Startside > Bilder > Medisinplanter > Kvassdå

Kvassdå hører til våre vanlige ettårige ugrasplanter, og på næringsrik jord kan den nå en høyde på 50 cm. Hos då er det mye nektar i blomstene, som blir pollinert av humler. Kvassdå formerer og sprer seg utelukkende med frø. Meisefugler hamstrer ofte delfrukter av kvassdå for vinteren, noe som har betydning for frøspredningen. Kvassdå forekommer i hele Europa og Asia, og er innført til Nord-Amerika. I Norge vokser kvassdå over hele landet, på berg og tangvoller, i urer og kratt og som ugras i åkrer og på skrotemark. Som åkerugras har den vært sterkt mislikt i skuronna fordi de stive piggene på begrene stikker når de er tørre, og før i tiden måtte folk bruke vanter når de høstet åkeren. Unge blad av kvassdå kan høstes og spises på samme måte som spinat. Tidligere har også frøene (egentlig smånøtter) blitt samlet og malt til mel som ble brukt til baking av flatbrød og kaker.

Kvassdå brukes ikke mye i vestlig urtemedisin i våre dager. De friske blomstrende toppene av planten anses å kunne tilføre mineraler og kan være til nytte for de som er blodfattige på grunn av jernmangel. Planten inneholder dessuten mye silisium. Den er astringerende, og er på grunn av saponin-innholdet slimløsende og har vært brukt ved luftveisplager som hoste, bronkitt og kroniske lungesykdommer. Urten inntas da helst i form av et pulver av hele den blomstrende planten.

Barn brukte å suge «honning» ut av blomstene, og brukte dem som blåseinstrument. Man stappet to eller tre blomster mellom leppene og blåste slik at det pep. Enda bedre lyd ble det hvis man brukte guldå (Galeopsis speciosa), som har større blomster. De voksne likte ikke dette og sa til barna at lyden kunne fremkalle regn.

Kvassdå er oppstått ved en kromosomfordobling fra en hybrid mellom en guldå-underart (Galeopsis speciosa subsp. sulphurea) fra Sørvest-Europa og mykdå (Galeopsis pubescens) fra Mellom- og Sør-Europa, og planten er berømt fordi den ble framstilt eksperimentelt. Det ble gjort i 1930-årene av den svenske botanikeren Arne Müntzing under hans krysningsforsøk med mange forskjellige då-arter.

Foto ©:  Rolv Hjelmstad