Seiersløk er en svært staselig plante som blir 30-70 cm høy. Planten er flerårig og har to til tre bredt elliptiske eller tungeformede blad som er 2-8 cm brede og 10-25 cm lange, og de har smale stilker. Mens bladene er unge har de langsgående folder. Blomsterstanden er en 3-5 cm bred, kuleformet skjerm med små støtteblad som tidlig faller av. Blomstene er gulhvite eller gulgrønne og har gule pollenbærere som er lengre enn blomsterbladene. Den lange, smale og hvite løken er på størrelse med en liten hvitløk, og er omgitt av et slags hylster av tørre, forvedete bladdeler. Plantene står gjerne tett sammen slik at de danner store, tette tuer og blir derfor ganske iøynefallende.

Før seiersløken kommer i blomst, kan planten forveksles med ramsløk (Allium ursinum), men disse to artene har ulik utbredelse så det er liten sjanse for å forveksle dem. Også bladene til liljekonvall (Convallaria majalis) ligner på seiersløk, men liljekonvallbladene er blankere og stivere, er rødfarget nederst og lukter ikke løk. Liljekonvall er en svært giftig plante som ikke må forveksles med seiersløk.

Av seiersløk brukes løken som en kepaløk- eller hvitløks-erstatning, og kan brukes både rå eller kokt. Bladene til seiersløk kan brukes på tilsvarende måte som ramsløkblad, og også stilkene og blomstene kan spises, rå eller kokt.

Vanndrivende, fordøyelsesfremmende, tarmgassdempende, blodrensende, blodstillende, insektfrastøtende og forebyggende mot skjørbuk.

Urineringsproblemer, halsinfeksjoner, fordøyelsesproblemer, kolikk, tannverk, og utvortes på ormebitt og snittsår.

Allium victorialis ble beskrevet av Linné i 1753. Victorialis betyr seier, og det er bakgrunnen for det norske navnet seiersløk. På dansk heter planten Allemandsharnisk og på tysk Allermannsharnisch, som betyr hvermanns rustning eller brynje. Disse navnene vitner om at denne løkplanten tidligere må ha vært betydningsfull, både medisinsk og magisk. Seiersløk har i Nord-Norge også blitt kalt alpeløk, og noen steder i Lofoten er den kjent som amerikaløk. Selv om seiersløk var mye brukt i tidligere tider er den i våre dager lite påaktet som medisinplante, men har på samme måte som ramsløk (Allium ursinum) på ny blitt aktuell som en kulinarisk urt.

Medisinsk bruk av seiersløk

Det sies at seiersløk skal ha mange av hvitløkens helsebringende egenskaper, og løken har tidligere blitt brukt medisinsk mot urineringsproblemer, halsinfeksjoner, kolikk og fordøyelsesproblemer. Dessuten ble den ansett å kunne lindre tannverk og ormebitt. I Sibir var seiersløk et viktig middel mot skjørbuk. Seiersløk har også vært anvendt mot diverse sykdommer hos dyr.

På kontinentet at seiersløk har vært mest brukt, og i en tysk urtebok beskrives urten som et viktig innslag i husapoteket hos urtekyndige fjellbønder. Løk og friske blad ble lagt på sprit, og den filtrerte tinkturen kunne brukes som et blodrensende middel. Mange steder ble den trevlete sliren omkring løken brukt for å stanse blødning ved snittsår.

Hele planten sies å frastøte insekter, og saften fra planten kan brukes som et møllmiddel.

Seiersløk som kulinarisk urt

Som mat- og krydderplante kan bladene av seiersløk anvendes på samme måte som ramsløk (Allium ursinum), men smaken er mildere. Selve løken kan brukes på samme måte som hvitløk (Allium sativum), selv om den har noe bitrere smak. Generelt kan urten brukes i en rekke matretter der man vil ha løksmak, og både løkene, bladene, stenglene og blomstene kan spises, enten rå eller kokt. Bladene smaker godt i salater, supper og omeletter, og på samme måte som bladene til ramsløk, kan seiersløkblad brukes til pesto.

På øyer nord i Japan skal seiersløk være en viktig matplante, og i Sibir lager man en rett av bladene der man kutter dem i strimler, legger dem i press i saltlake og lar dem gjære. Dette regnes som en delikatesse når det spises sammen med sur fløte eller rømme.

Magisk bruk av seiersløk

I eldre tid mente man at seiersløk kunne beskytte mot alt ondt, blant annet mot mareritt og "det onde øye", det vil si sykdommer som var forårsaket av trolldom. I tysk litteratur nevnes at man i middelalderen bar løken på seg for å bli usårbar. Den vernet mot slag og stikk i krig, samt mot all verdens onde makter. Den underjordiske delen av planten ble brukt som en lykkebringende og beskyttende amulett. Den ble tilskrevet lignende krefter som roten av alrune (Mandragora officinalis) og ble ofte solgt som en forfalskning av denne. For å beskytte små barn mot de underjordiske, ble seiersløk lagt i vuggen. Også buskapen ble beskyttet av seiersløken, som for eksempel kunne legges under fjøsdøra for å holde uønskede krefter borte.

Seiersløk som hageplante

Med sine vakre blomster er seiersløk fin å bruke som en prydplante i hagen. Den er lett å dyrke og er dessuten nyttig som en kulinarisk urt. Det er særlig i Lofoten og Vesterålen at seiersløk har vært brukt (og fremdeles brukes) som hageplante og til beplantning på kirkegårder. I dette området har planten spredt seg fra både hager og kirkegårder til naturen.

I tilgjengelige kilder foreligger det ingen advarsler eller kontraindikasjoner knyttet til bruk av seiersløk, verken medisinsk eller kulinarisk.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.