|
Rosenrot har vært
brukt i århundrer i den tradisjonelle folkemedisinen i Skandinavia, Russland og
en del andre land. Etter flere tiår med forskning på rosenrotens
innholdsstoffer og virkemåter, er urtens medisinske effekt nå temmelig godt
dokumentert. Fra 1960 til 2004 er resultatet av mer enn 180 farmakologiske,
kjemiske og kliniske studier blitt publisert. Særlig er rosenrotens adaptogene
virkning blitt grundig undersøkt. Da mye av forskningen foregikk i
Sovjetsamveldet og er publisert på russisk, har mange av forskningsresultatene
imidlertid vært lite kjent i Vesten.
I Norge startet
interessen for denne planten for alvor på seinhøsten 2003 da rosenrot ble
omklassifisert fra å være et legemiddel til å bli handelsvare. På det norske
markedet foreligger det allerede flere rosenrotpreparater, også et laget av råstoff
hentet fra norsk natur.
Folkemedisinsk
bruk av rosenrot
Jordstengelen av
rosenrot er blitt brukt som mat både i Norge og andre nordlige strøk av
verden. Fra Alaska berettes det at eskimoene har anvendt rosenrot som grønnsak,
og det hevdes at de fremdeles bruker den. Ferske blad inneholder mye vitamin C,
og sammen med engsyre, molter, fjellkvann og furuskudd har samene i nord spist
rosenrot for å få forhindre skjørbuk. I vårknipa ble hele planten gjerne
benyttet som kalvefôr. Denne bruken kan spores i lokale plantenavn som
kalvedans og kalvegror.
I skrifter om
norsk folkemedisin finner vi opplysninger om at rosenrot er blitt brukt mot håravfall,
enten kokt som låg til hårvask eller presset til en olje som ble smurt på
hodebunnen. Hårvask med rosenrot hindret ikke bare at man mistet håret, det ga
også god hårvekst og tilførte håret en duft av rose. Rosenrot er kjent som
hudbeskyttende middel, og noen steder laget man grøt av havremel og rosenrot
som man brukte på forstuvninger og lignende. En vanlig anvendelse på
1800-tallet var mot smerter i hodet, en bruk det er referert til bl.a. i en
svensk flora fra 1816. Videre kan man lese at rosenrot kan brukes i
plantefarging, blandet med alun gir den ull en grønn farge.
I andre land, særlig
i Øst-Europa og Asia, har rosenrot blitt brukt for å øke den fysiske
utholdenheten, forbedre produktiviteten i arbeid, og gi økt livslengde.
Dessuten ble den ansett som fin å bruke til å bekjempe tretthet, depresjoner,
blodfattighet, impotens, plager med fordøyelsen, infeksjoner og nervøse
lidelser, i tillegg til at den ga større motstandskraft mot høydesyke. I
fjell-landsbyer i Sibir blir røtter av rosenrot visstnok fremdeles gitt til
gifteklare par før vielsen for å øke fertiliteten og sikre at de får friske
barn.
I 1961 ledet G. V.
Krylov, en forsker fra det botaniske instituttet ved det russiske
vitenskapsakademiets avdeling i Novosibirsk, en ekspedisjon til Altaifjellene i
det sørlig Sibir. Her fant han rosenrot, og påviste at ekstrakter av planten måtte
inneholde noen kraftfulle stoffer som beskyttet dyr og mennesker mot forkjølelse,
giftige stoffer og mentalt og fysisk stress. Med bakgrunn i datidens søking
etter nye medisiner til å behandle sykdommer som kreft og stråleskader, og i
jakten på midler for å øke den mentale og fysiske yteevnen, ble disse
oppdagelsene starten på en utstrakt forskning omkring rosenrotens
innholdsstoffer og virkning. Fra 1969 har rosenrot vært en del av den
offisielle russiske medisinen.
Noen
av rosenrotens medisinske virkeområder
Rosenrot har fått
stort ry som et generelt styrkemiddel og som et middel for stimulering av
seksuallivet. Dessuten blir det ofte angitt at urten har antidepressiv,
krefthemmende og hjertebeskyttende virkning, og at den virker styrkende på
sentralnervesystemet. Blant annet følgende tilstander er nevnt å kunne dra
nytte av tilskudd av rosenrot: Uteblitt menstruasjon, generell svekkelse, kreft,
forkjølelse, influensa, depresjon, tretthet, hodepine, høyt blodtrykk, søvnproblemer,
schizofreni og mannlig seksuell dysfunksjon. Det påstås også at rosenrot kan
være et fint middel å bruke ved tilfeller av utmattethet med symptomer som
redusert arbeidsevne, søvnforstyrrelser, dårlig appetitt, irritabilitet, høyt
blodtrykk, hodepine og tretthet som har oppstått etter intenst fysisk eller
intellektuelt arbeid. Verdien av rosenrot ved flere av disse tilstandene er nå
bekreftet av vitenskapelige undersøkelser.
Noe av det største
med rosenrot er altså at urten kan øke både den mentale og fysiske
utholdenheten. Urten har i flere tiår vært i utstrakt bruk av russiske
astronauter og idrettsutøvere for å gi dem mer energi. Bruk av rosenrot gir
ingen bivirkninger i form av irritasjon og søvnløshet, snarere tvert i mot.
Det har vist seg at man sover bedre, og at mennesker som har hatt forstyrret
nattesøvn faktisk har blitt helt uten søvnplager etter at de har inntatt
rosenrot.
Rosenrot har vist seg å ha ekstraordinære farmakologiske
egenskaper som et antimutagent og antidepressivt middel, og i denne sammenhengen
har rosenroten vist seg å være mer kraftfull enn andre adaptogener. I en
studie utført av O. M. Duhan og kolleger ble den antimutagene virkningen av
rosenrot og ginseng sammenlignet. Det viste seg at ekstrakten av rosenrot hadde
større evne enn ginseng til å motvirke genmutasjoner indusert av ulike
mutagener.
Virkninger
på sentralnervesystemet
Ved studier av de
farmakologiske virkningene av rosenrot har man funnet at små og mellomstore
doser av urten har en stimulerende effekt, mens større doser virker
beroligende. Den antidepressive
virkningen er minst like kraftige av rosenrot som av andre urtebaserte midler
som prikkperikum, tempeltre og ginseng. I en klinisk undersøkelse av 150
personer som led av depresjoner og som tok rosenrot i en periode på en måned,
ble to tredjedeler av dem fullstendig kvitt de kliniske symptomene på
depresjon. De var dessuten blitt mer aktive og sosiale, samtidig som tretthet og
den generelle følelsen av svakhet forsvant. Også i alvorligere
tilfeller, der pasientene har gått på psykofarmaka, har de blitt påvirket av
rosenrot i samme positive retning. Dessuten har bivirkningene fra medisinene,
som hodepine, forstoppelse og skjelvinger minsket. Verken avhengighet eller
psykologisk tilvenning til preparatet er oppdaget under kliniske forsøk med
rosenrotekstrakter.
Rosenrotens
stimulerende effekt på psyken ble studert hos 53 friske personer og 312
pasienter med nervøse plager og svekkelser av både funksjonell og organisk
opprinnelse. Symptomene på svekkelsene (tretthet, redusert arbeidskapasitet,
innsovningsproblemer, dårlig appetitt, irritabilitet og hodepine) responderte
bra på et inntak av 50 mg rosenrot tre ganger daglig. Varigheten av
behandlingen varte fra 10 dager til 4 måneder. I en annen studie av 128
pasienter i alderen 17-55 år medførte inntak av rosenrot mindre tretthet,
irritabilitet, hodepine, svakhet og andre vegetative symptomer i 64 % av
tilfellene. Forbedringen ble målt ved psykologiske tester og måling av
arbeidskapasiteten.
I en åpen studie
der 27 friske studenter, leger og forskere i alderen 19-46 år deltok, ble det
gitt 10 dråper rosenrottinktur (som tilsvarte 100-150 mg rosenrotekstrakt) en
eller to ganger daglig i to til tre uker, med start flere dager før intenst
intellektuelt arbeid, slik som eksamener. Ekstrakten økte mengden og kvaliteten
på arbeidet, og hindret i alle tilfellene tapt arbeidskapasitet på grunn av
tretthet. En serie med studier der man brukte korrekturlesing som test, viste at
en engangsdose med rosenrot ikke i nevneverdig grad økte antallet tegn som ble
rettet, men signifikant minsket antall feil som ble gjort, særlig over en åtte-timersperiode.
Positive resultater funnet i korrekturlesingsstudier var basert på 300 mg/dag
eller mer. I medisinsk behandling er den vanlig dosen 200-600 mg/dag. En
sammenligning viste at rosenrot økte den intellektuelle kapasiteten i større
grad enn ekstrakter av russisk rot (Eleutherococcus senticosus).
I Sverige ble det
i 1999 gjort en undersøkelse for å kartlegge rosenrotens innvirkning ved
tretthet. Forsøket ble gjennomført med 56 leger i en alder mellom 24 og 35 år
som arbeidet nattevakt. Å arbeide på nattetid skaper ofte stress gjennom at
man forstyrrer den naturlige døgnrytmen, derfor er tretthet og depresjoner
vanlig hos slike arbeidstakere. Legene ble delt inn i to grupper, den ene som
fikk rosenrot og den andre placebo. I testen inngikk det blant annet å kunne
stave ord baklengs, finne ord gjennom assosiasjoner og å gjøre matematiske
beregninger. Studien viste at rosenrotgruppen økte sin prestasjonsevne
sammenlignet med kontrollgruppen. Dessuten viste det seg at rosenrot hadde en
klart oppkvikkende innvirkning på forsøkspersonene uten noen som helst
bivirkninger. Tyske forskere som har gjort lignende tester og har kunnet vise at
rosenrot økte den mentale yteevnen med 50 %.
Effekter
på fysisk arbeidskapasitet
En rekke studier
har vist at rosenrot øker den fysiske arbeidskapasiteten og dramatisk forkorter
tiden det tar å gjenskape normale kroppstilstander etter intensiv fysisk
utfoldelse. Disse studiene har både omfattet normale personer som utsettes for
maksimal belastning på ergometersykkel, og idrettsutøvere på toppnivå innen
langrenn og skiskyting.
Rosenrotens
virkning på forplantningsorganene
Dyreforsøk har
vist at rosenrot øker fertiliteten hos mus. Denne oppdagelsen førte til at det
ble gjort et forsøk med kvinner som hadde manglende menstruasjon. Av 40 kvinner
med amenorrhea som ble gitt rosenrot, opplevde 25 kvinner å få gjenopprettet
normal menstruasjon, og 11 av disse igjen ble gravide. En av forskerne (Dr.
Brown) hadde i sin praksis behandlet en rekke kvinner som ikke hadde lykkes å
bli gravide med vanlige midler for økt fertilitet, men som ble gravide i løpet
av noen måneder etter at de begynte å innta ekstrakt av rosenrot.
Når rosenrot
balanserer hormonene i kroppen, vil det hos kvinner kunne øke følsomheten i
brystvortene og skjeden, og hos mannen vil blodgjennomstrømningen til penis
kunne øke slik at den blir stivere. I en studie som ble utført av Svenska Örtmedicinska
Institutet testet man rosenrotens effekt ved impotens. 35 menn som led av
impotens eller for tidlig sædavgang fikk rosenrot i 1-3 uker. 26 av mennene ble
helt bra, og resten merket en klar forbedring.
I aviser og
ukepresse fremstår rosenrot ofte som en sexdroge, men det er egentlig ingen
korrekt betegnelse. At de seksuelle funksjonene begynner å fungere normalt
beror mer på at hele kroppen gjenvinner sin naturlige balanse.
Hjertebeskyttende
effekt
Rosenrot har en
hjertebeskyttende effekt og bidrar til raskt å normaliserer hjerterytmen etter
intens trening. Urtens antatte evne til å dempe stressindusert skade og
funksjonssvikt i hjertemuskelen gjør at rosenrot kan være et aktuelt middel
for pasienter med risiko for hjertekarsykdommer. Ved å bidra til å regulere
utskillelsen av stresshormoner, kan inntak av rosenrot derfor hjelpe til å
beskytte hjertet. Rosenrot kan også redusere kolesterolmengden i blodet og
dermed motvirke åreforkalkning.
Ved siden av å
normalisere blodtrykket, blodsukkernivået og kolesterolmengden, vil rosenrot
også regulere kaliuminnholdet i blodet. Kaliumet har blant annet til oppgave å
avslutte hjertets sammentrekning og bidra til at hjertecellene får litt hvile før
neste sammentrekning. Så virkningen på hjertet skjer altså ved at rosenrot både
minsker mengden stresshormoner og holder et konstant nivå av kalium til
hjertet. Og som om dette ikke skulle være nok, beskytter rosenrot også mot
uregelmessig hjerterytme ved å påvirke kroppens endorfiner, naturlige opiater
som blant annet har til oppgave å regulere hjerterytmen.
Rosenrot
som vektreduserende middel
En
placebokontrollert studie som involverte 130 overvektige pasienter ble utført
ved det georgiske statssykehuset i tidligere Sovjetunionen. Studien foregikk
over 90 dager og resulterte i at 92 % av pasientene i gjennomsnitt tok av 9 kilo,
mens placebogruppen på samme diett tapte bare ca. 3 kilo. Denne forskjellen ble
antatt å skyldes rosenrotens evne til å aktivere det hormonsensitive enzymet
lipase, et nøkkelenzym som trengs for å forbrenne fett som er lagret i
kroppens fettreserver.
Rosenrotens
krefthemmende virkning
Dyrestudier har
vist at rosenrot reduserer giftigheten av enkelte kreftmedisiner. Mange typer
cellegift reduserer beinmargens evne til å danne normale blodceller, og kan
dessuten føre til leverskader. Det virker som om rosenrot øker den
krefthemmende virkningen av cellegifter samtidig som den reduserer de alvorlige
bivirkningene. Selv om det er gjort flere undersøkelser både på dyr og
mennesker som har vist en positiv virkning ved kreft, kreves det imidlertid
flere studier som kan bekrefte denne effekten av rosenrot. Forskning på
rosenrotens effekt ved kreft utføres nå [i 2004] ved NTNU i Trondheim.
Dosering av rosenrot
En fornuftig daglig dose av rosenrot vil være 100-200 mg. Når man
bruker rosenrot som et akuttmiddel, for eksempel før en eksamen eller
idrettsprestasjon, anbefales en dose som er tre ganger så høy. Til
forskjell fra mange andre urtemedisiner, er rosenrot nemlig hurtigvirkende,
allerede etter 15 minutter kan man merke dens effekt. Spesielt tydelig er dette
ved stress eller når kroppen raskt trenger å høyne sin fysiske eller mentale
yteevne. Siden mange stressfulle
situasjoner gjerne oppstår spontant og uventet, vil et adaptogen som kan tas
akutt være å foretrekke fremfor et middel som må inntas som en kur over
lengre tid.
Når rosenrot brukes som et adaptogen, vil det imidlertid
lønne seg å innta urten en viss periode i forkant av de dagene man forventer
å bli utsatt for økt fysisk, kjemisk eller biologisk stress, og fortsette
inntaket gjennom den belastende tiden. Urtens innholdsstoffer
absorberes best i kroppen nå rosenrot inntas på tom mage en halv time før
frokost eller lunsj. Rosenrot bør tas tidlig på dagen, da urten ellers kan
forstyrre søvnen og gi livlige drømmer (ikke mareritt) de første ukene man
bruker den. Selv om urten er svært lite giftig, bør
man likevel ikke bruke rosenrot sammenhengende over lange perioder. Det
ser ikke ut til å forekomme interaksjoner mellom rosenrot og andre medisiner,
men urten kan øke effekten av andre stimulerende stoffer.
Rosenrot
i naturen
Rosenrot
(Rhodiola rosea) tilhører bergknappfamilien og er en vanlig plante i store
deler av Norge. Du kan finne den ved kysten, fra Risør i sør til Øst-Finnmark
i nord, gjerne i tangvollene eller på steder der sjøfuglene sitter og gjødsler
berget med sin avføring. Like vanlig er det å treffe på rosenrot høyt til
fjells, da helst i bratte berghamrer der det er et vannsig, eller der berget
blir dusjet av gåvet fra en foss i nærheten. I Jotunheimen er rosenrot funnet
opp til 2280 m over havet. Her i landet finner vi ofte rosenrot på taket av
gamle seterhus og hytter. At planten vokser på torvtak er ingen
tilfeldighet, den er nemlig plantet der. Det har vært en gammel tradisjon i
Norge å ha rosenrot på taket, der den skulle være en beskyttelse mot brann,
lynnedslag og trolldom. På hustak får rosenroten stå i fred for beitende dyr,
så her finner vi ofte store og praktfulle eksemplarer av planten. Rosenrot er
vanlig i fjellet også i Sverige og Finland.
Når man treffer på
rosenrot der den vokser på forblåste fjelltopper, skjønner man at dette er
en plante som i løpet av evolusjonen på en utmerket måte har klart å
tilpasse seg det barske miljøet på slike vokseplasser. På disse stedene kan
det være ekstrem kulde, lavt oksygennivå, lite nedbør og intens stråling fra
solen. Dette viser oss at rosenrot må inneha helt spesielle egenskaper, og
med sitt innhold av kraftfulle, beskyttende stoffer er det kanskje ikke så rart
at urten også har en gunstig effekt på dyr og mennesker.
Rosenrotens
innholdsstoffer
Etter mange års
forskning har innholdsstoffene i rosenrot blitt godt kartlagt. Undersøkelsene
har ført til funn av følgende seks grupper av biokjemisk aktive
innholdsstoffer:
Fenylpropanoider:
rosavin, rosin, rosarin (spesifikke for rosenrot).
Fenyletanol-derivater:
salidrosid (rhodiolosid), tyrosol.
Flavonoider: rodiolin, rodionin, rodiosin, acetylrodalgin,
tricin.
Monoterpener:
rosiridol, rosaridin.
Triterpener:
daucosterol, beta-sitosterol.
Fenolsyrer:
chlorogeninsyre, hydroksycinnaminsyre, gallinsyre.
I de
rosenrotpreparatene som er i handelen i Norge er det bare mengden rosenrot i
hver tablett som er angitt. De er altså ikke standardisert til å inneholde en
bestemt mengde av de to antatt mest betydningsfulle virkestoffene. Ved å
sammenligne produktenes pris, hvor mange milligram rosenrot det er i hver enkelt
tablett og hvor mange tabletter det er i pakningen, kan man finne ut hvilket
produkt som gir mest for pengene.
Dyrk
din egen rosenrot
Med den økte
etterspørselen etter rosenrot som nå synes å komme, vil de naturlige
bestandene av planten, både i fjellet og ved kysten, fort kunne bli
overbeskattet. Selv om vi kan anta at viltvoksende planter kanskje er mer
kraftfulle enn de som blir dyrket, er eneste muligheten for å skaffe nok røtter
av rosenrot på litt lengre sikt, å sette i gang dyrking av planten.
Rosenrot er en
hardfør og nøysom plante som er enkel å dyrke i hagen. Man kan høste frø
fra viltvoksende planter i naturen og så disse. Man må imidlertid smøre seg
med tålmodighet når man dyrker rosenrot, for selv under optimale forhold i
lavlandet vil plantene måtte vokse i fire til fem år før de er store nok til
å brukes som styrkemedisin.
Ved Planteforsk på
Kise i Hedmark foregår det nå [i 2004] prøvedyrking av rosenrotplanter som stammer fra
ulike steder i Norge. Her vil man prøve å finne fram til planter som har det høyeste
innholdet av de antatt mest aktive innholdsstoffene. En norsk produsent av
rosenrotpreparater, Rosenrot Norge AS, søker nå etter kontraktsdyrkere rundt
om i landet som etter hvert kan levere råstoff til produksjonen av rosenrottabletter.
Har man tilgang
til rosenrotplanter, er det enkelt å lage sin egen rosenrottinktur. Renvaskede,
friske røtter deles i små biter og legges i et glass med lokk. Etter å ha
fylt trekvart fullt med rosenrot, fylles glasset opp med 40-60 % sprit. Så skal
glasset med innhold stå ved romtemperatur i minst tre uker. Fargen på spriten
er først rosa, men den blir rødere etter hvert. Når tinkturen er kraftig rødbrun
er den ferdig, og rotbitene siles fra. I stedet for en rosenrottablett kan du nå
ta en spiseskje av denne kraftdrikken.
Adaptogener
Opprinnelsen til bruken av adaptogener kan spores tilbake til i de
tradisjonelle helbredelsessystemene som ble utviklet i Kina og India for
tusenvis av år siden. Begrepet
adaptogen ble første gang brukt av den russiske vitenskapsmannen Lazarev i
1947. Han definerte adaptogen som et virkemiddel som hjelper en organisme til å
motstå fysisk, kjemisk og biologisk stress ved å opparbeide en uspesifikk
motstandskraft. Det var
imidlertid de to russiske farmakologene I. I. Brekhman og I. V. Dardymov som i 1968 for første gang brukte
betegnelsen adaptogen om ginseng (Panax ginseng) og noen andre planter. Brekhman
og Dardymov fastsatte dessuten tre spesifikke kriterier som må oppfylles for at
et virkemiddel skal kunne klassifiseres som et adaptogen.
- Et adaptogen skal øke
kroppens allmenne evne til tilpassing, og dermed dens motstandskraft mot stress
og giftpåvirkning av fysisk, kjemisk eller biologisk natur.
Effekten skal være uspesifikk og ikke lokalisert til ett spesielt organ.
- Et adaptogen skal ha en normaliserende eller balanserende virkning,
både direkte og ved lengre tids bruk,
og virke uavhengig av en eventuell sykdomstilstand.
- Et adaptogen må være uskadelig, må ikke influere kroppens normale
funksjoner mer enn nødvendig og ikke gi noen bivirkninger verken på
kort eller lang sikt.
Etter en gjennomgang av
tilgjengelig litteratur om 189 medisinplanter, fant Brekhman og Dardymov fram til
fem urter (inkl. rosenrot) som oppfylte kriteriene for å være et adaptogen.
Senere har mange andre planter også blitt regnet med blant adaptogenene. Nye
forskningsresultater, blant annet fra Maxmillian Universitetet i München, har
imidlertid vist at bare tre urter egentlig oppfyller alle tre kravene hundre
prosent. Disse er rosenrot, schisandra og russisk rot.
Bilder av
rosenrot
 |
| Rosenrot fotografert i Tana i
Finnmark |
 |
| Rosenrot fotografert på Smøla i
Møre og Romsdal |
 |
| Rosenrot plantet på et hyttetak |
 |
| Et dyrkingsfelt for rosenrot på
Smøla i Møre og Romsdal (2008) |
|
