Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > HØYMOL  

HØYMOL
Rumex longifolius
 
ANDRE NORSKE NAVN
Vanlig høymol, høymole, hestesyre, hundesyre, bikkjesyre, fålunger, engmosyre, gampesyre, grisegress, gåsehavre, havregryn, hesteblekk, homalsyre, hommelstalk, hommelbusk, høymuggel, jølstragras, lakseblad, lortsyre, mærrasyre, revpeis, storsyre [se ellers Høeg 1974]. SAMISK: Gussagolla.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Rumex longifolius DC.
Rumex domesticus Hartm.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Gårdsskräppa, Gårdssyra.
DANSK:  By-Skræppe.
ISLANDSK:  Njoli.
FINSK:  Hevonhierakka.
ENGELSK:  Northern dock.
TYSK:  Gemüse-Ampfer, Langblättriger Ampfer.
FRANSK:  Rumex à longues feuilles.
 
FAMILIE
Slireknefamilien (Polygonaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av høymol

BOTANISK BESKRIVELSE

Høymol er en inntil 1 m høy, kraftig, flerårig urt. Bladene er bredt lansettformede med tverr eller avrundet grunn og litt buktet kant (ikke så kruset som hos krushøymol). De grønnaktige tokjønnete blomstene sitter i en høy og tett topp. Hjerteformede fruktdekkblad med bølget kant uten tenner. Fruktskaftet har et ledd nedenfor midten.

 
UTBREDELSE
Høymol har sin naturlige utbredelse i Europa, Asia og Nord-Amerika. I Norge er arten vanlig over det meste av landet, og i forbindelse med setrer kan den også finnes høyt til fjells. Høymol vokser helst på fuktig kulturmark på gårder, vegkanter og lignende, og planten regnes mange steder som et besværlig ugras.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
På samme måte som med krushøymol, kan man av høymol benytte roten, bladene og frøene. Oppmalt eller knust rot kan brukes til å lage omslag, tinkturer, avkok eller urtete. Bladene (som plukkes mens de er unge og friske) og frøene kan i små mengder benyttes som mat. Roten kan i tørket tilstand oppbevares i flere år.

Bortsett fra krushøymol (Rumex crispus) og byhøymol (Rumex obtusifolius), er alle Rumex-arter i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel. Dette gjelder således også høymol, selv om arten ikke er nevnt spesifikt i Urtelisten.

 
INNHOLDSSTOFFER

Hovedvirkestoffene i høymol er antrakinone glykosider, garvestoffer og oksalsyre. Roten inneholder mye karbohydrater og bladene har et høyt innhold av vitamin C. 

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Selv om høymol er langt mindre brukt enn den nærstående arten krushøymol, antar man at de to artene har relativt like medisinske egenskaper, men at vanlig høymol kanskje har en svakere virkning. Krushøymol har følgende egenskaper (de fleste gjelder sannsynligvis også vanlig høymol): Utrensende, avgiftende, mildt avførende, galledrivende, leverstyrkende, appetittvekkende, magestyrkende, styrker næringsopptaket, urindrivende, astringerende (sammentrekkende), antibakteriell, blodrensende, blodstyrkende, gjenskaper hudens vitalitet, bloddannende ved anemi, betennelseshemmende, febersenkende og kan forhindre skjørbuk. 

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Høymol har tradisjonelt vært anvendt ved sår, brannsår, forstoppelse, diaré, hard mage, gulsott, uteblitt menstruasjon, gikt, verkende ledd, blodforgiftning, kløe og irritert hud. Høymol kan ellers sannsynligvis brukes mot de samme tilstandene som krushøymol, men om effekten av disse to artene er like god, har jeg ikke funnet sikre opplysninger om.
 
OMTALE AV HØYMOL

Folkemedisinsk anvendelse av høymol

Høymol er nært beslektet med krushøymol (Rumex crispus), og har tilsvarende egenskaper som denne. Vanlig høymol er svært lite brukt i dagens urtemedisin, men det finnes en del beskrivelser av tradisjonell anvendelse av denne urten, både til mat og medisin.

Innen folkemedisinen var det særlig roten som ble brukt, og da primært til sårbehandling. Man kunne lage salve av oppraspet rot av høymol i sur eller søt fløte, eller alternativt i rømme. Denne salven ble brukt på alle typer sår, men særlig på brannsår. I avskrifter etter Henrik Harpestreng fra 1300-tallet står det at roten av høymol ble trukket i vin, som ble drukket mot diaré, mens et avkok av roten skulle virke mot forstoppelse. Høymolrot er også blitt brukt mot hard mage, gulsott og uteblitt menstruasjon.

Bladene av høymol ble brukt som omslag mot gikt og verkende ledd. Videre ble bladene lagt på sår og svulster for å trekke ut verk og fremme helingen. Denne virkningen skyldes nok primært innholdet av garvestoffer i høymol. Når det i skriftlige kilder står at avkok av høymol skulle hjelpe mot gikt og blodforgiftning, stemmer dette godt overens med den mer kjente bruken av krushøymol som en avgiftende og blodrensende urt. På samme måte som krushøymol, kan plantesaft av vanlig høymol også brukes til å dempe smerten og kløen hvis man har brent seg på brennesle eller brennmanet, eller hvis man av andre grunner har en irritert hud.

Høymol som mat

Høymol kan, på samme måte som krushøymol, brukes som mat. I gamle dager var det vanlig å spise de indre delene av høymolstengler etter at de ytterste laget var skrellet bort. Stengelen kunne spises rå eller i supper, eventuelt males og brukes i mel. De C-vitaminrike bladene ble gjerne brukt i form av stuing om våren. Frøene er energirike og kan spises friske mens de fremdeles er grønne. I dårlige år ble modne frø raspet av, vasket for å få bort mye av beskheten, og så malt til et mel. Dette ble brukt til å koke grøt, eller til å drøye melet ved flatbrødbaking. Røttene er rike på karbohydrater, og ble spist etter at man først hadde vannet dem ut for å få bort noe av den beske smaken.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Høymol inneholder ganske store mengder med oksalsyre. Unge blad kan inntas i små mengder, men urten må ikke spises i store mengder, da oksalsyren kan binde opp næringsstoffer i maten (særlig kalsium) og dermed forårsake underskudd på mineraler. Oksalsyreinnholdet blir redusert hvis planten kokes. Personer som plages med revmatisme, artritt, urinsyregikt, nyrestein eller for mye magesyre bør helt unngå å innta denne planten, da den kan forverre disse tilstandene. Se ellers advarsler gitt for krushøymol.

 

Flere bilder av høymol
LITTERATUR
Blekastad, Hans: Naturen som spiskammer.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1979.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Grey-Wilson, Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora for Norge og Nord-Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag 1992.
Holck, Per: Norsk Folkemedisin.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag 1996.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Kaspersen, Ardis: Folkemedisin fra hele landet.  Landbruksforlaget 1994.
Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Wicklund, Miriam: Kjerringråd i lange baner.  Oslo, Tiden Norsk Forlag A/S 1997.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 29.11.2016