Siden middelalderen har melbær vært ganske mye brukt i Norden. Først og fremst har man tydd til tørkede blad av denne planten for å rense urinveiene. Melbær nevnes i norrøne legebøker mot "skjørbuk i munnen". I en islandsk trolldomsbok fra omkring 1400 anbefales det å bære en varm urtepose med melbær på seg mot onde ånder og spøkelser. Etter det vi vet, var de såkalte Physicians of Myddfai fra Wales (1200-tallet) de første som tok i bruk melbærblad mot blærebetennelse. Om slik bruk også var kjent i Norden på den tiden, vet vi ikke. Først omkring 1760 omtales te av bladene mot urinveisinfeksjoner i tysk og østerriksk skolemedisinsk litteratur. Melbær fikk snart en bred plass i europeiske farmakopéer og i Norge hadde apotekene plikt til å lagerføre urten fram til 1963.

Tradisjonell bruk av melbær blant innfødte i Nord-Amerika

I Nord-Amerika har det vært lang tradisjon for å bruke melbær som medisin. De innfødte brukte den f.eks. ved urinveisinfeksjoner og for å styrke nyrene og blæren. Melbær ble ansett som urindrivende og ble også brukt både for å stimulere og redusere menstruasjonsblødninger og beskytte mot abort. Urten ble ansett som god ved forkjølelse, hoste, blodspytting, ryggvondt og diaré, men friske bær virket avførende. De innfødte i Nord-Amerika brukte  melbær også utvortes, f.eks. ved utslett, verkesår, kløe, byller, forbrenninger, akner, flass og plager i hodebunnen, og for å fremme hårveksten. De brukte den dessuten til et munnskyllemiddel ved gingivitt (tannkjøttbetennelse) og munnsår, og et uttrekk av melbær ble brukt til å bade de som hadde artritt eller beinbrudd.

Melbærblad ble blandet med tobakk og røykt ved hellige seremonier, og brukt som et hallusinogen. Røyk fra bladene ble også ansett som godt ved øreverk. I tillegg ble bladene brent for å skremme bort onde ånder, og de ble lagt i en sko når en ektefelle døde for å beskytte mot det onde. Amerikanerne åt bærene på mange forskjellige måter, for eksempel friske, med sukker på, stekt, i supper og oljer, med lakserogn og til kjøtt og fisk.

Bruk av melbærblad som medisin

Melbær er først og fremst en effektiv medisinplante for urinveissystemet. Urten har en styrkende virkning på slimhinnene i urinlederne og brukes ved både kroniske og akutte betennelser i urinveiene. Urten bør imidlertid ikke brukes hvis man har en aktiv nyreinfeksjon. Melbær blir tradisjonelt også brukt ved blære- og nyresteiner, og ved sår i nyrer eller blære. Urten anses å være fin for barn som er sengevætere. Den kan brukes ved kraftige menstruasjonsblødninger og menstruasjonskramper, og som et vaskemiddel ved infeksjoner i skjeden. Melbærblad har også vært brukt ved diaré og dysenteri på grunn av urtens astringerende (sammentrekkende) egenskaper. Det finnes dessuten henvisninger til bruk av melbærblad ved diabetes, artritt og seksuelt overførte sykdommer, og for å styrke synet, og melbærblad er ansett som gode å bruke for å hele skader og hudplager.

Slik virker melbærblad ved urinveisplager

Melbær er et eksempel på en urt hvor virkningsmekanismen er relativt komplisert. Selv om te av melbærblad ofte drikkes som et urindrivende middel, virker ikke urten spesielt fremmende på vannlatingen, men fungere heller som et antiseptikum for urinveiene. Bladene inneholder arbutin og metylarbutin, hvor arbutin regnes som hovedvirkestoffet. Hvis dette stoffet brukes isolert, har det imidlertid dårligere effekt enn om man anvender hele melbærblad. For å virke effektivt, må arbutinet som finnes i bladene omdannes til hydrokinon i urinveiene. Det skjer ved at arbutinmolekylet blir absorbert i intakt form fra tarmene. Hvis arbutin gis som et isolert stoff, vil imidlertid bakterier i tarmen bryte ned mye av arbutinet før det blir tatt opp gjennom tarmveggen. Når man gir melbær som et helplantepreparat, vil andre innholdsstoffer i planten forhindre denne nedbrytningen av arbutinet, noe som fører til økt opptak av de intakte arbutinmolekylene og større mengder arbutin som kan omdannes til hydrokinon som dreper eller hemmer bakteriene i urinveiene. Den kraftige antibiotiske virkningen av arbutin i urinveiene er imidlertid avhengig av at urinen er basisk. Dette er også en grunn til at et helplantepreparat av melbærblad er mer effektivt enn å innta det isolerte stoffet arbutin, da andre stoffer i melbærbladene bidrar til å gjøre urinen basisk.

Anvendelse og dosering

En anbefalt metode for å lage urtete av melbærblad er å bruke ca. 10 g tørkede blad som får trekke i inntil 1 liter kaldt vann i 24 timer. Deretter fjernes bladene og kaldtvannsuttrekket småkokes til volumet er halvert. Et slikt kaldtvannsuttrekk er å foretrekke framfor varmtvannsuttrekk, da man trekker ut mindre mengder med garvestoffer som kan virke irriterende på magen. Lager man en urtete på vanlig måte ved å trekke bladene i varmt vann, bruker man 1-2 teskjeer tørket urt til en stor kopp kokende vann og lar dette trekke i 10-15 minutter før urten siles fra. En slik kopp med te drikkes inntil tre ganger daglig, men husk at den totale mengden tørkede melbærblad som en voksen person anvender daglig ikke må overstige 12 g og at man ikke bruker denne teen sammenhengende i mer enn én uke om gangen. For at kuren skal være effektiv, kreves det at urinen er basisk. Det kan oppnås ved at man spiser mye grønnsaker, og/eller tar 1-2 teskjeer natriumbikarbonat (natron) eller et annet basedannende kosttilskudd i et glass vann daglig. Man kan for enkelhets skyld tilsette litt natron til urteteen. Man bør drikke rikelig med væske når man bruker melbærblad, og unngå å innta syredannende mat (mat som senker pH-verdien i kroppen), slik som fruktsafter og syredannende frukter. En blandingste som man kan ty til ved blærekatarr, kan bestå av to deler melbærblad, en del røsslyngblomster og en del gulmaure. Bruk 3-4 spiseskjeer av blandingen i en tekanne, tilsett ¾ liter kokende vann og la det trekke i 5-10 minutter før teen siles og drikkes.

Hvis man har tilgang på tinktur av melbærblad, er anbefalt dosering av en 1:5 tinktur 2-4 ml i vann inntil tre ganger daglig. Av en flytende ekstrakt med styrke 1:1 (som er fem ganger mer konsentrert enn en 1:5 tinktur), kan man bruke 0,5-2,0 ml tre ganger daglig.

I våre dager er bruken av melbær begrenset, men enkelte alternative behandlere anvender urten ved kronisk blærekatarr der andre midler ikke har virket godt nok, eller for å forebygge urinveisinfeksjoner.

Hva forskning på melbærblad har vist

Klinisk forskning har bekreftet den kraftig antibakterielle virkningen til melbærblad, men urten har slik virkning bare når urinen er basisk (pH8 eller høyere), for når urinen var sur (pH6 eller lavere) ga det liten eller ingen effekt. In vitro forsøk med melbærblad har vist at bladene har antibakteriell virkning, og en antiviral virkning ved herpes simplex virus 2, influensavirus A2 og vaccinia virus, i tillegg til å være en antioksidant og ha betennelseshemmende virkning. Forskning har også vist at melbærblad har urindrivende virkning, men at de ikke har noen virkning på nyresteiner. Annen forskning på melbærblad har bekreftet en hostedempende virkning og at urten kan gjøre huden lysere. Et av virkestoffene i melbærblad er hydrokinon, og det er dette stoffet som bidrar til å gjøre huden lysere, og urten blir av den grunn brukt i kosmetikk. I flere land er det forbudt å bruke mer enn 2 % hydrokinon i kosmetikk, da det har kommet for en dag at et høyere innhold kan føre til hudsykdommer. Det har også vært tilfeller der et lavere innhold enn 2 % har gitt hudplager og allergiske reaksjoner.

Andre urter med lignende virkning som melbærblad

En annen urt som har hydrokinon som hovedvirkestoff og som derfor virker på tilsvarende måte som melbær, er bittergrønn (Chimaphila umbellata). Bittergrønn inneholder mindre garvestoffer, er mindre irriterende på kroppen og er et kraftigere urindrivende middel enn melbær, noe som gjør at den passer bedre for langtidsbruk. Men siden bittergrønn er en sjelden og fredet plante i Norge og at den kan være vanskelig å skaffe, tyr vi her i landet oftest til melbærblad som et kraftigvirkende middel ved gjenstridige betennelser i urinveiene. Rypebær (Arctous alpina) er nært beslektet med melbær og inneholder også arbutin, men i mindre mengder. Om bladene av denne urten fullt ut kan erstatte melbærblad ved urinveisinfeksjoner, er derfor usikkert.

Melbær som homeopatmedisin

Av melbærplanten framstilles det et homeopatisk preparat som kalles Uva ursi. Dette benyttes i første rekke ved kronisk blæreirritasjon og betennelser og steiner i nyrene, men kan også være aktuelt å bruke ved forstørret prostatakjertel, fordøyelsesproblemer og luftveisplager.