|
Torvmosene tilhører
planteslekta Sphagnum, som består av omkring 380 aksepterte arter og er utbredt
over store deler av verden, både på den nordlige og sørlige halvkule. I Norge
finnes det rundt 50 arter, og Trøndelagsfylkene er kjent for å ha den største
artsrikdommen av torvmoser i hele verden. Torvmoser har ikke røtter som
andre planter, og de tar opp alt de trenger av vann og næringsstoffer gjennom
overflaten. Plantenes svamplignende vev har evne til å absorbere store mengder
vann (opp til 20 ganger vekten av den tørre mosen), og torvmoser er derfor
viktige for vannhusholdningen i naturen.
Myr er for en stor del dannet
av torvmoser, planter som i løpet av tusener av års vekst har bygd opp
metertykke lag med torv. Torven dannes fordi torvmosenes kjemiske sammensetning
hindrer en rask biologisk nedbrytning. Dyr og planter som havner nede i en
torvmyr blir også påvirket av torvmosens konserverende kjemi. Det ser vi bl.a.
på røtter, trestammer og andre planterester som har ligget langt nede i myra i
hundrevis av år, og som fremdeles er så godt bevart at de lett kan
artsbestemmes. De mest berømte funnene fra torvmyrer dreier seg imidlertid om
fremgravde mennesker der både hud, hår og klær er intakte. Når jeg leser om
den 2200 år gamle Tollundmannen som ble funnet i Danmark, slår tanken meg at
Gud må vite hvor mange mennesker som ligger mer eller mindre godt bevart i de
store norske myrområdene.
Grunnen til torvmyrenes
konserverende egenskaper trodde man lenge skyldtes lav pH og mangel på oksygen.
Nyere forskning, bl.a. fra NTNU i Trondheim, har kommet fram
til en annen forklaring på hvordan konserveringen foregår. Torvmosenes
cellevegger inneholder et pektin-lignende polysakkarid som kalles sphagnan, et
stoff som reagerer med proteinene i animalsk vev, og virker stabiliserende på
det organiske materialet slik at det motstår angrep av mikrobielle enzymer. Det
som skjer er noe av det samme som foregår ved garving av skinn, men her brukes
sterke kjemikalier i stedet for polysakkarider.
Torvmosene har altså innebygde
antimikrobielle egenskaper. Det skyldes at stoffet sphagnan binder ammoniakk og
aminer, og på den måten fjerner nitrogenet fra omgivelsene. For at bakterier
skal kunne vokse, trenger de nitrogen, og torvmosene hindrer dem tilgang til
dette stoffet. Polysakkaridene i torvmosene binder også andre stoffer som
bakteriene trenger. Mosene fjerner altså så mange av de kjemiske forbindelsene
som bakterier må ha for å vokse og formere seg, at de ikke får nevneverdig
innflytelse på organisk materiale i det miljøet de befinner seg. At
torvmosenes konserverende virkning ikke skyldes innhold av giftige
antibakterielle stoffer, gjør dem meget interessante med tanke på å kunne
bruke torvmoser ved konservering av næringsmidler.
Kjemisk sett er det mange
likheter mellom virkningen av sphagnan og de krydderene og urtene som i følge
tradisjonen har konserverende effekt, og som har vært brukt for å forlenge
holdbarheten på matvarer. Det er gjort forsøk som har vist at fisk som er blitt
dekket med torvmose eller blitt gravd ned i ei torvmyr har holdt seg i lang tid
uten å råtne. Dette er noe som turfolk kan ha i bakhodet når de
skal ta vare på fisk eller annen mat på varme sommerdager i fjellet. Og
tradisjonen med å vinterlagre rotgrønnsaker i torvmose for å gi økt
holdbarhet, kan det nå altså gis en vitenskapelig forklaring på.
Bruk av torvmoser til ulike
formål har historisk sett lange tradisjoner i Europa. Under første verdenskrig
var det knapphet på bomull som kunne brukes til bandasjer. I stedet ble store
mengder torvmose samlet inn og anvendt som kompresser på skader og sår. Ofte
ble den tørka torvmosen dynket med hvitløksaft. Hvitløk er som kjent et av de
beste naturlige antibiotikum som finnes, og det ble av den grunn sendt i tonnvis
av den til fronten. Saften ble presset ut av løkene, fortynnet med vann og tilført
kompresser av sterilisert torvmose som så ble lagt på sårene. Denne
behandlingen førte sjelden til komplikasjoner, og bidro til at tusenvis av
soldaters liv ble reddet.
Linné beretter at
menstruerende kvinner, særlig blant samene nordpå, brukte torvmose som et
hygienisk bind. Helt inn på 1900-tallet er det rapportert at kvinnene i
traktene omkring Arjeplog i Sverige samlet torvmose for å bruke den i
forbindelse med menstruasjonen. Likeså var det vanlig å bruke tørket torvmose
som bleier og som madrass i vogger og komser. Med sin fantastiske evne til å
suge opp fuktighet og holde på den, var torvmose bedre enn noe annet materiale
til slikt bruk. Og med den antiseptiske virkningen som torvmosen kan fremvise,
beskyttet den også barnet mot å få sår hud. Det angis ellers at det var
vanlig bestandig å ha noe tørket torvmose for hånden innendørs, til å tørke
opp med når man sølte vann.
Selv i vår moderne tid med
alle mulige industrifremstilte hjelpemidler, kan vi ha nytte av torvmosene når
vi ferdes i naturen. Mosene kan brukes både som "toalettpapir", og til å
vaske hendene med etter en do-tur. Med sitt innebygde lager av vann og sin
desinfiserende virkning, er mosen like effektiv som våtservietter. Det er også
verdt å prøve rådet om å gni fuktig torvmose på insektstikk, det demper kløen
betraktelig. Man taper heller ikke noe på å etterprøve flere av de gamle
folkemedisinske bruksområdene for torvmoser, nemlig å legge den på områder
av kroppen hvor man plages av hevelser, gikt eller hudsykdommer. Men
forestillingen om at røde torvmoser skulle være best mot rødt utslett, var nok
helst et utslag av troen på at "likt helbreder likt". Frisk mose til omslag
innebærer liten infeksjonsfare, da den inneholder svært få mikroorganismer, og
de bakteriene som måtte klare å overleve i mosen er harmløse for hardbarkede
nordmenn.
Også i andre deler av verden
har man i nyere tid kastet sine øyne på de gamle, tradisjonelle bruksområdene
for torvmoser, og benytter disse plantene i kommersielle produkter. I USA lages
det visstnok både bleier og damebind med torvmoser, og i Australia finnes det
et desinfiserende rengjøringsmiddel basert på torvmose som har så høy
kvalitet at det kan brukes på sykehus.
Nedbrutt torvmose er
hovedingrediensen i den torva som brukes i store mengder som
jordforbedringsmiddel og som vekstmedium i gartnerier og planteskoler. Siden det
tar tusener av år å bygge opp de metertykke torvlagene vi finner på mange av
våre myrer, er torvmyrene en naturressurs som lett kan overbeskattes. Det
kreves derfor at det utvises miljøhensyn når disse ressursene skal utnyttes økonomisk.
|
