Rypebær er en dvergbusk med krypende stammer og greiner som blir inntil 50 cm lange, men bare 3-8 cm høye, og planten kan framstå som teppedannende. Bladene er 20-45 mm lange, smalt omvendt eggrunde, spisse, tynne og fint sagtannete med tydelig nervenett og noen lange hår i kanten på bladskaftet. Bladene er grønne gjennom sommeren, men blir etter frostnetter om høsten intenst signalrøde. Med sine knallrøde blad vises plantene da godt på de tørre, nakne og forblåste rabbene i høyfjellet. Bladene faller ikke av om høsten, men sitter på greinene som en isolerende beskyttelse mot lave vintertemperaturer og iskalde vinder. Rypebær blomstrer straks snøen har gått, ofte før de nye bladene har sprunget ut. De kremhvite blomstene er urneformet med innsnørt åpning, de sitter 2-5 sammen i klaser i greinspissene og har store, lysegrønne støtteblad. De 8-10 mm store og kulerunde bærene, som egentlig er steinfrukter med 5 steiner, er først grønne, seinere røde og blir til slutt glinsende svarte og saftige når de modner i august eller seinere.

Rypebær har en sirkumpolar utbredelse og finnes både i Nord-Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. Bortsett fra i lavlandet på Østlandet og Sørlandet, er rypebær nokså vanlig i hele Norge, men noe mindre vanlig i Øst-Finnmark. Rypebær finnes mest fra den subalpine til den mellomalpine regionen, sjelden lavere eller høyere, men er i Jotunheimen funnet 1625 moh. I Nord-Norge og på Vestlandet kan man finne rypebær helt ned til kysten. Rypebær vokser på vindblåste rabber, tørr hei og i glissen skog, både på rik og næringsfattig grunn.

Bærene er spiselige og kan brukes som mat, men er vanskelige å plukke i betydelige mengder. De grønne bladene av planten har medisinsk virkning, men brukes ikke i vanlig urtemedisin da de anses som svakt giftige og hallusinogene. 

Friske rypebær inneholder drøyt 80 % vann og 7,2 % karbohydrater. Total mengde karbohydrater er rundt 410 g per kg tørkede bær, med dobbelt så mye glukose som fruktose og en mindre andel sakkarose og stivelse. I 100 g friske bær finnes 2,6 mg vitamin C, 48 mg kalium, 14 mg kalsium, 8 mg magnesium, 3 mg mangan, 0,3 mg sink og 0,4 mg jern. Bladene inneholder 2 % arbutin.

Bladene er svakt giftige, antibiotiske, infeksjonsbekjempende og gir rusvirkning (når de røykes). Bærene har av urbefolkningsgrupper tradisjonelt vært brukt som et næringsmiddel.

Rypebær var tidligere plassert i samme planteslekt som melbær (Arctostaphylos uva-ursi) og hadde det vitenskapelige navnet Arctostaphylos alpina, men planten er nå før til slekta Arctous. Arctostaphylos kommer av de greske ordene Arctos, som betyr bjørn, og staphyle, som betyr drue. Alpina viser til at planten vokser i fjellet. Rypebærnavnet har sammenheng med at ryper spiser bærene, og samtidig sprer frøene.

Rypebær er en utpreget fjellplante som forekommer i Nord-Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. Rypebærene modner vanligvis i løpet av august etter å ha gjennomgått en forvandling fra grønne, over røde til glinsende blåsvarte, samtidig med at bladene på rypebærplantene får en signalrød farge etter de første frostnettene i fjellet. Bærene sitter på planten gjennom vinteren og man kan krafse dem fram fra snøen. Derfor har de kunnet fungere som nødmat for samer og andre arktiske folk. Man kunne også plukke dem under snøsmeltingen om våren på samme måte som man kan plukke tranebær (Oxycoccus microcarpus) som har overvintret under snøen. Bærene utgjør et viktig innslag i det ryper spiser om vinteren.

Rundt omkring i Norge har de svarte rypebærene vært ansett som uspiselige, ja til og med giftige. Særlig ble barn advart mot å spise dem, men om det likevel ble gjort tok de neppe skade av det. I Tysfjord, hvor rypebær kalles bjørnebær, het det at barna ikke måtte ta bærene i munnen, for da kom bjørnen og tok dem. Det het også at hester ble besatt av ‘troll’ når de spiste rypebær. Mens bærene fremdeles var røde og harde, kunne imidlertid småjentene tre dem på en tråd eller et strå og lage et halsband med dem.

Bladene og skuddene av rypebær regnes som svakt giftige, og selv om bærene gjerne også har blitt ansett som giftige, er de modne bærene spiselige både rå og kokt. Bærene har blitt spist av samer og andre arktiske folk, men ikke i så stor utstrekning som andre bær. Også blant urbefolkningen i Nord-Amerika har bærene sporadisk vært brukt. De lagret bærene i fett gjennom vinteren og brukte dem sammen med fisk eller kjøtt. 

Folkemedisinsk tradisjon knyttet til rypebær

Innen folkemedisinen har planten blitt brukt på samme måte som melbærblad mot urinveisinfeksjoner og nyresykdommer. Fra en muntlig kilde er det mottatt opplysninger om at tørkede grønne blad av rypebær fungerer som et antibiotikum og virker infeksjonsbekjempende når de inntas i form av urtete eller pulverisert i kapsler, noe som har vært kjent blant samer i Norge. Fra Nord-Amerika er det beskrevet at uttrekk av knuste planter ble brukt til vask ved sykdommer som revmatisme, og at et avkok av barken ble tatt innvortes ved 'blodsykdommer'. Det har vært liten tradisjon for å bruke rypebærplanten som medisin her i landet, men Høeg (1974) omtaler at rypebær i form av et sprituttrekk av bærene i Gausdal og Aurdal ble brukt som medisin mot magesyke.

På tilsvarende måte som at tørkede blad av melbær (Arctostaphylos uva-ursi) har vært røykt for å oppnå en psykoaktiv effekt, skal tørkede blad av rypebær også kunne røykes for å gi en rus. Rypebærblad inneholder imidlertid langt mindre av stoffet arbutin enn melbærblad, og har trolig en svakere virkning. Det er rapportert at rypebærblad har vært brukt av urbefolkningen i Nord-Amerika ved medisinske seremonier.

Rypebær kan spises

Bærene av rypebær kan spises friske eller kokt. De kan også tørkes hele eller moses og tørkes til kaker for seinere bruk. Inuitter i Alaska kokte helst bærene før de ble spist, og samtlige folkegrupper i nordområdene spiste rypebær. Det var imidlertid vanskelig å plukke bærene i så store mengder at de kunne utgjøre et vesentlig bidrag i kostholdet, men det rapporteres at i dårlige bærår ble de plukket sammen med blåbær av eskimoer i Alaska. Rypebær kunne oppbevares i fett gjennom vinteren og brukes sammen med fisk eller kjøtt.

Rå rypebær har en heller emmen smak, og Linné skriver i Flora lapponica at "lapparna skatta bären ringa". Smaken bedres etter at bærene har vært utsatt for frost (de kan gis et opphold i fryseren før tilberedning) og etter at de har blitt kokt i 10-15 minutter. Rypebær kan anvendes til syltetøy, chutney, saft og gelé, men da helst sammen med blåbær eller andre bær som gir en friskere smak. På grunn av den syrlige smaken, passer rypebær bra til kjøtt. Man kan lage rypebæreddik ved å legge modne frukter på et glass med hvitvinseddik og la det stå og trekke i 2-3 uker. Rypebæreddik brukes til å smaksette sauser, dressinger og marinader. Noen lager også dram på de modne rypebærene.

Siden bladene regnes som noe giftige, må de brukes med forsiktighet hvis de skal anvendes medisinsk eller som rusmiddel. Bærene er ikke giftige og kan spises. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.