Bittergrønn er en 10-25 cm høy dvergbusk med krypende og forvedet rotstokk. De stivt læraktige, vintergrønne bladene er samlet i kranser. Bladene er mørkegrønne, 3-7 cm lange, smalt ovale og grovt sagtannete. Hver blomsterstengel har 3-10 hvite eller rosa, koppformede blomster som er samlet i en skjerm eller halvskjerm. Blomstene er 7-12 mm i diameter, og sitter på 1-2 cm lange, bøyde blomsterskaft. Blomstringen begynner på ettersommeren og fortsetter utover høsten. Frøkapselen er opprett og inneholder mange svært små frø. Når planten ikke blomstrer kan den ligne mye på tyttebærlyng, men tyttebærbladene har bladkant uten tenner.

Bittergrønn (i flere raser) finnes i boreale skoger i de nordlige delene av Europa, Asia og Nord-Amerika, og arten har således en sirkumboreal utbredelse. I Norge finnes bittergrønn bare i de sørøstlige delene av landet, hovedsakelig rundt Oslofjorden. På mange tidligere voksesteder har planten nå forsvunnet, og i Norge er bittergrønn så sjelden at planten er fredet! Bittergrønn vokser på åpne, tørre lokaliteter på sandholdig jord i furuskog, hvor den gjerne danner små bestand ved steiner og bergheller.

Hele den overjordiske delen, eller bare bladene, blir samlet når planten står i blomst og tørkes for bruk i urtete og flytende ekstrakter. Friske blad kan brukes utvortes som omslag. Det homøopatiske middelet Chimaphila lages ved at friske planter får trekke i alkohol før middelet potenseres.

Bittergrønn inneholder kinoner (inklusive hydrokinonene arbutin og isoarbutin, og naftakinonene renifolin og chimaphilin), flavonoider (hyperosid, avicularin, kaempferol, m.fl.), triterpener (ursolsyre, taraxasterol, betasitosterol, m.fl.), fenoler, metylsalisylat, eterisk olje og garvestoffer. Kinonene har en desinfiserende virkning på urinveiene.

En bitter og styrkende urt med følgende medisinske egenskaper: Antiseptisk, antibakteriell, sopphemmende, betennelseshemmende, urindrivende, blodrensende, svettedrivende, febersenkende, astringerende (sammentrekkende), magestyrkende, mildt immunmodulerende, stimulerende, blodsukkersenkende og hudirriterende.

Urinveisplager som blærekatarr, nyrebetennelse, urinrørsbetennelse, prostatitt, smertefull urinering, nyre- og blærestein. Ellers ved revmatisme, artritt, leddgikt, urinsyregikt, febersykdommer (som tyfus), menstruasjonssmerter, skrofulose, gonoré, luftveisplager, appetittmangel, dårlig fordøyelse, såre øyne, infiserte sår, blemmer, svulster og hevelser.

Bittergrønn var en viktig urt blant innfødte indianere i Nord-Amerika, og de brukte den i form av urtete mot en rekke helseplager, og særlig som et styrkende og urindrivende middel ved revmatisme, nyre- og blæreplager. Urten ble også populær blant de europeiske nybyggerne. Det amerikanske navnet på bittergrønn, Pipsissewa, stammer fra Cree-indianerne. Navnet betyr «brytes opp i små biter», og kommer av forestillingen om at urten kunne løse opp nyresteiner, noe den nok ikke klarer særlig effektivt. 

Moderne vitenskapelige studier har bekreftet at bittergrønn kan være anvendbar som et urindrivende og desinfiserende middel for urinveiene. Bittergrønn ble mye brukt av urteleger i Nord-Amerika som et trygt og pålitelig antiseptisk og antibakterielt middel ved blærekatarr, smertefull urinering, nyre- og blærestein, nyrebetennelser, prostatitt, gonoré og lignende plager. For å øke effekten på urinveiene bør urinen være svakt alkalisk, noe som kan oppnås ved å spise mye grønnsaker og/eller ved å ta en teskje natriumbikarbonat (natron) hver dag. Dessuten bør væskeinntaket (inklusive urteteer) være på minimum to liter daglig.

Ved å øke urinstrømmen og bedre leverfunksjonen, hjelper urten kroppen med å bli kvitt overskudd av væske og avfallsstoffer. Å drikke te av bittergrønn kan derfor være effektivt ved revmatisme, leddgikt og urinsyregikt. Dyreforsøk har vist at ekstrakter av bittergrønn også har evne til å senke høye blodsukkerverdier.

Virkningen av bittergrønn på urinveiene tilsvarer den vi får ved å drikke te av melbærblad (Arctostaphylos uva-ursi), en urt som også har hydrokinon som hovedvirkestoff. Bittergrønn inneholder mindre garvestoffer, er mindre irriterende på kroppen og er et kraftigere urindrivende middel enn melbær, noe som gjør at den derfor passer bedre for langtidsbruk. Men siden bittergrønn er en sjelden og fredet plante i Norge slik at den kan være vanskelig å skaffe, tyr vi her i landet oftest til melbærblad som et kraftigvirkende middel ved betennelser i urinveiene.

Annen medisinsk anvendelse av bittergrønn

Bittergrønn ble av nordamerikanske indianere også anvendt som et svettedrivende og febernedsettende middel, f.eks. ved tyfus. De har også brukt urten mot menstruasjonssmerter og ved skrofulose (forholdsvis godartede tuberkuløse lidelser hos barn og unge, særlig med betennelse i øyets bindehinne og lymfeknutene). Bittergrønn er en bitter urt som dessuten har vært brukt innvortes som te ved plager i luftveiene (forkjølelse, kikhoste og bronkitt) og ved appetittmangel og dårlig fordøyelse.

Utvortes har et uttrekk av bittergrønn blitt brukt som et astringerende øyeskyllemiddel ved såre øyne. Uttrekk av friske blad av bittergrønn kan brukes som vask eller på våte kompresser på blemmer, svulster, sår og hevelser. Friskt plantemateriale som blir lagt direkte på huden som et omslag gir en hudirriterende effekt, og kan brukes som et smertestillende middel ved revmatisme i ledd og muskler. Blad av bittergrønn har i Nord-Amerika også vært anvendt som tobakkserstatning.

Bittergrønn som homeopatisk medisin

Det homeopatiske middelet Chimaphila blir laget av bittergrønn. Middelet brukes primært ved urinveisproblemer som smerter ved vannlating og hindret urinpassasje. Det gis for blærekatarr med blod i urinen, forstørret prostata, urinretensjon og ved sterk trang til vannlating til tross tom blære.

Anvendelse og dosering av bittergrønn

Urtete av bittergrønn lages ved la 1 teskje tørkete blad få trekke i en kopp kokende vann, og la dette få stå til det blir kaldt før urten siles fra. Av den kalde teen drikker man 1-2 kopper daglig, en stor munnfull om gangen. Uttrekk av samme styrke kan også brukes utvortes som omslag på byller og infiserte sår.

Da hydrokinon er giftig i store doser, kan langvarig bruk av bittergrønn være skadelig. Inntak av urten i store doser kan gi diaré, kvalme og oppkast. Bittergrønn kan gi urinen en grønn farge, men det er ikke farlig. På grunn av innholdet av garvestoffer, vil bittergrønn kunne redusere opptaket i tarmene av stoffer fra andre medisiner som man bruker, og det er derfor best å bruke bittergrønn et par timer før eller etter at man trenger å innta disse medisinene. Personer med jernmangel og generelt dårlig næringsopptak bør unngå denne urten. Virkning av bittergrønn på mødre som ammer er ikke kjent. På grunn av innholdet av chimaphilin i urten, kan friskt plantemateriale av bittergrønn gi kontaktallergi med utslett hos enkelte følsomme personer.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.