Tyttebær kan bli angrepet av ulike sopparter, bl.a. tyttebærklumpblad (Exobasidium vaccinii), som er årsak til at bladene svulmer opp og får rød overside og hvit underside. I fjellet forekommer tyttebærfjellrødme (Exobasidium splendidum), som farger hele årsskudd vakkert røde.

Det vitenskapelige artsnavnet på tyttebær, vitis-idaea, bringer tankene hen på vinranken. Direkte oversatt betyr navnet "vin fra Ida-berget". Ida kan stå for fjell i sin alminnelighet og dermed kan man oversette navnet med "fjelldrue". Av tyttebærplanten har både bærene og bladene medisinsk virkning, og begge deler kan anvendes i urtemedisinen.

Folkemedisinsk bruk av tyttebær

Tyttebær kan spises friske eller tørket. De er blitt brukt til behandling av diaré, sår hals, hoste og forkjølelse. Når forkjølelsen melder sin ankomst er et kjerringråd å spise 1-2 dl frosne tyttebær. De frosne bærene virker lindrende også hvis halsen er sår. Ved sår hals kan man gjerne bruke tyttebærsaft som gurglemiddel, og varm saft har vært brukt mot febersykdommer. 

Tyttebærsaft er også blitt brukt mot trøske (angrep av soppen Candida albicans) i munnen hos barn. I tillegg mente man at saften kunne virke mot meslinger, nyresykdommer og skjørbuk. Siden tyttebær er røde, trodde folk i eldre tid at de kunne virke helbredende på ulike blodsykdommer. De ble for eksempel brukt for å stoppe blødninger ved fødsler.

Det er innholdet av salisylsyre, sammen med C-vitaminene, som sannsynligvis er forklaringen på at tyttebær har en viss virkning ved forkjølelse og febersykdommer. I tillegg inneholder tyttebær vitamin A og har derfor blitt brukt ved øyesykdommer. Tyttebærsaft ble drukket gjennom hele vinteren for å skjerpe synet.

Bruk av tyttebærblad som medisin

Tyttebærblad har, i hvert fall i Nord-Norge, vært brukt til te i relativt stor utstrekning. Teen var vanlig drikke ved måltidene, men ble også regnet som medisin. Bladene ble ristet i en panne eller gryte før de ble brukt til te. I slik te kunne også tørkede blomster inngå. Teen var medisin mot forkjølelse, astma, slim på lungene og lungehinnebetennelse (plevritt). I folkemedisinen ble avkok av bladene også brukt mot revmatiske smerter.

Te av tyttebærblad ved urinveisinfeksjoner

I nyere urtemedisin har tyttebærblad en beskjeden plass, men de kan brukes på tilsvarende måte som melbærblad. Tyttebærblad inneholder glykosider, garvestoffer, organiske syrer, sukkerstoffer og vitamin C. Disse innholdsstoffene gir dem astringerende, antiseptiske, urindrivende og blodsukkersenkende egenskaper. Egenskapene tilsvarer de vi finner hos melbær (Arctostaphylos uva-ursi), og bladene brukes som uttrekk for å behandle infeksjoner i urinveiene og gallegangene, nyrestein, revmatisme og diaré. Da tyttebærblad inneholder mindre garvestoff enn melbærblad, regnes melbær for et mer effektivt desinfiserende middel for urinveiene enn tyttebær. Men siden store mengder garvestoffer virker mageirriterende og kan være skadelig for leveren, kan te av tyttebærblad være å foretrekke ved urinveissykdommer. Særlig kvinner med tilbakevendende blærekatarr kan ha nytte av en urtete av tyttebærblad. Det er garvestoffenes stoppende virkning som utnyttes når man bruker tyttebærblad ved diaré.

Tyttebær som mat

Tyttebær er forholdsvis fattige på næringsstoffer. Et unntak er vitamin C, som forekommer i brukbare mengder. Bærene inneholder ellers organiske syrer, bl.a. benzosyre og salisylsyre. Benzosyre brukes mye som konserveringsmiddel og den konserverende virkningen forklarer hvorfor saft og syltetøy av tyttebær holder seg godt uten andre konserveringsmidler. Man kan utnytte den konserverende virkning i tyttebær med å legge et lag med knuste tyttebær oppå andre bærslag som har lett for å mugne. I friske tyttebær som ikke har vært fryst, finnes benzosyre både som fri syre og delvis bundet til glukose. Ved frysing blir den bundne benzosyra frigjort og bærene får en skarpere smak. Fryses tyttebær med sukker, blir de mindre skarpe i smaken. Tyttebær inneholder også mye pektin, noe som gjør at tyttebærsyltetøy lett blir stivt. Epler, pærer eller plommer sammen med tyttebær gir et ekstra godt syltetøy. Trollkrem og tyttebær med ris er tradisjonsrike desserter som mange bruker også i våre dager.

Tidligere lagret man tyttebær på tønner og tømte på kokt, men kaldt vann til det sto over bærene. Denne metoden ble en tid også brukt for tyttebær som ble eksportert. Hvis man koker tyttebærene, holder de seg godt uten tilsetning av sukker, og mosede og usukrede tyttebær ble tidligere mye brukt til kjøttretter. Tyttebærsaft som ikke var søtet ble mye brukt som drikke. I våre dager med rikelig tilgang på sukker, er det vanligere å safte og sylte tyttebær med sukker slik at smaken blir søtere.

Man kan lage en velsmakende dram av tyttebær. Godt modne bær legges på et glass og overhelles med sprit med en styrke på 40-45 %. Etter å ha stått i minst tre måneder, siles man av spriten som da har blitt til en en flott, rød dram. Den dufter godt og smaker friskt, men med en lett bitter ettersmak. I Finland og Russland har det lenge vært tradisjon å krydre brennevin med tyttebær.

Andre bruksområder for tyttebærplanten

Tyttebærlyngen er grønn hele året, og med de blanke bladene kan planten brukes til å binde dekorative kranser.

Tyttebæret kunne fungere som kalendermerke for skuronna. Når tyttebærene var modne, var det på tide å skjære havren. Ellers het det at mye tyttebærblomster om våren ville gi stor kornavling om høsten.

Personer med nyrebetennelse eller nyrestein bør være forsiktig med å spise tyttebær i medisinske doser, da de inneholder oksalsyre. På grunn av innholdet av stoffet arbutin (som er svakt giftig), bør ikke te av tyttebærblad brukes over lang tid eller i for kraftige doser.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.