Startside > Bilder > Medisinplanter > Pengeurt  

Pengeurt er et ettårig ugras som finnes i åkrer, hager og langs vegkanter over store deler av Norge. Under blomstringen og fruktmodningen visner bladene bort nedenfra og oppover stengelen, men siden de flate og nesten sirkelrunde skulpene har vingekant med klorofyll, kan planten fortsette sin fotosyntese også etter at bladene har visnet. Navnet pengeurt kommer av at fruktene gjerne ble brukt som "penger" i barns lek. Arten antas å være opprinnelig hjemmehørende i Nord-Asia, men har spredt seg til store deler av verden. Til Norge kom planten trolig med såkorn fra andre land. Pengeurt har hatt liten anvendelse som medisinplante, men hele urten (eller bare frøene) er angitt å ha betennelseshemmende, febersenkende, svettedrivende, rensende, leverstyrkende og slimløsende egenskaper, og urten har bl.a. vært brukt mot hoste. Fra England er det kjent at frøene, som virker urindrivende, tidligere ble brukt mot revmatisme. Planten har også antibakteriell virkning på stafylokokker og streptokokker. Friske blad kan legges på betente sår for å framskynde helingen.

Unge blad av pengeurt kan spises, rå eller kokt. De må alltid samles før planten kommer i blomst, ellers vil de smake temmelig bittert. Bladene kan tilsettes i små mengder til salater, eller kokes og brukes på samme måte som spinat i supper eller stuinger. De er rike på proteiner og smaken er litt sennepsaktig med et hint av løk. Grønne frøkapsler kan brukes friske og opphakkede som krydder i gryter eller supper, men de kan også tørkes for seinere bruk. Frøene kan males til et pulver og anvendes som erstatning for sennep. De kan dessuten spires og brukes i salater. Hvis buskapen spiste mye pengeurt, kunne kjøttet og melken få en løklignende og dårlig smak. Det ble også sagt at frøene ikke måtte komme med i kornet, for da ble melet beskt og uspiselig. Fra Sverige er det kjent at man la urten i sengen for å drive bort lus og andre småkryp.

Foto ©:  Rolv Hjelmstad