Startside > Bilder > Medisinplanter > Myrklegg  

Vanlig myrklegg vokser på grasmyrer over hele landet, og anses som giftig både for folk og fe. Myrklegg-arter kan ha et stort innhold av iridoider (aucubin m.fl.), saponiner, garvestoffer og alkaloider. Saponiner er kjent for deres slimløsende og urindrivende effekt, mens garvestoffer virker sammentrekkende. Det faktum at urten også inneholder alkaloider og at den i tradisjonell medisin har blitt brukt som et brekkmiddel, abortmiddel og ved hjerteproblemer, gjør at det må utvises stor forsiktighet ved en eventuell innvortes anvendelse av myrklegg. Urten skal også ha vært forsøkt brukt som et kraftig avførende middel ved hardnakkete forstoppelser og ved innvollsorm, noe som imidlertid kan være farlig da det er vanskelig å finne fram til rett dosering. Utvortes bruk av urten var nok tryggere, og avkok av tørket myrklegg ble brukt til kroppsvask mot lopper, lus og annet utøy, i tillegg til at urten ble ansett som blodstillende og kunne brukes på sår. Anvendelse av myrklegg mot lus er kjent fra Mellom-Europa, men det norske lokalnavnet lusgras vitner om at planten hadde slik anvendelse også her i landet, trolig mest i forbindelse med lus på husdyr. Det vitenskapelige slektsnavnet Pedicularis viser også til urtens bruk mot lus, da det er avledet av det latinske ordet pediculus, en diminutiv form av pedis, som betyr lus. Det norske navnet myrklegg er blitt forklart på flere måter, men det er trolig at -klegg er et foraktelig, nedsettende uttrykk for at en myr som er dominert av denne snylteplanten blir utpint og produserer lite av nyttig beite og myrslått. Det er angitt at myrklegg også kan være vert for en leverikte som angriper sauer som beiter på planten.

Foto ©:  Rolv Hjelmstad