Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > MELBÆR   

MELBÆR
Arctostaphylos uva-ursi
 
ANDRE NORSKE NAVN
Mjølbær, mjolbær, mildebær, molnebær, mjøltyt.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Arctostaphylos uva-ursi (L.) Sprengel
Arbutus uva ursi L.
Arctostaphylos adenotricha (Fern. & J. F. Macbr.) A. & D. Löve & Kapoor
Arctostaphylos officinalis Wimm.
Uva-ursi uva-ursi (L.) Britt.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Gárjamuorji / Beatnatjokŋa.
SVENSK:  Mjölon / Mjölbär.
DANSK:  Hedemelbærris / Melbærris / Bjørnebær / Stedsegrøn melbær.
ISLANDSK:  Sortulyng.
FINSK:  Sianpuolukka.
ENGELSK:  Uva-ursi / Bearberry / Red bearberry / Bear's grape / Arbutus / Whortberry /  Rockberry / Mountain box / Red box / Kinnikinnik / Manzanita / Mountain cranberry / Upland cranberry / Hog cranberry.
TYSK:  Bärentraube / Echter Bärentraube / Gewöhnliche Bärentraube / Immergrüne Bärentraube.
FRANSK:  Busserole / Raisin d'ours.
SPANSK:  Uva de oso / Gayuba.
 
FAMILIE
Lyngfamilien (Ericaceaea).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av melbær
Tegninger av melbær

BOTANISK BESKRIVELSE
Melbær er en vintergrønn, krypende halvbusk som ligner mye på tyttebær (Vaccinium vitis-idaea). Planten danner ofte store tepper på marken. Melbærbladene er små, læraktige, glatte og omvendt eggformede eller spatelformede. De er opptil 3 cm lange og 1 cm brede, og har utagget kant. Undersiden er lys grønn og fint nettåret (tyttebærblad er ovale og har prikker på undersiden av bladene). I mai blomstrer plantene med hvite eller lys rosa klokkeblomster i små knipper. På høsten modner de tyttebærlignende bærene (som egentlig er steinfrukter), og de kan sitte på planten gjennom vinteren. Bærene er spiselige, men de er tørre, smakløse og melaktige.
 
UTBREDELSE
Melbær er utbredt i Nord-Europa, Nord-Asia og det nordlige Nord-Amerika. I Norge finnes melbær over hele landet. Plantene vokser på tørre furumoer og lyngheier, bergknauser og sandmark. 
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Uvae-ursi folium: Melbærblad. Drogen er luktfri og har en snerpende, besk smak. Bladene samles lettest ved å bryte eller skjære av hele greiner og la bladene tørke på greinene. De er da lette å raspe av. Innsamlingen kan foretas fra blomstringstidens begynnelse til bærene begynner å modnes, det vil si fra mai/juni til august/september. Te av melbærblad bør framstilles som kaldtvannsuttrekk framfor som avkok, for da blir det med mindre garvestoffer som kan gi bivirkninger.

Det homeopatiske preparatet Uva ursi lages av friske blad og skudd av melbærplanten, som hakkes og trekkes i alkohol før væsken filtreres og potenseres.

 
INNHOLDSSTOFFER
Planten inneholder kinoner (arbutin og metylarbutin), med særlig høyt innhold i august. Det er angitt at innholdet av arbutin i bladene er 5-12 % (enkelte ganger opptil 15 %), og opptil 2,5 % metylarbutin. I bladene finnes ellers mye garvestoffer (6-7 %), flavonoider (quercetin, isoquercetin, myricetin, m.fl.), allantoin, harpiks (urvone), organiske syrer og litt eterisk olje.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Melbærblad virker urindrivende, styrkende på slimhinnene i urinlederne, desinfiserende, antiseptisk, antibiotisk, antiviral, betennelseshemmende, sårhelende, mykgjørende og astringerende (sammentrekkende), hostedempende, styrker synet, hallusinogen og antioksidant.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Kroniske og akutte betennelser i urinveiene som blærekatarr, nyrebekkenbetennelse, blærestein, nyrestein, prostatitt, sår i nyrer eller blære og andre nyresykdommer. Videre ved ødemer, sengevæting, kraftige menstruasjonsblødninger, menstruasjonskramper, infeksjoner i skjeden, diaré, dysenteri, diabetes, artritt, seksuelt overførte sykdommer, skader og hudplager. Har antiviral virkning mot herpes simplex virus 2, influensavirus A2 og vaccinia virus.

Ellers tradisjonelt brukt blant innfødte i Nord-Amerika ved forkjølelse, hoste, blodspytting, ryggvondt, diaré, utslett, verkesår, kløe, byller, forbrenninger, akner, flass og plager i hodebunnen, for å fremme hårveksten, ved gingivitt, munnsår, øreverk, artritt og beinbrudd.

 

 
MELBÆR
Det vitenskapelige navnet på melbær er Arctostaphylos uva-ursi. Arctostaphylos kommer av de greske ordene Arctos, som betyr bjørn, og staphyle, som betyr drue. Uva og ursus er henholdsvis drue og bjørn på latin, så begge leddene i navnet på melbær betyr det samme, nemlig bjørnedrue.

Siden middelalderen har melbær vært ganske mye brukt i Norden. Først og fremst har man tydd til tørkede blad av denne planten for å rense urinveiene. Melbær nevnes i norrøne legebøker mot «skjørbuk i munnen». I en islandsk trolldomsbok fra omkring 1400 anbefales det å bære en varm urtepose med melbær på seg mot onde ånder og spøkelser. Etter det vi vet, var de såkalte Physicians of Myddfai fra Wales (1200-tallet) de første som tok i bruk melbærblad mot blærebetennelse. Om slik bruk også var kjent i Norden på den tiden, vet vi ikke. Først omkring 1760 omtales te av bladene mot urinveisinfeksjoner i tysk og østerriksk skolemedisinsk litteratur. Melbær fikk snart en bred plass i europeiske farmakopéer og i Norge hadde apotekene plikt til å lagerføre urten fram til 1963.

Tradisjonell bruk av melbær blant innfødte i Nord-Amerika

I Nord-Amerika har det vært lang tradisjon for å bruke melbær som medisin. De innfødte brukte den f.eks. ved urinveisinfeksjoner og for å styrke nyrene og blæren. Melbær ble ansett som urindrivende og ble også brukt både for å stimulere og redusere menstruasjonsblødninger og beskytte mot abort. Urten ble ansett som god ved forkjølelse, hoste, blodspytting, ryggvondt og diaré, men friske bær virket avførende. De innfødte i Nord-Amerika brukte  melbær også utvortes, f.eks. ved utslett, verkesår, kløe, byller, forbrenninger, akner, flass og plager i hodebunnen, og for å fremme hårveksten. De brukte den dessuten til et munnskyllemiddel ved gingivitt (tannkjøttbetennelse) og munnsår, og et uttrekk av melbær ble brukt til å bade de som hadde artritt eller beinbrudd.

Melbærblad ble blandet med tobakk og røykt ved hellige seremonier, og brukt som et hallusinogen. Røyk fra bladene ble også ansett som godt ved øreverk. I tillegg ble bladene brent for å skremme bort onde ånder, og de ble lagt i en sko når en ektefelle døde for å beskytte mot det onde. Amerikanerne åt bærene på mange forskjellige måter, for eksempel friske, med sukker på, stekt, i supper og oljer, med lakserogn og til kjøtt og fisk.

Bruk av melbærblad som medisin

Melbær er først og fremst en effektiv medisinplante for urinveissystemet. Urten har en styrkende virkning på slimhinnene i urinlederne og brukes ved både kroniske og akutte betennelser i urinveiene. Urten bør imidlertid ikke brukes hvis man har en aktiv nyreinfeksjon. Melbær blir tradisjonelt også brukt ved blære- og nyresteiner, og ved sår i nyrer eller blære. Urten anses å være fin for barn som er sengevætere. Den kan brukes ved kraftige menstruasjonsblødninger og menstruasjonskramper, og som et vaskemiddel ved infeksjoner i skjeden. Melbærblad har også vært brukt ved diaré og dysenteri på grunn av urtens astringerende (sammentrekkende) egenskaper. Det finnes dessuten henvisninger til bruk av melbærblad ved diabetes, artritt og seksuelt overførte sykdommer, og for å styrke synet, og melbærblad er ansett som gode å bruke for å hele skader og hudplager.

Slik virker melbærblad ved urinveisplager

Melbær er et eksempel på en urt hvor virkningsmekanismen er relativt komplisert. Selv om te av melbærblad ofte drikkes som et urindrivende middel, virker ikke urten spesielt fremmende på vannlatingen, men fungere heller som et antiseptikum for urinveiene. Bladene inneholder arbutin og metylarbutin, hvor arbutin regnes som hovedvirkestoffet. Hvis dette stoffet brukes isolert, har det imidlertid dårligere effekt enn om man anvender hele melbærblad. For å virke effektivt, må arbutinet som finnes i bladene omdannes til hydrokinon i urinveiene. Det skjer ved at arbutinmolekylet blir absorbert i intakt form fra tarmene. Hvis arbutin gis som et isolert stoff, vil imidlertid bakterier i tarmen bryte ned mye av arbutinet før det blir tatt opp gjennom tarmveggen. Når man gir melbær som et helplantepreparat, vil andre innholdsstoffer i planten forhindre denne nedbrytningen av arbutinet, noe som fører til økt opptak av de intakte arbutinmolekylene og større mengder arbutin som kan omdannes til hydrokinon som dreper eller hemmer bakteriene i urinveiene. Den kraftige antibiotiske virkningen av arbutin i urinveiene er imidlertid avhengig av at urinen er basisk. Dette er også en grunn til at et helplantepreparat av melbærblad er mer effektivt enn å innta det isolerte stoffet arbutin, da andre stoffer i melbærbladene bidrar til å gjøre urinen basisk.

Anvendelse og dosering

En anbefalt metode for å lage urtete av melbærblad er å bruke ca. 10 g tørkede blad som får trekke i inntil 1 liter kaldt vann i 24 timer. Deretter fjernes bladene og kaldtvannsuttrekket småkokes til volumet er halvert. Et slikt kaldtvannsuttrekk er å foretrekke framfor varmtvannsuttrekk, da man trekker ut mindre mengder med garvestoffer som kan virke irriterende på magen. Lager man en urtete på vanlig måte ved å trekke bladene i varmt vann, bruker man 1-2 teskjeer tørket urt til en stor kopp kokende vann og lar dette trekke i 10-15 minutter før urten siles fra. En slik kopp med te drikkes inntil tre ganger daglig, men husk at den totale mengden tørkede melbærblad som en voksen person anvender daglig ikke må overstige 12 g og at man ikke bruker denne teen sammenhengende i mer enn én uke om gangen. For at kuren skal være effektiv, kreves det at urinen er basisk. Det kan oppnås ved at man spiser mye grønnsaker, og/eller tar 1-2 teskjeer natriumbikarbonat (natron) eller et annet basedannende kosttilskudd i et glass vann daglig. Man kan for enkelhets skyld tilsette litt natron til urteteen. Man bør drikke rikelig med væske når man bruker melbærblad, og unngå å innta syredannende mat (mat som senker pH-verdien i kroppen), slik som fruktsafter og syredannende frukter. En blandingste som man kan ty til ved blærekatarr, kan bestå av to deler melbærblad, en del røsslyngblomster og en del gulmaure. Bruk 3-4 spiseskjeer av blandingen i en tekanne, tilsett ¾ liter kokende vann og la det trekke i 5-10 minutter før teen siles og drikkes.

Hvis man har tilgang på tinktur av melbærblad, er anbefalt dosering av en 1:5 tinktur 2-4 ml i vann inntil tre ganger daglig. Av en flytende ekstrakt med styrke 1:1 (som er fem ganger mer konsentrert enn en 1:5 tinktur), kan man bruke 0,5-2,0 ml tre ganger daglig.

I våre dager er bruken av melbær begrenset, men enkelte alternative behandlere anvender urten ved kronisk blærekatarr der andre midler ikke har virket godt nok, eller for å forebygge urinveisinfeksjoner.

Hva forskning på melbærblad har vist

Klinisk forskning har bekreftet den kraftig antibakterielle virkningen til melbærblad, men urten har slik virkning bare når urinen er basisk (pH8 eller høyere), for når urinen var sur (pH6 eller lavere) ga det liten eller ingen effekt. In vitro forsøk med melbærblad har vist at bladene har antibakteriell virkning, og en antiviral virkning ved herpes simplex virus 2, influensavirus A2 og vaccinia virus, i tillegg til å være en antioksidant og ha betennelseshemmende virkning. Forskning har også vist at melbærblad har urindrivende virkning, men at de ikke har noen virkning på nyresteiner. Annen forskning på melbærblad har bekreftet en hostedempende virkning og at urten kan gjøre huden lysere. Et av virkestoffene i melbærblad er hydrokinon, og det er dette stoffet som bidrar til å gjøre huden lysere, og urten blir av den grunn brukt i kosmetikk. I flere land er det forbudt å bruke mer enn 2 % hydrokinon i kosmetikk, da det har kommet for en dag at et høyere innhold kan føre til hudsykdommer. Det har også vært tilfeller der et lavere innhold enn 2 % har gitt hudplager og allergiske reaksjoner.

Andre urter med lignende virkning som melbærblad

En annen urt som har hydrokinon som hovedvirkestoff og som derfor virker på tilsvarende måte som melbær, er bittergrønn (Chimaphila umbellata). Bittergrønn inneholder mindre garvestoffer, er mindre irriterende på kroppen og er et kraftigere urindrivende middel enn melbær, noe som gjør at den passer bedre for langtidsbruk. Men siden bittergrønn er en sjelden og fredet plante i Norge og at den kan være vanskelig å skaffe, tyr vi her i landet oftest til melbærblad som et kraftigvirkende middel ved gjenstridige betennelser i urinveiene. Rypebær (Arctous alpina) er nært beslektet med melbær og inneholder også arbutin, men i mindre mengder. Om bladene av denne urten fullt ut kan erstatte melbærblad ved urinveisinfeksjoner, er derfor usikkert.

Melbær som homeopatmedisin

Av melbærplanten framstilles det et homeopatisk preparat som kalles Uva ursi. Dette benyttes i første rekke ved kronisk blæreirritasjon og betennelser og steiner i nyrene, men kan også være aktuelt å bruke ved forstørret prostatakjertel, fordøyelsesproblemer og luftveisplager.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Melbærblad har et svært høyt innhold av garvestoffer som kan føre til forstoppelse, magesmerter, kvalme og oppkast hvis man inntar større mengder urtete som er laget som varmtvannsuttrekk av bladene. Hvis man har en svak mage, bør man derfor ikke bruke melbærblad, og drogen er generelt ikke anbefalt til barn. Urten bør ikke brukes hvis det foreligger en infeksjon i nyrene. Siden hydrokinon er giftig i store doser, kan langvarig bruk av melbærblad være skadelig. Symptomer på forgiftning med hydrokinon kan være kvalme, oppkast, kortpustethet, en følelse av å bli kvalt, øresus, cyanose (blåfarging av hud og slimhinner), krampetrekninger, delirium og kollaps. Melbærblad må ikke brukes under graviditet, da urten kan gi sammentrekninger i livmoren og føre til abort, og den skal heller ikke brukes under amming. Husk at en kur med te av melbærblad ikke må vare lenger enn én uke. Te av melbærblad kan medføre at urinen blir farget grønn, men det har ingen helsemessig betydning.

 
Les også artikkelen Melbærblad mot blærekatarr, skrevet av Rolv Hjelmstad.
 

Flere bilder av melbær
KILDER
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Bruun, Erik & Budde Christensen: Klassiske legeplanter.  Oslo, Aschehoug 1998.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven: Herbs for Your Health. A handy guide for knowing and using 50 common herbs.  Loveland, Colorado, Interweave Press 1996.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal Medicine.  Rochester, Healing Art Press 2003.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Mills, Simon & Kerry Bone: Principles and Practice of Phytotherapy.  London, Churchill Livingstone 2000.
Murray, Michael T.: The Healing Power of Herbs. The Enlightened Person's Guide to the Wonders of Medisinal Plants.  New York, Gramercy Books 2004.
Rätsch, Christian: The Encyclopedia of Psychoactive Plants. Ethnopharmacology and its Applications.  Rochester, Vermont, Park Street Press 2005.
White, Linda B. & Steven Foster: The Herbal Drugstore. The Best Natural Alternatives to Over-the-Counter and Prescroption Medicines!  New York, Signet 2002.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
Denne siden ble sist endret 02.04.2022