, og det refereres til det i medisinsk litteratur i mer enn 1500 år etter at det ble skrevet. Med omtale av over 600 plantearter var verket et samlet oppslagsverk om medisinplantenes virkning. Verket omtaler ikke bare planter, men har også legemidler av animalsk og mineralsk opprinnelse.

Et tenkt portrett av Galen.

Galen var født i Pergamon i Lilleasia og etter studier i Smyrna, Korint og Alexandria arbeidet han som lege i Pergamon, inntil han reiste til Roma i 162. Der ble han i 168 livlege til keiser Marcus Aurelius og holdt ellers forelesninger om medisin. Galen er blitt kalt "Legeprinsen" og i ry stod han bare under Hippokrates. Galen hadde selv et apotek på Via Sacre i Rom, hvor han fremstilte medisiner med stor flid og pinlig nøyaktighet. En rekke oppskrifter på legemidler som fortsatt er i bruk, stammer fra Galen (galenisk farmasi).

I sitt syn på kroppen hadde Galen en strengt logisk og systematisk tilnærming, og han mente (på samme måte som Hippokrates) at sykdom skyldtes en ubalanse i kroppsvæskene. Årelating som terapi stammer fra Galen og han var dessuten den første i Vesten som brukte pulsen som diagnoseverktøy. Galen forfattet ca. 150 medisinsk skrifter, som ble høyt verdsatt gjennom hele middelalderen. Han sammenstilte det beste fra den tidens medisinske verker og med bakgrunn i sine egne anatomiske og fysiologiske oppdagelser, ble han ansett som sin tids beste lege. Galen grunnla et dogmatisk medisinsk system som ble ansett som ufeilbarlig og der ingenting manglet som kunne forklares med den tidens vitenskap. Hans medisinske filosofi hadde betydning for medisinsk tenkning helt fram til 1800-tallet og den var nok til hinder for legekunstens utvikling.

Lege og filosof som var født i Iran (Persia). Avicenna regnes som en av de mest berømte persiske tenkerne i den islamittiske verden. Etter å ha studert en rekke forskjellige fag, måtte han 20 år gammel forlate sitt hjemsted Bukhara på flukt fra tyrkerne. Han førte deretter et omflakkende og begivenhetsrikt liv og ble til slutt livlege hos fyrsten av Isfahan. Avicenna utformet et helt filosofisk system som i mangt bygger på Aristoteles. Han samlet gresk og arabisk medisinsk viten, og var forfatter til det medisinske leksikonet Qanun, som ga opphav til nye tanker om bruk av medisinplanter i Europa. Boken ble oversatt til latin og brukt som lærebok ved de tidligste europeiske medisinske skolene, og var akseptert som et grunnleggende verk i Europa fram til på 1600-tallet.

En arabisk legebokforfatter som ble født i Karthago og oppdratt i den kristne tro. Constantinus Africanus oversatte arabiske verk om gresk oldtidsmedisin til latin, i alt 20 bøker, og skapte gjennom det et samlet overblikk over den antikke medisinen. Europeiske leger fikk gjennom ham innblikk i den arabiske medisinen. Han var mange år ved Salerno-skolen og døde i klosteret Monte Cassino.

Abbedisse for klosteret Rupertsberg ved Rhinen. Hildegard av Bingen er kjent for sine teologiske og naturvitenskapelige skrifter, særlig de medisinske skriftene Physica (Naturkunnskap) og Causa et Curae (Årsaker og botemiddel). I disse omtalte hun bl.a. tabuemner som seksuelle forhold, svangerskap og fødsel. Hun anså menstruasjonen som en straff for syndefallet, men hennes syn på hygienens betydning var bemerkelsesverdig for den tiden. Hildegard regnes for en mystiker som fikk sine visjoner i våken tilstand. På dødsleiet vitnet hun og forklarte at alt hun hadde skrevet kom fra de vidunderlige bildene og budskapene hun mottok, og at de sykdommene og behandlingene hun hadde beskrevet, var kommet til henne fra Gud (dette er vel det vi i våre dager kaller kanalisering). Pave Eugenius den tredje undersøkte hennes visjoner og ga henne kirkens anerkjennelse. Mange av de urtemedisinske kurene hun skriver om i sine verker, har i ettertid vist seg å være virksomme.

Dansk lege som man tror studerte ved Salerno-skolen, som var datidens viktigste medisinske lærdomssentrum. Harpestreng var lege for Erik Plovpenning og ble seinere kannik i Roskilde. Den viktigste av bøkene han skrev, var en urtebok som fikk stor utbredelse i Norden og som finnes i flere, mer eller mindre ufullstendige avskrifter både i Sverige, Norge og på Island. Til dels er disse avskriftene noe omarbeidet. Urteboken bygger mest på eldre forfattere og de fleste av de plantene han nevner, er enten søreuropeiske eller orientalske og må ha vært ukjente både for forfatteren og for hans lesere. Men han nevner også en del planter som må ha vært dyrket, eller som var viltvoksende i Danmark og til dels også i Norge på hans tid. Av særlig interesse er det at han et sted nevner kvann (Angelica archangelica), som ellers aldri ble omtalt i samtidig eller tidligere utenlandsk medisinsk litteratur.

Tysk lege og urtebokforfatter. Opprinnelig karteusermunk, men gikk over til protestantismen. Ble medisinsk doktor i 1530 og embedslege i Strassbourg. Utga en urtebok med naturtro avbildninger i tresnitt og med tyske navn på plantene.

Sveitsisk alkymist, lege og astrolog. Paracelsus praktiserte i Sveits, Tyskland og Østerrike, og huskes i første rekke for sin utvikling av kirurgiske metoder, medisinsk kjemi og sin teoriutvikling omkring medisiner og deres egenskaper. Han innførte bruken av opium, kvikksølv, bly, svovel, jern og arsenikk, samt kobbersulfat som legemidler. I sitt laboratorium produserte han sine egne medisiner, og gjennom eksperimenter med disse oppdaget han sammenhengen mellom medisiners dosering og den virkning de hadde på pasienten. Trolig døde han selv av en kvikksølvforgiftning. Paracelsus arbeidet også for å finne De vises stein, slik at han ville bli i stand til å kurere all sykdom og kanskje finne evig liv.

Paracelsus gikk til voldsomt angrep på datidens legekunst og kritiserte ikke bare de medisinske dogmene, men også det moralske forfallet blant leger. Det er ikke så rart at han fikk mange fiender. Han var enig i Hippokrates sitt hovedprinsipp om at det bare er naturen som kan helbrede, men legen kan hjelpe til. Han tok dessuten bestemt avstand fra Galens medisinske system. Mye av det han fant ut om ulike planters medisinske anvendelse, er i våre dager blitt bekreftet med vitenskapelige metoder. Paracelsus er ellers kjent som "alkymiens far", men er ofte blitt feiltolket. Han trodde ikke at man kunne omdanne vann til gull, men det han forsøkte å forklare var at man kunne foredle naturlige stoffer slik at de kunne bli til legemidler i kampen mot sykdommer. Paracelsus utga både medisinske og okkulte verker, og han er særlig blitt kjent for "signaturlæren".

Dansk lege som fulgte Christian II i landflyktighet, men som seinere dro tilbake til sin fødeby Malmö, hvor han ga ut flere skrifter om sykdomsbehandling. Disse ble i 1557 samlet i boken En skøn Lystig ny Urtegaard, som er blitt gjenopptrykt mange ganger (sist i 1922 i Ålborg, og som faksimileutgave i 1976). Smith mente at sykdom var en straff fra Gud, men at Gud også hadde gitt menneskene de plantene man trengte som middel til helbredelse. Han forsøkte å finne en behandling for pest, men døde selv av sykdommen rundt 1563.

Tysk lege og urtebokforfatter. Var opprinnelig munk og studerte medisin, og gikk seinere over til protestantismen. En av de mest kjente urtebøkene på 1500-tallet var Kreuterbuch som ble utgitt av Bock i 1543. I denne boken finnes det gode beskrivelser av plantene og Bock gjorde også et forsøk på systematisering av plantene.

Italiensk lege og botaniker. Mattioli fikk sin medisinske utdannelse ved universitetet i Padua i 1523, og praktiserte som lege i Siena, Rom, Trento og Gorizia. Ble personlig lege for Ferdinand II, Ambras Castle og den tyske keiser Maximilian II. Hans reviderte og utvidede utgave av Dioskorides' Materia Medica (utgitt på italiensk i Venezia 1544), førte til en fornyelse av dette berømte oldtidsverket. Det utkom seinere i flere opplag og ble oversatt til latin, tsjekkisk, tysk og fransk. I tillegg til å identifisere plantene som var beskrevet av Dioskorides, tilføyde Mattioli beskrivelser av noen planter som ikke var med hos Dioskorides og som heller ikke hadde noen kjent medisinsk anvendelse. I tillegg var kvaliteten på tresnittene i Mattiolis verk av høy standard, og gjorde at man kunne gjenkjenne plantene selv om beskrivelsene kunne være litt tvilsomme.

Tysk lege, botaniker og urtebokforfatter. Fra 1535 til sin død var han professor i medisin i Tübingen. Han utga i 1546 New Kreuterbuch, en urtebok hvor det er avbildet og beskrevet ca. 500 plantearter. Fuchs anla en av de første botaniske hagene i Tyskland.

Tysk lege og botaniker. Jacob Theodor var også kjent som Tabernaemontanus. Det er ikke mye som er kjent om Jacob Theodors liv. Han var først nevnt som student under Hieronymus Bock i 1549. Han ble lege til Count Philipp III av Nassau-Saarbrücken-Weilburg, og begynte å studere i Heidelberg i 1562. I 1564 ble han personlig lege til biskopen av Speyer, og seinere seniorlege i byen Worms. Det viktigste verket til Tabernaemontanus er Neuwe Kreuterbuch som ble utgitt i 1588. Det er et overdådig verk som inkluderer over 2300 tresnitt, som Tabernaemontanus jobbet med gjennom hele livet. Det skiller seg fra hans forgjengeres arbeider ved å ha bedre tresnitt og svært treffende beskrivelser av plantene. Arbeidet ble trykket i en rekke utgaver inntil det 18. århundre. Bildet viser en plantetegning laget av Tabernaemontanus.

Gerard var en engelsk urtekyndig som var kjent for sin urtehage i Holborn. I 1596 publiserte han en liste over sjeldne planter som han dyrket i hagen, og i 1597 ga han ut sitt berømte verk Great Herball, or Generall Historie of Plantes. Great Herbal var særlig kjent for sine detaljerte beskrivelser av plantene og utstrakte omtaler av den folkelige bruken, i tillegg til sin utmerkede prosa. I 1633 ble en utvidet og forbedret versjon trykt, og den bygde på arbeider av Dioskorides, Fuchs, Gesner og Mattioli. Utgavene fra 1597 og 1633 blir vanligvis bare kalt for Gerard's Herbal. Carl von Linné æret Gerard ved å kalle opp ei planteslekt etter ham, Gerardia.

Svensk forfatter til En mycket nyttigh Örta-book. Boken kom ut sju ganger fra 1628 til 1654, og den bygger til dels på kildemateriale fra Henrik Harpestreng. Bildet viser tittelbladet på boken.

Simon Paulli var lege, anatom og botaniker. Han var ansatt som professor i anatomi ved universitetet i København. Botanikk var på denne tiden ansett som et medisinsk bifag og Paulli hadde derfor også dette faget som sitt arbeidsområde. Da Christian IV ønsket å få skrevet en dansk flora, engasjerte han Simon Paulli som skrev boken på latin. En teologisk student, Niels H. Knof, oversatte boken til dansk og er ansvarlig for de danske plantenavnene. Gjennom lange tider var dette den eneste boken på dansk som beskrev planter. Boken kom ut i 1648, er fint utstyrt med 376 tavler og omhandler 380 arter delt inn etter blomstringstid. Flora Danica er ingen flora, men en urtebok. Plantene beskrives, men det legges mest vekt på den medisinske bruken. De botaniske beskrivelsene og bruken av plantene bygger på andre, tidligere kilder og oversettelser av utenlandsk litteratur.

Nicholas Culpeper skrev i 1649 den svært betydningsfulle urteboken The Complete Herbal. Han var også astrolog og i sin bruk av urter utviklet han en astrologisk forståelse som hjalp ham ved utvelgelse av urter. Culpeper var opptatt av å fremheve urtenes kvaliteter, om de var varme eller kalde, tørre eller fuktige. Han tok også hensyn til konstitusjonen både til personen og sykdommen som skulle behandles. Denne forståelsen av urtenes kvaliteter er i våre dager mer knyttet til tradisjonell kinesisk medisin.

Culpeper var sønn av en prest. Han begynte å studere i Cambridge og ble ansett for å ha et lyst hode, men da hans kommende kone ble drept i et tordenvær, ga han opp sine medisinstudier og startet en langvarig læretid ved et apotek i London. Han var sterkt påvirket av kontrasten mellom sin egen families liv og livet til arbeidsfolk i London. Når læretiden var over, etablerte han sitt eget apotek i Spitalfields. Her skaffet han urtemedisiner til svært lave priser til sine fattige klienter, og i motsetning til legene foreskrev han aldri mer enn én urtemedisin hvis man bare hadde behov for én urt. Videre foretrakk han å bruke engelske planter framfor mer eksotiske og importerte urter, og fortalte ofte pasientene hvor de selv kunne finne planten i naturen. Culpeper insisterte på å bruke de engelske plantenavnene fram for de latinske som legene brukte, og for å gjøre det enklere å kommunisere med pasientene oversatte han London Pharmacopoea fra latin til engelsk.

Culpeper bestemte seg for å gi ut en urtebok fordi urtebøkene til John Gerard fra 1597 og John Parkinson fra 1640 var basert på latin og omhandlet for mange importerte medisiner. The Complete Herbal ble i lang tid den mest populære boken om medisinplanter og etter utgivelsen i 1649 kom den i 41 ulike utgaver.

Svensk botaniker og lege. Fra 1741 var Linné professor i botanikk og medisin ved universitetet i Uppsala. I verket Systema naturae, som utkom i 1735, systematiserte han både plante-, dyre- og mineralriket. Her innførte Linné den binominale nomenklaturen for arter, altså latinske artsnavn som består av to ledd (et slektsnavn etterfulgt av et artsepitet). Linné klarte å publisere beskrivelser av samtlige arter som var kjent for vitenskapen på hans tid, i alt 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem dermed en fast plass i det biologiske systemet. Klassifikasjonen hans er selvfølgelig svært forskjellig fra dagens, men i flere tilfeller bruker man fremdeles de gruppene som Linné definerte.

En annen side ved Linné som er mindre kjent enn hans systematisering av naturen, er at han var en dyktig lege. Linné anla en egen urtehage og lagde medisin av urtene. Han fikk berømmelse for sin virksomhet, fordi verken pasientene eller statskassen ble utarmet av høye medisinkostnader. Til og med de fattige hadde råd til den medisinen som Linné lagde av urtene i sin hage. Linné beklaget seg over at legenes kunnskap om medisinplanter var så dårlig at de ikke kunne bruke urter i sin legegjerning.

Under Linnés tid som professor i medisin og botanikk ble det lagt fram mange avhandlinger om medisinplantenes virkning, og under hans veiledning ble sykdommene og hvordan de skulle behandles med medisinplanter systematisert. I våre dager er det liten oppmerksomhet omkring Linné som lege, kanskje fordi han foretrakk medisinplanter foran kjemiske stoffer.

Linné skrev ved siden av mange reisebeskrivelser og andre vitenskapelige verk, også en egen Materia Medica, et samlet verk om legeplantenes medisinske virkning. Der beskriver han hvilken plantedel som skal brukes, plantenes "kvaliteter" som lukt, smak osv., samt deres virkning og anvendelsesområde. Linné var ellers på mange måter talsmann for en medisinsk filosofi som i høyeste grad bør være gyldig også i dag, noe som kan anskueliggjøres gjennom følgende sitater fra ham:

- Sykdommen helbredes ikke ved at man lindrer symptomene.

- Ilden bør slukkes, ikke røyken. Akk, om dette ble iakttatt i praksis!

- Behandlingen av sykdommen bør betraktes tosidig, palliativ som lindrer symptomene og rasjonell som behandler sykdommens årsaker.

- Kunnskapen om medisinplantenes anvendelse blir glemt, ikke fordi de kjemiske legemidlene alltid er bedre, men fordi de er mer moderne!

Hahnemann regnes som grunnleggeren av det homeopatiske behandlingssystemet. Hans gjenoppdagelse av prinsippet om at lignende kurerer lignende og behandlingssystemet han utviklet, var en helt ny retning innen medisinen. Ordet homeopati er utledet av de greske begrepene homoios (lignende) og pathos (lidelse). Hahnemann var ellers en foregangsmann når det gjaldt omformingen av den ukritiske, autoritære holdning i 1700- tallets medisin. Han reformerte farmakologien, var en pioner for moderne hygieniske ideer, arbeidet for en mer human behandling av psykiske lidelser og foregrep en mikrobiologisk forståelse av epidemiske sykdommer.

En amerikaner som studerte indianernes bruk av urtemedisin. Thomson mente at sykdom skyldtes tap av vitalitet og varme, og opphopning av avfallsstoffer. Derfor brukte han brekkmidler (for eksempel legelobelia) i store doser, og urter som kayenne for å danne varme, i tillegg til varme bad og svettehytter. Han anvendte urter til å stimulere blodsirkulasjonen, svettedrivende urter for å fremme svettingen, og avførende og brekningsfremkallende midler for å fjerne avfallsstoffer. Thomson representerte folkets urtemedisin og hans måte å praktisere urtemedisin på ble seinere svært populær i England.

Amerikansk lege som introduserte urtemedisinen ved de medisinske lærestedene i Amerika. Beach brukte styrkemidler, stimulerende og avslappende urter, og utviklet spesifikke ekstrakter, konsentrerte uttrekk etc. Han skrev også en av de første Materia medica som omhandlet urtene og deres bruk.

Beach er mest kjent for å ha grunnlagt det sekteriske medisinske systemet som kalles eklektisk medisin. På 1890-tallet praktiserte 10 % av alle leger i USA eklektisk medisin. I våre dager utgjør erfaringene som disse legene opparbeidet seg omkring klinisk bruk av urter en svært verdifull kunnskapsbasis for videre utvikling av urtemedisinen.

Tysk prest og professor som oppfant hydroterapien ("Kneippkuren"), dvs. anvendelse av medisinske bad. For Kneipp var også maten viktig for helsen og han påsto at bruk av urter i det daglige kostholdet var særlig viktig. Han mente at mangel på visse planter medførte bestemte sykdommer og at de ulike vekstene hadde en funksjonell virkning på kroppen. Derfor kunne noen urter kalles levermiddel, mens andre var nyremiddel, osv. Med våre dagers språk kan vi si at han var en talsmann for ”functional food”. Kneipp er videre kjent for begrepet at ”det er bedre å forebygge enn å helbrede”. Med Kneipp ble interessen for medisinplanter gjenoppvakt på slutten av 1800-tallet, en interesse som også i vår tid er kraftig økende.

I Skandinavia forstår vi nok ikke hvor mye Kneipp betydde for naturmedisinen, men f.eks. i Tyskland finnes det fremdeles sykehus med spesielle Kneipp-avdelinger. I Norge er Sebastian Kneipp mest kjent for kneippbrødet, et brød bakt av sammalt mel og som er oppkalt etter ham.

En tysk egyptolog som fikk tak i den berømte papyrusen som bærer hans navn, Papyrus Ebers. Ebers-papyrusen er blant de viktigste av oldtidens egyptiske papyrus-manuskripter som omhandler medisinske emner og er datert til rundt 1550 f.Kr. Den ble funnet i Luxor vinteren 1873-1874 og oppbevares i dag ved Universitetet i Leipzig i Tyskland. Papyrus Ebers omfatter 110 sider og er det lengste av de bevarte medisinske papyrus-manuskriptene.

James Tyler Kent var en fremstående amerikansk homeopat som fortsatte Hahnemanns arbeid med prøving av legemidler, men han utviklet også nye ideer og metoder innen homeopatien. Den klassiske homeopatien som vi kjenner den i dag, bygger på arbeidene til Kent. Det var han som innførte begrepet konstitusjonstyper, da han mente at mennesker med samme konstitusjon (kroppsbygning eller utseende, samt arvelig tilbøyelighet og mottagelighet for visse sykdommer) og personlighet hadde en tendens til å bli rammet av samme type sykdommer. Det var dette som lå til grunn for hans teori om at legemidler bør ordineres i samsvar med en persons kroppsbygning og personlighet. Han delte inn menneskene i konstitusjonstyper og innførte konstitusjonsmidlene, der han tok hensyn både til sykdommens fysiske symptom og individets personlighet.

Kent er også opphavsmannen til Repertory of Symptoms (1877), der alle symptomer er oppført systematisk sammen med midlene som fremkaller disse symptomene. Denne boken er fremdeles et viktig oppslagsverk og hjelpemiddel for praktiserende homeopater. Kent innførte også høyere potenser av homeopatiske medisiner enn det Hahnemann hadde brukt.

Sveitsisk katolsk prest som ble en berømt urtelege. Nest etter Sebastian Kneipp, var Künzle den mest kjente "urtepastoren", og han var en stor formidler av alternativ medisin. Künzle publiserte en rekke bøker og tidsskrifter om bruk av medisinske urter. Hans viktigste bok Chrut und Uchrut ble utgitt første gang i 1911 og er nå solgt i over 2 millioner eksemplarer. Med sine enestående kunnskaper om urter, skapte han bokstavelig talt en industri av urtemedisinen. Gjennom de siste 100 årene har ingrediensene i urteblandingene til Künzel blitt brukt av millioner av pasienter. De ulike urtene er blitt undersøkt kjemisk, farmakologisk og i mange tilfeller også klinisk, og virkningen av dem er blitt bekreftet.

Meningene om denne legendariske "Far urt" var imidlertid delte. Noen mener han var en stor filantrop, andre at han bare var en sjarlatan og smart forretningsmann. Gjennom sin virksomhet ble han imidlertid en av de mest kjente eksponentene for alternativ medisin i sveitsisk historie, men ble samtidig sett på med dyp mistenksomhet av legestanden.

Jethro Kloss ble født 27. april 1863 i Manitowoc, Wisconsin, og var det niende av elleve barn. Han var en hengiven syvendedags adventist, og ble sterkt påvirket av bøkene og læren om kosthold og helse til Ellen G. White. Som ung tok han kurs i hydroterapi og elektroterapi ved Battle Creek Sanitarium. Han kjente Dr. John Harvey Kellogg, snakket ofte om ham og hadde dyp respekt for hans syn på sunn livsstil. Som ung lærte han å studere og følge naturlovene, livets og helsens lover. Dette ble senere essensen i hans lære. Mange av de som kjente ham betraktet ideene hans om helbredelse som litt rare eller til og med fanatiske, for han trodde at praktisk talt alle plager kunne kureres med urter. Likevel, som så mange av hans medadventister, var hans viktigste misjon i livet å hjelpe andre, og spesielt å hjelpe dem til å bli friske og leve bedre.

Kloss er mest kjent for sin bestselgende urtebok Back to Eden, der førsteutgaven kom i 1935. En revidert og kraftig utvidet utgave som ble utgitt i 1939, ble ekstremt populær på slutten av 1960-tallet og hadde i 1986 solgt nesten 3 millioner eksemplarer. I boken presenterer Kloss sin metode for naturlig selvhelbredelse basert på urter, en diett som ikke brukte kjøtt, meieriprodukter eller egg, og et liv i harmoni med helse- og naturlovene. Han var imot bruken av sukker, krydder, pepper, sennep, eddik og fermentert mat. Kloss anbefalte bruk av soyamelk i en rekke helbredende dietter og anså det som langt bedre enn kumelk. Hans viktigste bidrag til å utbre bruken av soya som mat, var de mer enn 50 kreative oppskriftene med soya som han gjengir i boken Back to Eden. Disse inkluderte soyamelk og tofu, og mange meieriliknende produkter laget av dem. Kloss kalte soyabønner for "bønnenes konge", og i boken inkluderer han en 4-siders uttalelse hentet fra Dr. J.A. LeClerc (sept. 1936) som uttalte at "Soyabønnen kommer til å revolusjonere menneskehetens fremtid."

Engelsk homeopat som er mest kjent for utviklingen av Bachs blomstermedisin. Edward Bach vokste opp i Birmingham og studerte medisin ved University College Hospital i London. I 1919 startet Bach å arbeide ved London Homeopatic Hospital, hvor han ble påvirket av arbeidene til Samuel Hahnemann. I 1930, i en alder av 43 år, bestemte Bach seg for å søke etter en ny healingteknikk. Han fant da fram til blomsteressensene, som ikke inneholdt kjemiske stoffer fra plantene, men energimønsteret (”personligheten”) til blomsten. I 1934 flyttet Bach til Mount Vernon i Oxfordshire, hvor han forsket videre på de 38 remediene som han utviklet og som fremdeles bærer hans navn. Bachs blomstermedisin har også i våre dager stor anvendelse rundt om i verden.

Kjent dansk lege som drev sitt virke ut fra forståelsen av at helse er avhengig av at vi lever i harmoni med naturen og at vi utforsker og utnytter de muligheter for helbredelse som naturen gir. Hansen hadde fått sin grunnleggende helseutdannelse hos den kjente overlege Carl Ottosen på Skodsborg Badesanatorium. Legeutdannelsen fikk han i USA, hvor han også ble utnevnt til æresdoktor i naturopati for sine bøker. Han utga på 1930-tallet det store verket Helbredelse, bind I og II, som til da var det største naturmedisinske verket som var utgitt i Skandinavia. I 1945 grunnla Axel O. Hansen sitt eget urtefirma, Drogeriet. Som det eldste danske naturmiddelfirmaet, ble det i 1976 overtatt av Jonna og Peer Christiansen og fikk navnet Natur-Drogeriet. Dette er i våre dager en av de største leverandørene av urter og urtebaserte preparater i Skandinavia.

Sveitsisk urtelege som utviklet og produserte de første naturlegemidler basert på friske planter. Vogel reiste mye til ulike land og var naturlig nysgjerrig på alle jordens planter. Under et besøk hos de innfødte Sioux-indianerne i USA ble han kjent med purpursolhatt (Echinacea purpurea) som et middel til å styrke immunforsvaret. Denne urten, og særlig produktet Echinaforce, er blitt et varemerke for A. Vogel. I 1963 grunnla Alfred Vogel firmaet Bioforce AG i Roggwil i Sveits. I våre dager er Bioforce en av de ledende produsentene av naturmidler og produktene har stor anvendelse i mange europeiske land, samt i Canada, USA, Afrika og Australia. Les mer om Alfred Vogel her.

Maria Treben var en urteterapeut fra Østerrike og ble særlig berømt gjennom sin bok Helse fra Guds apotek. Boka er oversatt til 24 språk og skal være solgt i 10 millioner eksemplarer, og den er derfor trolig verdens mest solgte urtebok. Treben anses som en pioner i forbindelse med den nye interessen for tradisjonell og naturlig medisin som utviklet seg på slutten av 1900-tallet. Hun brukte i sin terapi lokale urter som tradisjonelt var blitt anvendt i århundrer. Maria Treben anså urteblandingen som kalles svenskdråper (Swedish Bitters) for å være et universalmiddel som kunne brukes mot det meste, og hun skal ha mye av æren for at denne urteblandingen er så populær også i våre dager. Mange av de helbredelsene hun oppnådde gjennom bruk av urtekurer og som er omtalt i Helse fra Guds apotek, virker i mange tilfeller litt for fantastiske og man kan ikke forvente at hennes kurer vil virke like godt på alle. I tillegg til sin kunnskap om urter, var Maria Treben sikkert en stor healer. Les mer om Maria Treben og svenskdråpene.

John Raymond Christopher (25. november 1909 - 6. februar 1983) ble født av europeiske foreldre. Han ble etterlatt på et barnehjem i Salt Lake City i Utah og adoptert av Leander og Melissa Christopher. John var født med alvorlig revmatoid artritt og hadde mye smerter som barn, noe som medførte at han ofte måtte gå med stokk eller bruke rullestol. Han utviklet også ateriosklerose og et nesten dødelig tilfelle av krupp. Leger på hans tid uttalte at han aldri ville komme til å nå en alder av tretti. Allerede som barn viste John interesse for å bli en lege som kunne helbrede mennesker med naturmidler. I 1945 ble han trukket inn i militæret og ble stasjonert ved Fort Lewis, hvor han fikk eksperimentere med urter. Etter militærtjenesten flyttet han til Canada og studerte ved Dominion Herbal College i Vancouver, hvor han fullførte sin utdannelse i naturopati. Han studerte seinere ved det nå nedlagte Iowa's Institute of Drugless Therapy og det også nå nedlagte Los Angeles Herbal Institute. Christopher praktiserte som naturlege i Olympia i Washington, Salt Lake City i Utah og Evanston i Wyoming. Dr. Christopher anså at hans oppdrag var å lære folk hvordan de kunne rense og gi næring til kroppen slik at de kunne helbrede og forebygge sykdom. Derfor startet han i 1953 The School of Natural Healing med hensikt å lære andre om naturlige helbredelsesprinsipper, og siden den gang har tusenvis hatt nytte av læren hans. I 1979 begynte han å publisere et nyhetsbrev om bruk av urter for helbredelse. Dr. John R. Christopher blir regnet som en av de største autoritetene innen naturlig helbredelse med urter. Han skapte mer enn 50 urtebaserte formler, som mange ganger førte til nesten mirakuløse helbredelser. Dr. Christopher skrev en rekke bøker, som alle nå anses som klassikere. Før sin død i 1983 mottok han Agnes Arber Distinguished Service Award for sin langsiktige oppofrelse for urtemedisinen og for sitt bidrag til folkehelsen.