|
Rolv Hjelmstad ved Urtekilden
har vinteren 2005/2006 gjennomført en studie for å kartlegge muligheten for å
dyrke kinesiske medisinplanter i Norge. Det er gitt noe økonomisk støtte til
studien gjennom NAFKAM, Universitetet i Tromsø.
Bakgrunn
Tradisjonell kinesisk medisin
er overveiende basert på urter. Ved kinesiske sykehus som praktiserer
tradisjonelle behandlingsmetoder benyttes urtemedisin i langt større
utstrekning enn akupunktur og andre behandlingsmetoder som tai chi og chi
gong.
I Norge er forholdet motsatt ved at det er langt flere utøvere av akupunktur
enn av kinesisk urtemedisin. Dette skyldes bl.a. at den kinesiske urtemedisinen
bygger på andre prinsipper enn vestlig medisin, og at det er krevende å lære
seg kinesisk urtemedisin på en så god måte at terapien kan brukes på en
forsvarlig måte. Med årtuseners erfaring har imidlertid den kinesiske
urtemedisinen vist seg å være en svært effektiv terapiform som det vil være
av stor verdi å inkorporere også blant de vestlige terapiformene. Hindringer
som står i veien for at det skal kunne skje, er bl.a. mangel på muligheter for
relevant utdannelse og ofte vanskelig tilgang på de urtene og urteblandingene
som benyttes mest.
Mange av de mest brukte
kinesiske urtene er i dag klassifisert som legemidler og kan av den grunn ikke
selges fritt. Det har også vært vanskelig å kvalitetssikre de urtene som
importeres fra Kina til vestlige land. Jeg har ved selvsyn sett hvordan
kineserne dyrker medisinske urter, og hvordan de omsettes i Kina. Ut fra våre
krav til hygiene og renhet er det berettiget å ha et kritisk blikk på urter
som importeres fra Kina. Hvis kinesisk urtemedisin skal praktiseres i større
grad enn nå i Norge, kreves det både bedre muligheter for å utdanne
terapeuter og sikrere tilgang til rene urter av høy kvalitet.
Formål
Mange av de mest brukte urtene
i kinesisk urtemedisin er hardføre vekster som med hell kan dyrkes i Norge. Jeg
har selv, ved min tid som daglig leder ved Svinviks arboret i Todalen på Nordmøre,
dyrket en rekke arter av kinesiske medisinplanter. Med disse erfaringene,
knyttet sammen med dyrkingserfaringer som er gjort i Finland, og samarbeid med
Planteforsk (avd. Kise gjennom forsker Steinar Dragland), har det vært mulig å
kartlegge hvilke arter av kinesiske medisinplanter som vi selv kan produsere på
en trygg måte her i landet. Dette vil på sikt kunne danne grunnlaget for en
nisjeproduksjon på små enheter i landbruket. En del av de mest aktuelle urtene
forventes å bli populære innslag også i urtebaserte preparater som selges i
Norge, noe vi allerede ser begynnelsen på gjennom bruk av urter som schisandra
(Schisandra chinensis), kinesisk kvann (Angelica sinensis) og
reishi (Ganoderma lucidum) i ferdigpreparater som selges i
helsekostbutikker.
Det er også et stort behov for
saklig, norskspråklig informasjon om de kinesiske medisinplantene, slik at både
frambydere av produkter og forbrukere kan få tilgang til lettforståelig
kunnskap om de aktuelle urtene.
De som kan ha nytte av
resultatene fra dette prosjektet er nåværende og framtidige utøvere av
kinesisk urtemedisin i Norge, forskningsinstitusjoner som vil utvikle
dyrkningsmetoder tilpasset norske forhold (for eksempel Planteforsk, som
allerede har utvist interesse for et slik prosjekt), produsenter og frambydere
av urter og urtebaserte produkter basert på kinesiske medisinplanter, og til
slutt forbrukere som ønsker kunnskap om egenskaper og anvendelse for disse
urtene / preparatene.
Gjennomføring
Prosjektet har bestått i
innsamling av nødvendig bakgrunnsinformasjon om dyrking og bruk av kinesiske
medisinplanter, og å sammenstille resultatene i tabeller og skriftlige
presentasjoner som er offentliggjort på Urtekildens hjemmeside på internett.
En rekke bøker om kinesisk urtemedisin er gjennomgått for å finne fram til
aktuelle urter og opplysninger om dyrking av disse. Ca. 350 ulike arter av
kinesiske medisinplanter er vurdert.
Prosjektleder har hatt kontakt
med Bertalan Galambosi ved Agrifood Research Finland, Steinar Dragland ved
Planteforsk på Kise og Arne Kausland som er utøver av kinesisk urtemedisin i
Trondheim. Hjelmstad deltok også på kongressen ”TCM at the Crossroads
between China and Europe”, avholdt i Odense i Danmark 16. – 19. oktober
2005.
Resultat
Studien har gitt et godt grunnlag
for å vurdere hvilke arter av kinesiske medisinplanter som kan være aktuelle
å dyrke i Norge. I vurderingen er det tatt hensyn til i hvilken grad artene har
anvendelse i dagens urtemedisin, om urtene er klassifisert som legemiddel eller
handelsvare, og om de ut fra dyrkingsmessige krav er egnet for dyrking i Norge. Blant de
350 artene av kinesiske medisinplanter som ble vurdert finnes det også 23 arter
som i utgangspunktet er viltvoksende i Norge. Til de fleste av disse, og mange
av de andre urtene som er vurdert, er det
laget omfattende faktasider. Ingen av de 23 artene som vokser vilt i Norge er funnet
kommersielt interessante i denne sammenhengen.
Av de mest brukte urtene i
kinesisk urtemedisin er det nok ingen som vi i Norge har bedre forutsetninger
for å dyrke enn det kineserne selv har. Det finnes imidlertid noen arter som
også bør kunne gi gode avlinger her i landet. Av de vurderte artene mener jeg
at de mest aktuelle i så måte er følgende:
| Achyranthes bidentata |
Codonopsis
pilosula |
Platycodon
grandiflorum |
|
Agrimonia
pilosa |
Dianthus
chinensis |
Rheum
palmatum |
|
Angelica
dahurica |
Eleutherococcus
senticosus |
Salvia
miltiorrhiza |
|
Artemisia
annua |
Leonurus
artemisia |
Schizonepeta
tenuifolia |
|
Astragalus
membranaceus |
Paeonia
lactiflora |
Scutellaria
baicalensis |
|
Chrysanthemum
morifolium |
Perilla
frutescens |
|
|