Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > SLYNGSØTVIER  

SLYNGSØTVIER
Solanum dulcamara
 
ANDRE NORSKE NAVN
Bjønnebær, trollebær, ulvebær, vivang.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Solanum dulcamara L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Besksöta, Kvesved, Vivang.
DANSK:  Bittersød Natskygge, Bittersød.
FINSK:  Punakoiso, Koiso.
ENGELSK:  Bittersweet, Bitter nightshade, Woody nightshade, Dulcamara, Felonwood, Felonwort, Scarlet berry, Violet bloom.
TYSK:  Bittersüss, Bittersüsser Nachtschatten.
FRANSK:  Morelle douce-amère, Douce-amère, Vigne de Judée.
SPANSK:  Dulcamara.
 
FAMILIE
Søtvierfamilien (Solanaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av slyngsøtvier

BOTANISK BESKRIVELSE
Slyngsøtvier er en ½ -1½ m høy, flerårig, krypende, klatrende eller opprett halvbusk som har vedaktig stengel ved grunnen. De nederste bladene er eggformet eller hjerteformet, mens de øvre er spydformet og flikete ved grunnen. Blomstene har fem fiolette, utstående, seinere tilbakebøyde kronblad og vakkert gule støvbærere som slutter tett sammen og danner en smal kjegle midt i blomsten. Ved grunnen av hver kronbladflik kan man se to grønne, hvitrandete flekker. Blomstringen skjer fra juni til september, og 10-25 blomster sitter i åpne, hengende, kvastlignende blomsterstander. Blomstene etterfølges av eggrunde bær som først er grønne, så oransje og til slutt skinnende røde. Slyngsøtvier lukter vondt og arten kan knapt forveksles med noen annen plante i norsk flora. Alle delene av planten er mer eller mindre giftige.
 
UTBREDELSE

Slyngsøtvier er hjemmehørende i Europa, Nord-Afrika og Asia, og finnes i tillegg forvillet i Nord-Amerika. I Norge vokser slyngsøtvier nordover til Nord-Trøndelag (også funnet i Nordland), men arten er vanligst på Østlandet. Plantene trives best på fuktige, næringsrike steder, gjerne i skogkanter og kratt, langs bekker og elver, og på havstrand.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Opprinnelig var det roten av planten som ble brukt medisinsk, men etter hvert tok man i bruk stenglene da det viste seg at de var mer virksomme. Drogen Dulcamarae stipites eller Dulcamarae stipes består av 2-3 år gamle stengler som er tørket. Stenglene samles tidlig om våren før bladene utvikles, eller om høsten etter bladfall. De tykkeste stenglene kløyves for å tørke raskt. Hvis røttene eller rotbarken skal brukes, graves røttene opp om høsten, skrelles og tørkes. De brukes, på samme måte som stenglene, i uttrekk, flytende ekstrakter eller som omslag. Det er for tiden en begrenset etterspørsel etter drogene og det plantematerialet som trengs blir samlet fra viltvoksende planter.

Det homeopatiske middelet Dulcamara blir laget av friske grønne stilker og blad av slyngsøtvier. Disse plukkes like før blomstring, finhakkes og trekkes i alkohol, før løsningen potenseres.

Slyngsøtvier er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Hovedvirkestoffene i slyngsøtvier er steroide alkaloider og steroide saponiner. Anhengig av kilden er hovedalkaloidene glykosider av soladulcidin, tomatidenol eller solasodin. Saponinene er yamoginosidene A og B, eller soladulcosider. Garvestoffer finnes også, og kan muligens bidra til den medisinske virkningen. Innholdsstoffene gjør at alle delene av slyngsøtvier i mer eller mindre grad er giftige. Alkaloidinnholdet i plantens ulike deler minsker i følgende rekkefølge: grønne bær (mest), blad, blomster, stengler, modne bær (minst).

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Slyngsøtvier er en astringerende, avkjølende urt med en bitter, seinere søtlig smak. Urten virker opplivende, urindrivende, avførende, svettedrivende, slimløsende, febersenkende, blodrensende, avgiftende, antiseptisk, beroligende, antirevmatisk og innvortes irriterende på slimhinnene.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Slyngsøtvier er i våre dager lite brukt, men ble tidligere anvendt i uttrekk eller avkok til behandling av astma, katarrer, kronisk bronkitt, gikt og revmatisme, og som omslag på smertefulle ledd. Har særlig vært til nytte ved hudproblemer som verkesår, cellulitt, kronisk eksem, psoriasis, kløe, vorter, skabb og pityriasis (betegnelse for en rekke hudsykdommer som er karakterisert ved en fin flassing). Urten har videre vært brukt ved diaré, dysenteri, ulcerøs kolitt, gulsott, syfilis og leversykdommer.

 
OMTALE AV SLYNGSØTVIER

Generell informasjon om søtvierfamilien

Søtvierfamilien (Solanaceae) inneholder over 1700 arter og har en kosmopolittisk utbredelse. Plantene i familien kan være ettårige, toårige eller flerårige urter, busker, trær og klatreplanter. Hos noen arter kan deler av planten være spiselig, mens andre deler kan være svært giftige. Dette er tilfeller for mange planter som dyrkes som frukt eller grønnsaker, slik som poteter, tomater, auberginer og paprika. Andre arter i søtvierfamilien er velkjente prydplanter, og mange arter har vært brukt medisinsk over store deler av verden. Ofte har artene giftige bær, noe som skyldes innholdet av glykoalkaloid. Dette irriterende stoffet brytes delvis ned i løsninger og danner steroide alkaminaglykoner, som har en virkning på nervesystemet.

Det vitenskapelige artsnavnet til slyngsøtvier, dulcamara, kommer av dulcis amara, som betyr "søt bitter". Dette navnet kommer av at hvis man tygger på planten, er smaken først bitter, men blir seinere søt, noe som skyldes de kjemiske forandringene som skjer med glykoalkaloidet.

Overtro og trolldomsmedisin

For lenge siden var slyngsøtvier ansett som et viktig middel mot demoner. Man la planten ved vuggen for å hindre at barnet ble forhekset og den ble også brukt til å verne dyrene mot de underjordiske.

Tidligere tiders medisinske anvendelse

Av slyngsøtvierplanten har alle delene vært anvendt i medisinsk praksis og bruk av urten er kjent så tidlig som på 1200-tallet. Opprinnelig var det roten som ble brukt medisinsk, men fra 1500-tallet begynte man å anvende stenglene, da det viste seg at de var mer virksomme. Henrik Smith (1495 - ca.1563) anbefaler slyngsøtvier mot gulsott og den hollandske legen Boerhaave ordinerte urten som et febernedsettende middel ved lungebetennelse og lungesekksbetennelse. Carl von Linné (1707 - 1778) nevner planten som et blodrensende middel som er utmerket ved feber, skabb og revmatisme. I hans Materia Medica omfatter indikasjonene også betennelser, smertefulle kramper i endetarmen, neglerotsbetennelser og scirrhus (svulst som er hard og rik på bindevev), for eksempel levercirrhose (skrumplever). Et av de engelske navnene på urten, felonwort, kommer av bruken mot betente neglerøtter.

Ellers var urten brukt som et slimløsende, svettedrivende, urindrivende og avførende middel. Plager som ble behandlet med slyngsøtvier kunne være gikt, revmatisme, astma, katarrer, bronkitt, syfilis og hudsykdommer som skabb, eksem, psoriasis og pityriasis (betegnelse for en rekke hudsykdommer som er karakterisert ved en fin flassing). Stenglene ble også benyttet som appetittvekkende middel, og te av rotbarken var et råd mot hemoroider.

Som en kuriositet kan nevnes at farao Tutankhamons tredje kiste visstnok var dekorert med bær av slyngsøtvier som var tredd på tråder av daddelpalmeblad.

Bruk av slyngsøtvier i våre dagers urtemedisin

Bortsett fra i homeopatisk form, har den medisinske anvendelsen av slyngsøtvier stort sett opphørt. I en del land blir urten imidlertid også i våre dager brukt innvortes ved hudsykdommer, tette bronkier, revmatisme og ulcerøs kolitt, i tillegg til ved diaré, dysenteri og leversykdommer som gulsott. Utvortes kan planten benyttes i form av omslag av friske blad og stengler ved revmatisme, psoriasis, kronisk eksem, verkesår, cellulitt og andre hudplager.

Både innvortes og utvortes bruk av slyngsøtvier er godkjent av den tyske Commission E. Farmakologiske studier av slyngsøtvier viser at den inneholder kortisonlignende substanser som delvis forklarer plantens effekt ved revmatiske plager og kronisk eksem. I Tyskland kan man på apotek kjøpe Dulcamara-salve som alternativ til kortisonsalver for behandling av eksem.

Anvendelse og dosering

Til innvortes bruk er doseringen (hvis ikke annet er angitt) en teskje (1-2 g) tørket urt til en kopp kokende vann, som får trekke i 10 minutter. Mengden bør ikke overskrides da større doser kan gi kvalme, og for å unngå bivirkninger bør urteteen ikke drikkes sammenhengende i mer enn én måned om gangen. Alternativt kan man bruke 6-16 ml per dag av en 1:1 flytende ekstrakt av slyngsøtvier, eller tilsvarende mengde i form av tabletter eller kapsler.

Ved utvortes bruk kan man som kompress legge knust urt på de berørte områdene, eller lage et uttrekk eller avkok av 1-2 g av drogen per 250 ml med vann og bruke dette som rensevæske eller på tøykompresser.

Slyngsøtvier i homeopatien

Det homeopatiske middelet Dulcamara er laget av slyngsøtvier og er et godt utprøvd middel ved muskel- og leddrevmatisme forårsaket av kulde, fuktig vær, temperaturforandringer, eller av at man avkjøles for raskt etter å ha svettet. Dulcamara er også bra ved astma som blir verre av fuktig vær, blærekatarr med kramper i blæren og stadig trang til å tisse, eller ved følelsesløshet med lammelsesfornemmelser i bein og armer, samt i øyemusklene. Middelet brukes dessuten mot hudproblemer som neslefeber, ringorm, kløende utslett med skorpe i hodebunn og ansikt, med tendens til å blø når man klør på det, og store, glatte vorter.

Personer som trenger Dulcamara, er viljesterke og dominerende, og ekstremt følsomme for kulde og fuktig vær. Typisk er også høy mottagelighet for infeksjoner med tykt, gult slim. Symptomene bedres av varme og bevegelse, og forverres av kulde og fuktighet, eller av ekstreme temperaturer. I homeopatien ligner Dulcamara på midlene Belladonna, Capsicum, Hyoscyamus og Stramonium, som også gis til personer som er svært følsomme for kulde og fuktighet.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Siden hele planten er mer eller mindre giftig, må den brukes med stor forsiktighet og bare av kvalifisert helsepersonell, hvis den i det hele tatt skal anvendes. Med et relativt lavt innhold av alkaloider i stenglene, vil imidlertid inntak av preparater laget av mindre enn 25 g av stenglene neppe være farlig. Hos barn har inntak av 10 grønne bær ført til diaré, utvidete pupiller, kvalme og oppkast. Dødelig dose for voksne er anslått å være 200 bær, for barn sikkert noe mindre.

Forgiftningssymptomer opptrer først noen timer etter at man har spist av planten. Først kjenner man stivhet i munn og svelg, deretter følger brekninger og diaré, kramper og feber. Hjerterytmen, pusten og kroppstemperaturen senkes, og man får hodepine. Ved alvorlige forgiftninger kommer det etter hvert blod i avføring og urin, man opplever en følelse av generell svekkelse, lammelse av tungen, vanskeligheter med å svelge og puste, og i svært sjeldne tilfeller død på grunn av lammelse av åndedrettet. Brekningene og den raske utskillingen av giftstoffene gjør at forgiftninger sjelden blir alvorlige eller livstruende. Ved forgiftning bør behandlingen bestå i at man fremkaller brekninger, tilfører medisinsk kull og gir rikelig med drikke.

Slyngsøtvier må ikke brukes under graviditet og amming. Forsiktighet må også utvises av kvinner som ønsker å bli gravide. Urter som er rike på saponiner kan gi irritasjon av slimhinnen i magetarmkanalen og sure oppstøt.

 

Flere bilder av slyngsøtvier
LITTERATUR
Blumenthal, Mark: The Complete German Commission E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 1998.
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin II.  København, Klitrose 1996.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: Handbook of Medicinal Herbs. Boca Raton, Florida, CRC Press 2002.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Forlaget Stella: Homøopatisk repertorium. Materia Medica.  Esbjerg, Forlaget Stella 1995.
Hagenmalm, Majlis & Solveig: Homøopati og healing.  Oslo, Orion Forlag AS 1999.
Heino, Raimo: Våra läkande växter. En naturlig väg till ett friskare liv.  Stockholm, Bokförlaget Prisma 2001.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lockie, Andrew & Nicola Geddes: Den store boken om Homeopati.  Oslo, Hilt & Hansteen / Bokklubben Energica 1996.
Lockie, Andrew: Homeopati. Oslo, N.W.Damm & Søn AS 2002.
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety. St. Louis, Elsevier 2005.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 28.09.2016