Startside > Urtemedisin > Artikler > MELBÆRBLAD MOT BLÆREKATARR

Slik virker te av melbærblad

Urtete av melbærblad kan drikkes som et generelt urindrivende middel. Urten virker imidlertid ikke spesielt fremmende på vannlatingen, men fungere heller som et antiseptikum for urinveiene. Bladene inneholder stoffene arbutin og metylarbutin, som blir omdannet til hydroquinon i tarmene. Etter at dette stoffet er absorbert av tarmene, binder det seg til andre stoffer i urinen (hvis urinen er alkalisk) og danner to nye kjemiske stoffer som dreper eller hemmer bakteriene i urinveiene.

Anvendelse og dosering

Melbær er et eksempel på en urt hvor effektiv bruk er noe mer komplisert enn bare å lage en vanlig urtete. Vanligvis brukes ca. 10 g tørkede blad som får trekke i kaldt vann i 24 timer. Deretter fjernes bladene, og man lar uttrekket småkoke ned til halvt volum. Et slikt kaldtvannsuttrekk er å foretrekke framfor varmtvannsuttrekk, da teen vil inneholde mindre mengde garvestoffer som kan irritere magen. Lager man en urtete på vanlig måte ved å trekke bladene direkte i varmt vann, er anbefalt daglig dose for en voksen person 3-12 g tørkede blad. Teen drikkes i flere omganger gjennom dagen, men ikke i mer enn én uke sammenhengende. For at kuren skal være effektiv, kreves det at urinen er basisk. Det kan oppnås ved å spise mye basedannende mat, eller man tar et par teskjeer med natriumbikarbonat (natron) i et glass vann hver dag.

Tidligere tiders anvendelse av melbær

Melbær nevnes i norrøne legebøker mot ”skjørbuk i munnen”. I en islandsk trolldomsbok fra omkring 1400 anbefales det å bære en varm urtepose med melbær på seg mot spøkelser. Etter det vi vet, var de såkalte ”Legene i Myddfai” fra Wales (1200-tallet) de første som tok i bruk melbærplanten mot blærebetennelse. Om slik bruk var kjent også i Norden på denne tiden, vet vi ikke. Først omkring 1760 omtales te av melbærblad mot urinveisinfeksjoner i tysk og østerriksk skolemedisinsk litteratur. Melbær fikk snart en bred plass i europeiske farmakopéer, og apotekene i Norge var pliktige til å føre drogen fram til 1963.

Dette er melbær

Melbær er en vintergrønn halvbusk med krypende vekstform. Planten ligner svært mye på tyttebær, men vokser vanligvis i store matter på marken. Melbærbladene er små, læraktige, glatte og spatelformede. De er opptil 3 cm lange og 1 cm brede. Undersiden er lys grønn og fint nettåret (tyttebærblad er ovale og har prikker på undersiden). I mai blomstrer melbærplantene med små knipper av hvite eller lyst rosa klokker. På høsten modner de tyttebærlignende bærene. De er spiselige, men tørre, smakløse og melaktige. I Norge finnes melbær over hele landet, hvor den vokser på tørre furumoer, lyngheier, bergknauser og sandmark.

Plukk melbærblad selv

Man kan gjerne samle melbærblad selv og tørke dem for å ha et lager utover vinteren. Det er lettest å bryte av hele greiner og la bladene tørke på greinene. De blir da enkle å raspe av. September er en fin måned å samle melbærblad. Skulle man forveksle melbærblad med tyttebærblad, har ikke det så stor betydning, da tyttebærblad har tilsvarende medisinsk virkning, om enn noe svakere.

Når man kjøper melbærblad er drogenavnet Uvae-ursi folium. Drogen er luktfri og har en snerpende, besk smak. I tillegg til garvestoffer, organiske syrer og litt eterisk olje, inneholder melbærblad fenolglykosidene arbutin og metylarbutin, med særlig høyt innhold om høsten. Melbær er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ”Ikke-legemiddel” (”Handelsvare”), og kan omsettes fritt.

Tørkede melbærblad