Betydningsfulle personer innen urtemedisinen

URTEKILDEN

Startsiden > Urtemedisin > Betydningsfulle personer innen urtemedisinen

 

Gjennom tidene har det levd mange urtekyndige personer som med sine gjerninger og skrifter har satt varige spor etter seg. Her er en oversikt over noen av disse menneskene som har hatt stor innflytelse på utviklingen av urtemedisinen. Oversikten er ordnet kronologisk etter personenes fødselsår. Nålevende personer er ikke tatt med.

[Hippokrates]  [Aristoteles]  [Theofrastos]  [Plinius]  [Dioskorides]  [Galen]  [Avicenna]  [Africanus]  [Hildegard]  [Harpestreng]  [Brunfels[Paracelsus]  [Smith]  [Bock]  [Mattioli]  [Fuchs]  [Tabernaemontanus]  [Gerard]  [Månsson]  [Paulli]  [Culpeper]  [Linné]  [Withering]  [Hahnemann]  [Thomson]  [Beach]  [Kneipp]  [Ebers]  [Kent]  [Henriksson]  [Künzle]  [Fleming]  [Bach]  [Hansen]  [Vogel]  [Treben]


Hippokrates (ca. 460 - 377 f.Kr.)

Hippokrates var en gresk lege som er kjent for å være grunnleggeren av den vestlige legekunst og blir derfor kalt for ”legekunstens far”. Hippokrates var født på øya Kos og var leder for en medisinsk skole der. Et stort antall legevitenskapelige skrifter fra hans tid kalles under ett for hippokratiske (Corpus Hippocraticum), selv om man er klar over at han selv ikke kan være forfatter til alle. I Corpus Hippocraticum omtales rundt 200 medisinplanter, og den medisinske anvendelsen av mange av disse hadde sin opprinnelse i Egypt og India. De plantemedisinene som ble brukt, ble inndelt etter sin virkning, som var urindrivende, avførende, brekningsfremkallende, sammentrekkende og beroligende.

Hippokrates skrev ikke bare om sykdommer, men også om lege-etikk. Det sies at han avviste overtroen og magien i den "primitive medisinen", og la fundamentet for medisin som vitenskap. Han er bl.a. kjent for at han assosierte ulike personlighetstrekk med det innbyrdes forholdet mellom forekomsten av kroppens fire væsker, som var slim, gul galle, svart galle og blod. Hvis en av disse væskene tok overhånd, ble kroppen syk og da var det om å gjøre gjennom diett, årelating, avføringsmidler og brekkmidler å hjelpe menneskets helbredende krefter til å gjenopprette balansen i kroppsvæskene og dermed en god helse. Denne læren blir kalt humoralpatologi. Grunnfilosofien til Hippokrates var at "det er naturen som helbreder, ikke legen". Legen skulle bare stimulere kroppens naturlige helbredelsesprosess og bruke midler som stimulerte disse. Et annet kjent utsagn fra Hippokrates er at "det er viktigere å kjenne hva slags person som har en sykdom, enn å kjenne hvilken sykdom en person har". Dette er noe som er gyldig også i våre dager, men det synes å være glemt av de fleste som praktiserer skolemedisinsk behandling.

 


Aristoteles (384 - 322 f.Kr.)

Dan han var sytten år gammel kom Aristoteles til Platons akademi i Athen, hvor han blir i tjue år inntil mesteren dør i 347. Først er Aristoteles elev, siden virket han som lærer. Han var lærer for Aleksander den store, men etter dennes død ble han av politiske grunner dømt til døden for gudsbespottelse. Han flyktet til øya Euboa, hvor han døde året etter.

I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etter hvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Hele hans måte å tenke på er imidlertid preget av samværet med Platon. Aristoteles regnes som grunnleggeren av biologi som vitenskap og han laget en systematisk og hierarkisk ordning av alle elementene i naturen.

 


Theofrastos fra Lesbos (ca. 372 - 269 f.Kr.)

Theofrastos (egenlig Tyrtamus) var en gresk vitenskapsmann og pedagog. Han var venn av Aristoteles og etterfulgte han som leder for den peripatetiske skolen i Athen. Theofrastos arbeidet innenfor de fleste vitenskaper, for en stor del som popularisator av andres viten. Størst betydning har hans to avhandlinger i botanikk hatt, Historia Plantarum (Plantenes historie) og De Causis Plantarum (Årsaker til plantevekst). I over 1500 år var disse bøkene hovedverker innenfor botanikken. Han var den første som skrev om bestøving og plantenes formering. Bøkene inneholder også praktiske opplysninger om kultivering, plantesykdommer og poding, foruten opplysninger om plantenes medisinske anvendelse. Theofrastos ble av Carl von Linné kalt for "botanikkens far".

 

Til toppen av siden


Plinius den eldre (23 - 79)

Plinius den eldre het egentlig Gaius eller Caius Plinius Secundus. Han var en romersk forfatter, naturforsker, historiker og fysiker, i tillegg til å være embetsmann. I Historia naturalis søkte han å samle hele sin tids viten om naturen. Plinius døde den 25. august 79 under det berømte vulkanutbruddet i Vesuv som ødela byene Pompei og Herculaneum.

 


Pedanius Dioskorides (1. århundre e.Kr., født ca. år 20, død ca. år 90)

Dioskorides var romersk militærlege hos keiser Nero 54-68, og i tillegg botaniker. Han tjenestegjorde i den romerske hæren og kom således mye rundt i middelhavsområdet, hvor han samlet kunnskaper om planter og deres legende virkning. Han skrev også ned detaljerte opplysninger om plantene og deres bygning, voksested og anvendelse. Hovedverket hans De materia medica (5 bøker) gir enestående opplysninger om oldtidsfarmakologien, og det refereres til det i medisinsk litteratur i mer enn 1500 år etter at det ble skrevet. Med omtale av over 600 plantearter var verket et samlet oppslagsverk om medisinplantenes virkning. Verket omtaler ikke bare planter, men har også legemidler av animalsk og mineralsk opprinnelse.

 


Galen (Claudius Galenos) (131 - 201)

Et tenkt portrett av Galen, trolig fra det 15. århundre.

Galen var født i Pergamon i Lilleasia og etter studier i Smyrna, Korint og Alexandria arbeidet han som lege i Pergamon, inntil han reiste til Roma i 162. Der ble han i 168 livlege til keiser Marcus Aurelius og holdt ellers forelesninger om medisin. Galen er blitt kalt "Legeprinsen" og i ry stod han bare under Hippokrates. Galen hadde selv et apotek på Via Sacre i Rom, hvor han fremstilte medisiner med stor flid og pinlig nøyaktighet. En rekke oppskrifter på legemidler som fortsatt er i bruk, stammer fra Galen (galenisk farmasi).

I sitt syn på kroppen hadde Galen en strengt logisk og systematisk tilnærming, og han mente (på samme måte som Hippokrates) at sykdom skyldtes en ubalanse i kroppsvæskene. Årelating som terapi stammer fra Galen og han var dessuten den første i Vesten som brukte pulsen som diagnoseverktøy. Galen forfattet ca. 150 medisinsk skrifter, som ble høyt verdsatt gjennom hele middelalderen. Han sammenstilte det beste fra den tidens medisinske verker og med bakgrunn i sine egne anatomiske og fysiologiske oppdagelser, ble han ansett som sin tids beste lege. Galen grunnla et dogmatisk medisinsk system som ble ansett som ufeilbarlig og der ingenting manglet som kunne forklares med den tidens vitenskap. Hans medisinske filosofi hadde betydning for medisinsk tenkning helt fram til 1800-tallet og den var nok til hinder for legekunstens utvikling.

 

Galen og humorallæren

Galen hadde egne teorier for hva sykdom kom av, og de er blitt kalt humorallæren. Teoriene var bygd på skriftene til Hippokrates og Aristoteles, som igjen var påvirket av egyptiske og indiske ideer. Hippokrates videreutviklet nemlig en gammel idé om at verden var sammensatt av elementene ild, luft, jord og vann, og klassifiserte plantene etter egenskapene varme, tørrhet, kulde og fuktighet. I følge humorallæren er det fire fremherskende væsker eller temperamenter i kroppen: blod (sangvinsk temperament), gul galle (kolerisk), svart galle (melankolsk) og slim (flegmatisk). Et "ideelt" menneske skulle inneholde alle disse temperamentene i samme mengde, men hos de fleste personer er en eller flere av væskene i overskudd, noe som danner forskjellige temperamenter eller karaktertrekk. Galen mente også at man inntar pneuma (ånd) ved hvert åndedrag og at denne pneuma ble omdannet til "livsånd" i kroppen. Sunnhet og vitalitet var avhengig av balansen mellom de fire væsker, de fire elementer og disses samspill med pneuma som pustes inn. I Europa holdt humorallæren stand i flere hundre år og helt fram til på 1800-tallet ble medisinstudenter undervist i humorallærens prinsipper slik de var nedskrevet av Galen. De lærte å diagnostisere ubalanser i kroppsvæskene og å gjenopprette balansen, primært ved hjelp av årelating og avføringsmidler.


Avicenna (Ibn-Sinâ) (980 - 1037)

Lege og filosof som var født i Iran (Persia). Avicenna regnes som en av de mest berømte persiske tenkerne i den islamittiske verden. Etter å ha studert en rekke forskjellige fag, måtte han 20 år gammel forlate sitt hjemsted Bukhara på flukt fra tyrkerne. Han førte deretter et omflakkende og begivenhetsrikt liv og ble til slutt livlege hos fyrsten av Isfahan. Avicenna utformet et helt filosofisk system som i mangt bygger på Aristoteles. Han samlet gresk og arabisk medisinsk viten, og var forfatter til det medisinske leksikonet Qanun, som ga opphav til nye tanker om bruk av medisinplanter i Europa. Boken ble oversatt til latin og brukt som lærebok ved de tidligste europeiske medisinske skolene.

 

Til toppen av siden


Constantinus Africanus (1018 - 1087)

En arabisk legebokforfatter som ble født i Karthago og oppdratt i den kristne tro. Constantinus Africanus oversatte arabiske verk om gresk oldtidsmedisin til latin, i alt 20 bøker, og skapte gjennom det et samlet overblikk over den antikke medisinen. Europeiske leger fikk gjennom ham innblikk i den arabiske medisinen. Han var mange år ved Salerno-skolen og døde i klosteret Monte Cassino.

 


Hildegard av Bingen (Den hellige Hildegard) (1099 - 1179)

Abbedisse for klosteret Rupertsberg ved Rhinen. Hildegard av Bingen er kjent for sine teologiske og naturvitenskapelige skrifter, for eksempel Physica og Causa et Curae. I disse omtalte hun bl.a. tabuemner som seksuelle forhold, svangerskap og fødsel. Hun anså menstruasjonen som en straff for syndefallet, men hennes syn på hygienens betydning var bemerkelsesverdig for den tiden. Hildegard regnes for en mystiker som fikk sine visjoner i våken tilstand. På dødsleiet vitnet hun og forklarte at alt hun hadde skrevet kom fra de vidunderlige bildene og budskapene hun mottok, og at de sykdommene og behandlingene hun hadde beskrevet, var kommet til henne fra Gud (dette er vel det vi i våre dager kaller kanalisering). Pave Eugenius den tredje undersøkte hennes visjoner og ga henne kirkens anerkjennelse. Mange av de urtemedisinske kurene hun skriver om i sine verker, har i ettertid vist seg å være virksomme.

 


Henrik Harpestreng (død ca. 1244)

 

Dansk lege som man tror studerte ved Salerno-skolen, som var datidens viktigste medisinske lærdomssentrum. Harpestreng var lege for Erik Plovpenning og ble seinere kannik i Roskilde. Den viktigste av bøkene han skrev, var en urtebok som fikk stor utbredelse i Norden og som finnes i flere, mer eller mindre ufullstendige avskrifter både i Sverige, Norge og på Island. Til dels er disse avskriftene noe omarbeidet. Urteboken bygger mest på eldre forfattere og de fleste av de plantene han nevner, er enten søreuropeiske eller orientalske og må ha vært ukjente både for forfatteren og for hans lesere. Men han nevner også en del planter som må ha vært dyrket, eller som var viltvoksende i Danmark og til dels også i Norge på hans tid. Av særlig interesse er det at han et sted nevner kvann (Angelica archangelica), som ellers aldri ble omtalt i samtidig eller tidligere utenlandsk medisinsk litteratur.

 


Otto Brunfels (1488 - 1534)

Tysk lege og urtebokforfatter. Opprinnelig karteusermunk, men gikk over til protestantismen. Ble medisinsk doktor i 1530 og embedslege i Strassbourg. Utga en urtebok med naturtro avbildninger i tresnitt og med tyske navn på plantene.

 

Til toppen av siden


Paracelsus (Theofrast Bombast von Hohenheim) (1490 - 1541)

Sveitsisk alkymist, lege og astrolog. Paracelsus praktiserte i Sveits, Tyskland og Østerrike, og huskes i første rekke for sin utvikling av kirurgiske metoder, medisinsk kjemi og sin teoriutvikling omkring medisiner og deres egenskaper. Han innførte bruken av opium, kvikksølv, bly, svovel, jern og arsenikk, samt kobbersulfat som legemidler. I sitt laboratorium produserte han sine egne medisiner, og gjennom eksperimenter med disse oppdaget han sammenhengen mellom medisiners dosering og den virkning de hadde på pasienten. Trolig døde han selv av en kvikksølvforgiftning. Paracelsus arbeidet også for å finne De vises stein, slik at han ville bli i stand til å kurere all sykdom og kanskje finne evig liv.

Paracelsus gikk til voldsomt angrep på datidens legekunst og kritiserte ikke bare de medisinske dogmene, men også det moralske forfallet blant leger. Det er ikke så rart at han fikk mange fiender. Han var enig i Hippokrates sitt hovedprinsipp om at det bare er naturen som kan helbrede, men legen kan hjelpe til. Han tok dessuten bestemt avstand fra Galens medisinske system. Mye av det han fant ut om ulike planters medisinske anvendelse, er i våre dager blitt bekreftet med vitenskapelige metoder. Paracelsus er ellers kjent som "alkymiens far", men er ofte blitt feiltolket. Han trodde ikke at man kunne omdanne vann til gull, men det han forsøkte å forklare var at man kunne foredle naturlige stoffer slik at de kunne bli til legemidler i kampen mot sykdommer. Paracelsus utga både medisinske og okkulte verker, og han er særlig blitt kjent for "signaturlæren".

 

Paracelsus og signaturlæren

Paracelsus var en trofast tilhenger av "læren om naturens formålstjenlighet". Ut fra denne læren arbeidet han etter følgende prinsipper:

  • Enhver plante er en legeplante og har til oppgave å helbrede noen av menneskets sykdommer.
  • I naturen finnes alle de legemidler ferdig laget som mennesket behøver for å helbrede sine sykdommer.
  • De droger som det syke mennesket har bruk for, vokser i dets umiddelbare nærhet. For at mennesket skal vite hvilke legeplanter som skal anvendes, er de merket eller etikettert. De bærer "Guds signatur", på samme måte som en medisinflaske vi i dag kjøper på apoteket er forsynt med etikett eller signatur.

Paracelsus anbefalte sine studenter ikke bare å ta til seg tom kunnskap fra bøkene, men også innbefatte studier i naturen av de plantene som de skulle bruke som medisin på sine pasienter. Han lærte dem til å gjenkjenne "signatura plantarum", de tegnene som planten har på sin legende kraft. Studentene ble fortalt at de ikke bare skulle bry seg med de eksterne attributtene, slik som form, farge, lukt og smak. De ble også oppmuntret til å forstå ånden og den karakteristiske utstrålingen til hver plante. Dette er bakgrunnen for det som blir kalt signaturlæren. Etter hvert som tiden gikk, var det færre og færre personer som kunne "lese en plantes indre karakter", og dermed ble læren for de fleste både misforstått og meningsløs. Dette har gjort at signaturlæren i våre dager, hvor et strengt rasjonelt tenkesett er dominerende, er blitt latterliggjort og ansett som ren overtro.

Det er imidlertid så mange tilfeller der det er overensstemmelse mellom organers utseende og funksjon, og medisinplanters fysiske kjennetegn, at det kan være vanskelig å forstå at alt er "rene tilfeldigheter". Derfor er det mange alternative terapeuter som også i våre dager mener at signaturlæren har noe for seg. Hvis man ser på både plantedelenes form og farge, og på hvordan ulike planter vokser i naturen, kan man finne forbausende mange tilfeller der signaturlæren "stemmer". Her er noen eksempler:

• De flekkete bladene til lungeurt kan minne om en lunge og de er effektive som et slimløsende middel ved lungesykdommer.

• Planter som har blomster eller andre plantedeler med gul farge, ble ansett å ha affinitet til lever og galle, da galle har gul farge. Eksempler på slike planter er berberis, svaleurt og løvetann, som alle er gode levermidler og bl.a. er blitt brukt mot gulsott, en leversykdom som gjør at huden blir gul.

Prikkperikum har blad med små oljekjertler som ser ut som hull, mens ekstrakter av planten er blodrøde. Dette er blitt ansett som tegn på at planten kan være god ved sår, og den har også god effekt ved sårbehandling.

• Rødfarge er blitt knyttet til blod. Tepperot, som er rød innvendig, er med sitt innhold av garvestoffer et godt middel ved blødninger og blodig diaré.

• Plantedekket på marken kan ses på som "jordas hud". Når vi mennesker skader det naturlige vegetasjonsdekket ved å dyrke jorda eller anlegge veier og lignende, vil naturen forsøke å reparere skaden ved raskest mulig å etablere ny vegetasjon. Oftest er det ugraset som etablerer seg først, og eksempler på slike ugrasplanter er tungras, vassarve, gjetertaske, gåsemure, groblad og ryllik. Alle disse artene fungerer således som "sårehelere" på et skadd vegetasjonsdekke, men er samtidig utmerkede sårhelende urter for oss mennesker. Dette kan også ses som et eksempel på signaturlæren.

Les mer om Paracelsus og "signaturlæren" her.


Henrik Smith (Smid) (1495 - ca. 1563)

Dansk lege som fulgte Christian II i landflyktighet, men som seinere dro tilbake til sin fødeby Malmö, hvor han ga ut flere skrifter om sykdomsbehandling. Disse ble i 1557 samlet i boken En skøn Lystig ny Urtegaard, som er blitt gjenopptrykt mange ganger (sist i 1922 i Ålborg, og som faksimileutgave i 1976). Smith mente at sykdom var en straff fra Gud, men at Gud også hadde gitt menneskene de plantene man trengte som middel til helbredelse. Han forsøkte å finne en behandling for pest, men døde selv av sykdommen rundt 1563.

 


Hieronymus Bock (1498 - 1554)

Tysk lege og urtebokforfatter. Var opprinnelig munk og studerte medisin, og gikk seinere over til protestantismen. En av de mest kjente urtebøkene på 1500-tallet var Kreuterbuch som ble utgitt av Bock i 1543. I denne boken finnes det gode beskrivelser av plantene og Bock gjorde også et forsøk på systematisering av plantene.

 


Pietro Andrea Mattioli (Matthioli / Matthiolus) (1501 - 1577)

Italiensk lege og botaniker. Mattioli fikk sin medisinske utdannelse ved universitetet i Padua i 1523, og praktiserte som lege i Siena, Rom, Trento og Gorizia. Ble personlig lege for Ferdinand II, Ambras Castle og den tyske keiser Maximilian II. Hans reviderte og utvidede utgave av Dioskorides' Materia Medica (utgitt på italiensk i Venezia 1544), førte til en fornyelse av dette berømte oldtidsverket. Det utkom seinere i flere opplag og ble oversatt til latin, tsjekkisk, tysk og fransk. I tillegg til å identifisere plantene som var beskrevet av Dioskorides, tilføyde Mattioli beskrivelser av noen planter som ikke var med hos Dioskorides og som heller ikke hadde noen kjent medisinsk anvendelse. I tillegg var kvaliteten på tresnittene i Mattiolis verk av høy standard, og gjorde at man kunne gjenkjenne plantene selv om beskrivelsene kunne være litt tvilsomme.

 


Leonhard Fuchs (1501 - 1566)

Tysk lege, botaniker og urteboksforfatter. Fra 1535 til sin død var han professor i medisin i Tübingen. Han utga i 1546 New Kreuterbuch, en urtebok hvor det er avbildet og beskrevet ca. 500 plantearter. Fuchs anla en av de første botaniske hagene i Tyskland.

 

Til toppen av siden


Jakob Theodor (Tabernaemontanus) (ca. 1515 - 1590)

Tysk lege og botaniker. Jacob Theodor var også kjent som Tabernaemontanus. Det er ikke mye som er kjent om Jacob Theodors liv. Han var først nevnt som student under Hieronymus Bock i 1549. Han ble lege til Count Philipp III av Nassau-Saarbrücken-Weilburg, og begynte å studere i Heidelberg i 1562. I 1564 ble han personlig lege til biskopen av Speyer, og seinere seniorlege i byen Worms. Det viktigste verket til Tabernaemontanus er Neuwe Kreuterbuch som ble utgitt i 1588. Det er et overdådig verk som inkluderer over 2300 tresnitt, som Tabernaemontanus jobbet med gjennom hele livet. Det skiller seg fra hans forgjengeres arbeider ved å ha bedre tresnitt og svært treffende beskrivelser av plantene. Arbeidet ble trykket i en rekke utgaver inntil det 18. århundre. Bildet viser en plantetegning laget av Tabernaemontanus.

 


John Gerard (1545 - 1611/12)

Gerard var en engelsk urtekyndig som var kjent for sin urtehage i Holborn. I 1596 publiserte han en liste over sjeldne planter som han dyrket i hagen, og i 1597 ga han ut sitt berømte verk Great Herball, or Generall Historie of Plantes. Great Herbal var særlig kjent for sine detaljerte beskrivelser av plantene og utstrakte omtaler av den folkelige bruken, i tillegg til sin utmerkede prosa. I 1633 ble en utvidet og forbedret versjon trykt, og den bygde på arbeider av Dioskorides, Fuchs, Gesner og Mattioli. Utgavene fra 1597 og 1633 blir vanligvis bare kalt for Gerard's Herbal. Carl von Linné æret Gerard ved å kalle opp ei planteslekt etter ham, Gerardia.

 


Arfwidh Månsson (ca. 1590 - ca. 1649)

Svensk forfatter til En mycket nyttigh Örta-book. Boken kom ut sju ganger fra 1628 til 1654, og den bygger til dels på kildemateriale fra Henrik Harpestreng. Bildet viser tittelbladet på boken.

 


Simon Paulli (1603 - 1680)

Simon Paulli var lege, anatom og botaniker. Han var ansatt som professor i anatomi ved universitetet i København. Botanikk var på denne tiden ansett som et medisinsk bifag og Paulli hadde derfor også dette faget som sitt arbeidsområde. Da Christian IV ønsket å få skrevet en dansk flora, engasjerte han Simon Paulli som skrev boken på latin. En teologisk student, Niels H. Knof, oversatte boken til dansk og er ansvarlig for de danske plantenavnene. Gjennom lange tider var dette den eneste boken på dansk som beskrev planter. Boken kom ut i 1648, er fint utstyrt med 376 tavler og omhandler 380 arter delt inn etter blomstringstid. Flora Danica er ingen flora, men en urtebok. Plantene beskrives, men det legges mest vekt på den medisinske bruken. De botaniske beskrivelsene og bruken av plantene bygger på andre, tidligere kilder og oversettelser av utenlandsk litteratur. Bildet viser tittelbladet.

 


Nicholas Culpeper (1616 - 1654)

Nicholas Culpeper skrev i 1649 den svært betydningsfulle urteboken The Complete Herbal. Han var også astrolog og i sin bruk av urter utviklet han en astrologisk forståelse som hjalp ham ved utvelgelse av urter. Culpeper var opptatt av å fremheve urtenes kvaliteter, om de var varme eller kalde, tørre eller fuktige. Han tok også hensyn til konstitusjonen både til personen og sykdommen som skulle behandles. Denne forståelsen av urtenes kvaliteter er i våre dager mer knyttet til tradisjonell kinesisk medisin.

Culpeper var sønn av en prest. Han begynte å studere i Cambridge og ble ansett for å ha et lyst hode, men da hans kommende kone ble drept i et tordenvær, ga han opp sine medisinstudier og startet en langvarig læretid ved et apotek i London. Han var sterkt påvirket av kontrasten mellom sin egen families liv og livet til arbeidsfolk i London. Når læretiden var over, etablerte han sitt eget apotek i Spitalfields. Her skaffet han urtemedisiner til svært lave priser til sine fattige klienter, og i motsetning til legene foreskrev han aldri mer enn én urtemedisin hvis man bare hadde behov for én urt. Videre foretrakk han å bruke engelske planter framfor mer eksotiske og importerte urter, og fortalte ofte pasientene hvor de selv kunne finne planten i naturen. Culpeper insisterte på å bruke de engelske plantenavnene fram for de latinske som legene brukte, og for å gjøre det enklere å kommunisere med pasientene oversatte han London Pharmacopoea fra latin til engelsk.

Culpeper bestemte seg for å gi ut en urtebok fordi urtebøkene til John Gerard fra 1597 og John Parkinson fra 1640 var basert på latin og omhandlet for mange importerte medisiner. The Complete Herbal ble i lang tid den mest populære boken om medisinplanter og etter utgivelsen i 1649 kom den i 41 ulike utgaver.

 

Til toppen av siden


Carl von Linné (1707 - 1778)

Svensk botaniker og lege. Fra 1741 var Linné professor i botanikk og medisin ved universitetet i Uppsala. I verket Systema naturae, som utkom i 1735, systematiserte han både plante-, dyre- og mineralriket. Her innførte Linné den binominale nomenklaturen for arter, altså latinske artsnavn som består av to ledd (et slektsnavn etterfulgt av et artsepitet). Linné klarte å publisere beskrivelser av samtlige arter som var kjent for vitenskapen på hans tid, i alt 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem dermed en fast plass i det biologiske systemet. Klassifikasjonen hans er selvfølgelig svært forskjellig fra dagens, men i flere tilfeller bruker man fremdeles de gruppene som Linné definerte.

En annen side ved Linné som er mindre kjent enn hans systematisering av naturen, er at han var en dyktig lege. Han anla en egen urtehage og lagde medisin av urtene. Han fikk berømmelse for sin virksomhet, fordi verken pasientene eller statskassen ble utarmet av høye medisinkostnader. Til og med de fattige hadde råd til den medisinen som Linné lagde av urtene i sin hage. Linné beklaget seg over at legenes kunnskap om medisinplanter var så dårlig at de ikke kunne bruke urter i sin legegjerning.

Under Linnés tid som professor i medisin og botanikk, ble det lagt fram mange avhandlinger om medisinplantenes virkning, og under hans veiledning ble sykdommene og hvordan de skulle behandles med medisinplanter systematisert. I våre dager er det liten oppmerksomhet omkring Linné som lege, kanskje fordi han foretrakk medisinplanter foran kjemiske stoffer.

Linné skrev ved siden av mange reisebeskrivelser og andre vitenskapelige verk, også en egen Materia Medica, et samlet verk om legeplantenes medisinske virkning. Der beskriver han hvilken plantedel som skal brukes, plantenes "kvaliteter" som lukt, smak osv., samt deres virkning og anvendelsesområde. Linné var ellers på mange måter talsmann for en medisinsk filosofi som i høyeste grad bør være gyldig også i dag, noe som kan anskueliggjøres gjennom følgende sitater fra ham:
- Sykdommen helbredes ikke ved at man lindrer symptomene.
- Ilden bør slukkes, ikke røyken. Akk, om dette ble iakttatt i praksis!
- Behandlingen av sykdommen bør betraktes tosidig, palliativ som lindrer symptomene og rasjonell som behandler sykdommens årsaker.
- Kunnskapen om medisinplantenes anvendelse blir glemt, ikke fordi de kjemiske legemidlene alltid er bedre, men fordi de er mer moderne!

 

William Withering (1741 - 1799)
En engelsk lege som i 1785 oppdaget revebjellens (Digitalis purpurea) gunstige virkning ved hjertelidelser. Withering hadde lært av urtekyndige at blad av revebjelle kunne ha en overraskende god virkning på vatersott (opphopning av vevsvæske). Virkningen var imidlertid uforutsigbar og doseringen ofte fatal. Han avslørte at urten egentlig virket på hjertet, som deretter stimulerte nyrene til å skille ut den væsken i kroppen som forårsaket væskeansamlingene. Ut fra dette, fant han ut at i små og nøyaktig avmålte doser var revebjelleblad et uvurderlig middel mot dårlig hjerte. Dette førte videre til oppdagelsen og renfremstillingen av de aktive innholdsstoffene digitoxin og digoxin, som i våre dager er mye anvendte hjertestimulerende midler i skolemedisinen.

 

Til toppen av siden


Samuel Hahnemann (1755 - 1843)

Hahnemann regnes som grunnleggeren av det homeopatiske behandlingssystemet. Hans gjenoppdagelse av prinsippet om at lignende kurerer lignende og behandlingssystemet han utviklet, var en helt ny retning innen medisinen. Ordet homeopati er utledet av de greske begrepene homoios (lignende) og pathos (lidelse). Hahnemann var ellers en foregangsmann når det gjaldt omformingen av den ukritiske, autoritære holdning i 1700- tallets medisin. Han reformerte farmakologien, var en pioner for moderne hygieniske ideer, arbeidet for en mer human behandling av psykiske lidelser og foregrep en mikrobiologisk forståelse av epidemiske sykdommer.

Homeopati

Homeopati er en holistisk (helhetlig) form for medisin hvor man søker å behandle hele personen og ikke bare sykdommen. Innen homeopatien tar man hensyn til at alle mennesker er ulike, og man har som prinsipp at kropp og sjel er så nær forbundet med hverandre at fysiske tilstander ikke kan behandles skikkelig uten at man har et klart bilde av personens konstitusjon og karakter. Homeopatisk behandling virker dypt i kroppen og søker å gi varig helbredelse på både det fysiske, følelsesmessige og mentale planet.

Ordet homeopati kommer fra gresk og betyr "lignende sykdom", noe som kommer av at med homeopatisk behandling søker man "å helbrede likt med likt". Den homeopatiske filosofien bygger på at det som kan skade, også kan helbrede. Svært små mengder av et stoff gis til en person som har de symptomene som en større dose av det samme stoffet ville ha fremkalt hos en frisk person. Når det symptombildet som et middel frembringer hos en frisk person stemmer overens med symptombildet til en syk person, trer likhetsprinsippet i kraft og pasienten blir frisk.

Skolemedisinsk behandling kalles allopatisk og går ut på "å behandle med det motsatte". Personer med samme diagnose får gjerne samme medisin og sykdommen blir sett på som en fiende som må bekjempes. Legene benytter ofte kraftigvirkende smertestillende, betennelseshemmende eller antidepressive medisiner for å "bekjempe" symptomene, og siden disse medisinene gjerne har til dels alvorlige bivirkninger, kan kroppen bli som en "slagmark". Ved skolemedisinsk behandling kan man oppleve at symptomene forsvinner, men ofte er sykdommen bare undertrykt og den vil da kunne dukke opp igjen i form av en annen sykdom, uten at legen ser at de ulike plagene har sammenheng.

Ved homeopatisk behandling vil det middelet som velges ikke bli bestemt bare ut fra symptomene, men vil i tillegg være avhengig av en rekke andre faktorer, som temperament, sinnstilstand og livsstil. Man forsøker å tolke og forstå pasientens symptomer som ytre tegn på en indre uorden, og man studerer pasienten både før og etter at et middel gis. Denne oppfølgingen bidrar til at homeopater ofte er spesielt dyktige til å oppdage de underliggende årsakene ved hyppig tilbakevendende lidelser.

Den amerikanske homeopaten Constantine Hering observerte at kroppen forsøker å skyve sykdommen ut til lemmene og huden i et forsøk på å hjelpe seg selv. På den måten beskyttes viktigere organer, f.eks. hjertet, leveren og lungene. Hvis et problem på overflaten blir undertrykt, f.eks. når man bruker kortisonsalve på grunn av en hudlidelse, kan sykdommen bli skjøvet inn i kroppen og kanskje føre til astma. Dette er uheldig for kroppen, som forsøker å fjerne sykdommen ved å skyve den utover. I homeopatien søker man å behandle den dypeste årsaken man kan finne. Det er den eneste måten å kurere både astmaen og hudproblemet på.

Herings lov sier ikke bare at kroppen prøver å skyve problemene utover, men også at symptomene beveger seg fra øverst til nederst i kroppen. Dessuten forsvinner symptomene i omvendt rekkefølge, så de plagene som oppsto sist, forsvinner først. Det betyr også at en sykdom som tidligere er blitt undertrykt, kan dukke opp igjen før den forsvinner for godt.

Selv om mange av de homeopatiske midlene er laget av giftige stoffer, la Hahnemann vekt på at den dosen han brukte skulle være så liten at den ville være ufarlig. Hahnemann utviklet en måte å fortynne og potensere midlene på ved at preparatet ble banket eller ristet hardt mellom hver gang det ble fortynnet. Dette synes å frigjøre og lagre "store reserver av helbredende energi" som gjør de homeopatiske midlene "potente". Når ekstrakten er fortynnet til ønsket potens, blir noen få dråper av den tilsatt piller av melkesukker (laktose). Disse "sukkerkulene" skal oppbevares tørt og ikke være i kontakt med direkte sollys.

Hahnemann lagde en fortynningskala for midlene.  Ved å bruke 1 del av tinkturen med det opprinnelige stoffet, den såkalte mortinkturen, og blande med 99 deler alkohol eller vann, fikk Hahnemann et middel i C1 potens. Fra dette tok han 1 del som på ny ble tilsatt 99 deler alkohol eller vann. Denne potensen kalles C2, og har en fortynning på 10 000. Ved C3 er fortynningen på 1 million, og så videre. C står for 100, mens M står for 1000. 10M vil si at potenseringen er foretatt 10 000 ganger. En av Hahnemanns kolleger lanserte senere det som kalles D-potenser. D står for 10 og når man lager slike preparater, tar man 1 del av mortinkturen til 9 deler alkohol eller vann. Det er D-potensene som er mest brukt i Norge. Til selvmedisinering anbefales det å bruke midler i potensene D6, D12 eller D30, mens høyere potenser bare bør foreskrives av kvalifiserte homeopater. Beskrivelsen av de homeopatiske legemidlene er samlet i en Materia Medica og her finner man detaljerte beskrivelser av symptomene som er knyttet til hvert enkelt middel. Det finnes i våre dager om lag 2000 midler å velge mellom, men det er langt færre som blir brukt i det daglige.

Homeopati er en mild form for behandling som er helt ufarlig. Barn reagerer spesielt godt på homeopati, det samme gjør dyr. Man bruker vanligvis bare ett middel om gangen og valg av middel innebærer ofte en viss prøving og feiling. Hvis man ikke treffer med rett middel ved første forsøk, skjer det ingenting og da kan man forsøke et annet middel som også passer med symptombildet. Det oppstår ingen bivirkninger, selv om det kan skje at pasienten føler seg noe verre før vedkommende blir bedre, en såkalt "førstegangsforverring". Bortsett fra når det gjelder førstehjelp og i akutte tilfeller, skal man bare gi noen få doser av det homeopatiske middelet. Sukkerkulene skal ikke svelges direkte, men smelte i munnen, og man bør ikke berøre flere piller med fingrene enn de man skal innta.

Det er ofte problematisk for vitenskapelig skolerte leger å akseptere at homeopatisk behandling kan virke, særlig fordi homeopatiske preparater ofte er så kraftig fortynnet at de kanskje ikke inneholder et eneste molekyl av det opprinnelige stoffet. Derfor hevder mange leger at virkningen av homeopatisk behandling kun skyldes en placeboeffekt. Homeopater hevder på sin side at effekten skyldes selve fortynningsprosessen, og at vannet "husker" stoffet ved at det etterlater seg et "molekylært fingeravtrykk". Mer enn 200 år med kliniske erfaringer ved behandling av både mennesker og dyr, ofte med svært gode resultater, og den store utbredelsen som homeopatisk behandling har i mange land, burde være nok til å overbevise selv den mest innbitte skeptiker om at homeopati er en behandlingsform som virker.


Samuel Thomson (1769 - 1843)

En amerikaner som studerte indianernes bruk av urtemedisin. Thomson mente at sykdom skyldtes tap av vitalitet og varme, og opphopning av avfallsstoffer. Derfor brukte han brekkmidler (for eksempel legelobelia) i store doser, og urter som kayenne for å danne varme, i tillegg til varme bad og svettehytter. Han anvendte urter til å stimulere blodsirkulasjonen, svettedrivende urter for å fremme svettingen, og avførende og brekningsfremkallende midler for å fjerne avfallsstoffer. Thomson representerte folkets urtemedisin og hans måte å praktisere urtemedisin på ble seinere svært populær i England.

 


Wooster Beach (1794 - 1868)

Amerikansk lege som introduserte urtemedisinen ved de medisinske lærestedene i Amerika. Beach brukte styrkemidler, stimulerende og avslappende urter, og utviklet spesifikke ekstrakter, konsentrerte uttrekk etc. Han skrev også en av de første Materia medica som omhandlet urtene og deres bruk.

Beach er mest kjent for å ha grunnlagt det sekteriske medisinske systemet som kalles eklektisk medisin. På 1890-tallet praktiserte 10 % av alle leger i USA eklektisk medisin. I våre dager utgjør erfaringene som disse legene opparbeidet seg omkring klinisk bruk av urter en svært verdifull kunnskapsbasis for videre utvikling av urtemedisinen.

 


Sebastian Kneipp (1821 - 1897)

Tysk prest og professor som oppfant hydroterapien (”Kneippkuren”), dvs. anvendelse av medisinske bad. For Kneipp var også maten viktig for helsen og han påsto at bruk av urter i det daglige kostholdet var særlig viktig. Han mente at mangel på visse planter medførte bestemte sykdommer og at de ulike vekstene hadde en funksjonell virkning på kroppen. Derfor kunne noen urter kalles levermiddel, mens andre var nyremiddel, osv. Med våre dagers språk kan vi si at han var en talsmann for ”functional food”. Kneipp er videre kjent for begrepet at ”det er bedre å forebygge enn å helbrede”. Med Kneipp ble interessen for medisinplanter gjenoppvakt på slutten av 1800-tallet, en interesse som også i vår tid er kraftig økende.

I Skandinavia forstår vi nok ikke hvor mye Kneipp betydde for naturmedisinen, men f.eks. i Tyskland finnes det fremdeles sykehus med spesielle Kneipp-avdelinger. I Norge er Sebastian Kneipp mest kjent for kneippbrødet, et brød bakt av sammalt mel og som er oppkalt etter ham.

 

Til toppen av siden


Georg Ebers (1837 - 1898)

En tysk egyptolog som fikk tak i den berømte papyrusen som bærer hans navn, Papyrus Ebers. Ebers-papyrusen er blant de viktigste av oldtidens egyptiske papyrus-manuskripter som omhandler medisinske emner og er datert til 1534 f.Kr. Den ble funnet i Luxor vinteren 1873-1874 og oppbevares i dag ved Universitetet i Leipzig i Tyskland. Papyrus Ebers omfatter 110 sider og er det lengste av de bevarte medisinske papyrus-manuskriptene.

 


James Tyler Kent (1849 - 1916)

James Tyler Kent var en fremstående amerikansk homeopat som fortsatte Hahnemanns arbeid med prøving av legemidler, men han utviklet også nye ideer og metoder innen homeopatien. Den klassiske homeopatien som vi kjenner den i dag, bygger på arbeidene til Kent. Det var han som innførte begrepet konstitusjonstyper, da han mente at mennesker med samme konstitusjon (kroppsbygning eller utseende, samt arvelig tilbøyelighet og mottagelighet for visse sykdommer) og personlighet hadde en tendens til å bli rammet av samme type sykdommer. Det var dette som lå til grunn for hans teori om at legemidler bør ordineres i samsvar med en persons kroppsbygning og personlighet. Han delte inn menneskene i konstitusjonstyper og innførte konstitusjonsmidlene, der han tok hensyn både til sykdommens fysiske symptom og individets personlighet.

Kent er også opphavsmannen til Repertory of Symptoms (1877), der alle symptomer er oppført systematisk sammen med midlene som fremkaller disse symptomene. Denne boken er fremdeles et viktig oppslagsverk og hjelpemiddel for praktiserende homeopater. Kent innførte også høyere potenser av homeopatiske medisiner enn det Hahnemann hadde brukt.

 

Johannes Henriksson (1853-1935)
Svensk skolemann, folkelivsgransker og botaniker. Henriksson bodde i Dals Rostock hvor han ved siden av å drive en privatskole også dyrket medisinplanter. Han mente at i stedet for å importere urtene fra utlandet, kunne man dyrke og samle dem i Sverige. Han startet med medisinplantedyrking i 1884, og analyser viste at Henrikssons planter i mange tilfeller hadde bedre kvalitet enn de utenlandske. Henriksson var en varm talsmann for at folk skulle samle viltvoksende medisinplanter, og han skrev mange artikler i tidsskrifter, holdt foredrag og reiste rundt til skolene for å inspirere barna til å plukke urter. I en periode fikk han årlige bidrag fra staten for hver sommer å holde kurs i dyrking av medisinplanter, og hans arbeid fikk mye oppmerksomhet over hele Sverige. Henriksson skrev flere bøker, blant andre Sveriges medicinalväxter (1890/1898/1906), Växterna i de gamlas föreställningar seder och bruk (1911) og Vartill våra växter duga (1923).
 

Johann Künzle (1857 - 1945)

Sveitsisk katolsk prest som ble en berømt urtelege. Nest etter Sebastian Kneipp, var Künzle den mest kjente ”urtepastoren”, og han var en stor formidler av alternativ medisin. Künzle publiserte en rekke bøker og tidsskrifter om bruk av medisinske urter. Hans viktigste bok Chrut und Uchrut ble utgitt første gang i 1911 og er nå solgt i over 2 millioner eksemplarer. Med sine enestående kunnskaper om urter, skapte han bokstavelig talt en industri av urtemedisinen. Gjennom de siste 100 årene har ingrediensene i urteblandingene til Künzel blitt brukt av millioner av pasienter. De ulike urtene er blitt undersøkt kjemisk, farmakologisk og i mange tilfeller også klinisk, og virkningen av dem er blitt bekreftet.

Meningene om denne legendariske ”Far urt” var imidlertid delte. Noen mener han var en stor filantrop, andre at han bare var en sjarlatan og smart forretningsmann. Gjennom sin virksomhet ble han imidlertid en av de mest kjente eksponentene for alternativ medisin i sveitsisk historie, men ble samtidig sett på med dyp mistenksomhet av legestanden.

 

Til toppen av siden


Alexander Fleming (1881 - 1955)
Skotsk bakteriolog som i 1928 oppdaget penicillinet, noe som førte til et av de største fremskrittene i medisinens historie. Fleming dyrket stafylokokker i skåler i laboratoriet sitt, og en av skålene var blitt infisert med en grønn Penicillum muggsopp. Da han studerte skåla nøyere, oppdaget han at bakteriene i en sone rundt muggsoppen var blitt oppløst. Soppen måtte ha skilt ut et stoff som drepte bakteriene. Han rendyrket muggsoppen i en buljong, og det viste seg at denne buljongen kunne ta livet av sykdomsfremkallende bakterier som f.eks. meningokokker (meningitt), gonokokker (gonorré) og pneumokokker (lungebetennelse). Fleming offentliggjorde sine oppdagelser i 1929 og 1932, og i 1938 begynte Walter Florey, professor i patologi ved Universitetet i Oxford, å interessere seg for det. Sammen med kjemikeren Ernst Boris Chain og flere andre klarte de å renfremstille muggsoppens stoffskifteprodukt, som Fleming hadde kalt penicillin. Den nye medisinen fikk stor betydning for de alliertes krigføring, ved at syke og sårede kunne behandles mer effektivt. Etter andre verdenskrig kom penicillinet i alminnelig bruk, og Alexander Fleming mottok i 1945, sammen med Florey og Chain, Nobelprisen i medisin for oppdagelsen og fremstillingen av penicillin.
 

Edward Bach (1886 - 1936)

Engelsk homeopat som er mest kjent for utviklingen av Bachs blomstermedisin. Edward Bach vokste opp i Birmingham og studerte medisin ved University College Hospital i London. I 1919 startet Bach å arbeide ved London Homeopatic Hospital, hvor han ble påvirket av arbeidene til Samuel Hahnemann. I 1930, i en alder av 43 år, bestemte Bach seg for å søke etter en ny healingteknikk. Han fant da fram til blomsteressensene, som ikke inneholdt kjemiske stoffer fra plantene, men energimønsteret (”personligheten”) til blomsten. I 1934 flyttet Bach til Mount Vernon i Oxfordshire, hvor han forsket videre på de 38 remediene som han utviklet og som fremdeles bærer hans navn. Bachs blomstermedisin har også i våre dager stor anvendelse rundt om i verden.

Blomstermedisin (vibrasjonsessenser)

Blomstermedisiner (blomsteressenser) kalles ofte for vibrasjonsessenser, fordi det er plantenes spesielle energifrekvenser som påvirker oss når vi benytter disse midlene. Blomsteressenser representerer den grunnleggende healingenergien til blomstene de er laget av. Urtemedisin dreier seg oftest om å trekke ut kjemiske innholdsstoffer fra ulike plantedeler for å lage medisin som virker på den fysiske kroppen, men gjennom blomstermedisiner kan man utnytte de mer subtile energiene i blomstene for mental, emosjonell og spirituell helbredelse.

Hver blomst har en egen påvirkningskraft som kommer fra plantens "karakter" og som vi kan nyttiggjøre oss ved hjelp av en vibrasjonsessens laget av planten. Ved at de er energetiske av natur, virker vibrasjonsessenser mer på kroppens ikkefysiske legemer enn på det fysiske. Essensene påvirker de emosjonelle og mentale aspektene, som kan omfatte våre følelser, tanker, bevissthetsnivåer, tro og uløste emosjonelle traumer. Effekten av blomsteressenser kan komme til uttrykk ved at de f.eks. beroliger deg, gir deg energi, gjør deg mer tolerant, eller hjelper deg til å bli mer selvsikker. Brukere av vibrasjonsessensene kan oppleve at samtidig med at deres tanker og følelser forandrer seg, kan fysiske symptomer også forandre seg eller forsvinne.

At alle elementer i naturen (planter, dyr, steder, mm.) påvirker oss på et vibrasjonsnivå, er en erkjennelse som til alle tider har eksistert i urbefolkningskulturer over hele verden. Det var imidlertid Edward Bach som gjennom utviklingen av de populære Bach-midlene på 1930-tallet, beskrev og klassifiserte virkningene som et utvalg planter har på våre følelser og sinnstilstander. Disse Bach-midlene er i utstrakt bruk over hele verden også i våre dager, og det er mange terapeuter som aktivt anvender dem i behandlingen. I de siste ti-årene har det kommet mange nye produsenter av blomstermedisiner, som lager essenser av andre planter enn det Edward Bach gjorde og som gjerne påstår at de har laget essenser som på en bedre måte møter vår tids behov for blomstermedisiner.

Blomstermedisiner blir vanligvis laget ved at man klipper av blomstene av planten og lar dem ligge og flyte i en glass-skål med rent kildevann. Denne skålen skal stå i solen i 3-4 timer på formiddagen og sollyset vil da bidra til å overføre blomstens "personlighet" til vannet. Noen blomstermedisiner blir også laget ved å koke plantedelene i vann. Dette "energetiserte vannet" utgjør "mor-essensen" av den aktuelle planten. Når man har fortynnet denne essensen med mer vann og tilsatt konjakk som konserveringsmiddel, har man en blomstermedisin som kan anvendes terapeutisk.

Intensjonen til personen som produserer blomstermedisinen er svært viktig for essensens kvalitet. Én persons fokus vil gjerne være forskjellig fra en annens, og dette kan være forklaringen på at essenser laget på de samme blomstene, men fremstilt av ulike produsenter, kan ha forskjellige egenskaper.

Vibrasjonsessenser virker godt sammen med andre terapiformer, og mange ulike terapeuter finner at de utfyller behandlingsmetoden de praktiserer på en fin måte. Gjennom den spesielle fremstillingsmåten vil essensene "bare" inneholde de energetiske egenskapene til blomstene og ingen kjemisk virksomme stoffer fra planten. Blomstermedisiner vil derfor ikke gi interaksjoner med andre medisiner.

Man bruker gjerne essensene rett fra flasken, eller fortynner dem i en valgfri væske. De kan tas gjennom munnen (den mest populære måten) eller påføres utvortes i et bad eller som kompress, tilsettes i kosmetikk, eller kort og godt gnis inn i huden. Energien fra dem kan tilføres lufta i et rom ved hjelp av en luftfukter tilsatt en fortynnet essens. Når man bruker flere essenser samtidig, kan man blande dem på forhånd og ha dem på en flaske utstyrt med dråpeteller.

Hvordan finner man så fram til hvilke essenser som passer for en bestemt person? Det er ikke farlig om man gjør "feil" valg, for hvis man ikke finner fram til de mest hensiktsmessige essensene til vedkommende, vil essensene ikke har noen virkning. Det vil vanligvis være en eller flere essenser som vil være til mest hjelp for personen i det aktuelle øyeblikket, og man kan gjerne bruke 4--5 forskjellige essenser samtidig. Den "intellektuelle" måten å velge blomstermedisin på, er å finne fram til rett middel ut fra beskrivelsen av de aktuelle essensene. Man kan også velge ut fra intuisjonen, hvilke midler som gir en deg "en god følelse". Ellers kan man bruke hjelpemidler som kinesiologi (muskeltesting) og pendel ved utvelgelse av de rette blomstermedisinene til en person. Blomstermedisiner er en form for "frekvensmedisin" som trolig kommer til å få større utbredelse i tiden fremover.

Les mer om blomstermedisin her.


Axel O. Hansen (1892 - 1971)

Kjent dansk lege som drev sitt virke ut fra forståelsen av at helse er avhengig av at vi lever i harmoni med naturen og at vi utforsker og utnytter de muligheter for helbredelse som naturen gir. Hansen hadde fått sin grunnleggende helseutdannelse hos den kjente overlege Carl Ottosen på Skodsborg Badesanatorium. Legeutdannelsen fikk han i USA, hvor han også ble utnevnt til æresdoktor i naturopati for sine bøker. Han utga på 1930-tallet det store verket Helbredelse, bind I og II, som til da var det største naturmedisinske verket som var utgitt i Skandinavia. I 1945 grunnla Axel O. Hansen sitt eget urtefirma, Drogeriet. Som det eldste danske naturmiddelfirmaet, ble det i 1976 overtatt av Jonna og Peer Christiansen og fikk navnet Natur-Drogeriet. Dette er i våre dager en av de største leverandørene av urter og urtebaserte preparater i Skandinavia.

 


Alfred Vogel (1902 - 1996)

Sveitsisk urtelege som utviklet og produserte de første naturlegemidler basert på friske planter. Vogel reiste mye til ulike land og var naturlig nysgjerrig på alle jordens planter. Under et besøk hos de innfødte Sioux-indianerne i USA ble han kjent med purpursolhatt (Echinacea purpurea) som et middel til å styrke immunforsvaret. Denne urten, og særlig produktet Echinaforce, er blitt et varemerke for A. Vogel. I 1963 grunnla Alfred Vogel firmaet Bioforce AG i Roggwil i Sveits. I våre dager er Bioforce en av de ledende produsentene av naturmidler og produktene har stor anvendelse i mange europeiske land, samt i Canada, USA, Afrika og Australia. Les mer om Alfred Vogel her.

Alfred Vogels filosofi

Til forskjell fra mange av de firmaene som i dag produserer naturmedisin, og som primært er opptatt av økonomisk gevinst, hadde dr. Alfred Vogel en grunnleggende filosofi som lå til grunn for alt han foretok seg. Det var hans overbevisning at mennesker kunne holde seg friske og leve lenge bare hvis de viste respekt for naturen. Her er noen av de tankene som Alfred Vogel formidlet gjennom sine bøker og foredrag, og som absolutt kan være verdt å reflektere over også for travle bymennesker i vår tid.

• For å finne ekte livskvalitet, må man så langt det er mulig leve i harmoni med naturen og være seg bevisst naturens krefter.

• Helse, på samme måte som sykdom, styres ikke av hvordan et enkelt organ blir påvirket, men er nært forbundet med vår holdning til livet, våre omgivelser og vår livsstil.

• Når man vet hvordan ernæring og helse er knyttet sammen, er det lettere å innse at ansvaret for vårt velvære ligger i våre egne hender og ikke i hendene til leger eller andre helseautoriteter. Legen eller terapeuten bør være som en fjellfører, som leder oss og viser veien, men de skal ikke bære oss. Vi må alle gå veien selv. Vi må kort og godt lære oss å ta ansvar for vår egen helse. Hvis man hovedsakelig spiser vegetarisk mat som er naturlig og som inneholder en overvekt av basiske innholdsstoffer, vil man ha tatt et viktig skritt for å opprettholde en god helse.

• Følg naturens eksempel og forsøk å finne rett balanse mellom spenning og avslapping, mellom aktivitet og hvile, mellom intellektuell og fysisk aktivitet. Sykdom og lidelse skyldes en ubalanse eller disharmoni, som kan oppstå på mange plan i livet.

• Å leve i samsvar med naturen er langt mer enn en teknikk. Det betinger en indre holdning som er karakterisert av en dyp forståelse, respekt og sympati for skaperverket. Hvis vi ønsker å motstå vold, det være seg mot mennesker, dyr eller miljøet, må vi lære å respektere Livet som noe hellig. Å tillate at dyr, som er en del av skaperverket, lider i menneskelige eksperimenter, er hjerteløst og uforenelig med det å ha respekt for naturen.

• Etter år med sykdom, har mange personer opplevd at de har gjenvunnet helsen gjennom at de, kanskje på en dramatisk måte, har forandret måten å leve på, i tillegg til at de har anvendt naturmedisin. Naturlig, helhetlig medisin undertrykker ikke bare symptomene slik syntetisk medisin ofte gjør, men søker å eliminere årsakene til sykdommen.

• Enhver plante er komplett i seg selv. Man risikerer å ødelegge den store medisinske verdien av en plante hvis man isolerer bestemte virkestoffer eller forstyrrer den fine balansen mellom plantens innholdsstoffer. Alle stoffene i en plante har sin oppgave og betydning, de utfyller hverandre slik at de kan virke som en helhet. Derfor kan man si at "det viktigste virkestoffet i en medisinplante, er hele planten".

• Når man dyrker planter til mat og medisin, er det viktig at frøene sås i en frisk jord og at man ikke bruker syntetiske plantevernmidler eller andre stoffer som kan være til skade for plantene eller miljøet. Så langt det er mulig, bør man til mat og medisin bare bruke friske og levende planter.

• I all din streben i livet må du la kjærligheten være din ledetråd, for kjærligheten er den største kraften i universet.


Maria Treben (1907 - 1991)

Maria Treben var en urteterapeut fra Østerrike og ble særlig berømt gjennom sin bok Helse fra Guds apotek. Boka er oversatt til 24 språk og skal være solgt i 10 millioner eksemplarer, og den er derfor trolig verdens mest solgte urtebok. Treben anses som en pioner i forbindelse med den nye interessen for tradisjonell og naturlig medisin som utviklet seg på slutten av 1900-tallet. Hun brukte i sin terapi lokale urter som tradisjonelt var blitt anvendt i århundrer. Maria Treben anså urteblandingen som kalles svenskdråper (Swedish Bitters) for å være et universalmiddel som kunne brukes mot det meste, og hun skal ha mye av æren for at denne urteblandingen er så populær også i våre dager. Mange av de helbredelsene hun oppnådde gjennom bruk av urtekurer og som er omtalt i Helse fra Guds apotek, virker i mange tilfeller litt for fantastiske og man kan ikke forvente at hennes kurer vil virke like godt på alle. I tillegg til sin kunnskap om urter, var Maria Treben sikkert en stor healer. Les mer om Maria Treben og svenskdråpene her.

 

Til toppen av siden

   © Urtekilden, Rolv Hjelmstad, Fagerhaugvegen 55, 7340 Oppdal.  Tel. 72 42 46 72