Hvitveis er en 10-25 cm høy, flerårig urt som har en lang, krypende jordstengel, noe som gjør at den sprer seg utover og kan danne store bestand der den trives. De tre flikete bladene har bladstilk og sitter i en krans på stengelen. Vanligvis er det bare en blomst på hver plante. Hvitveis blomstrer i april-mai, og blomstene er åpne bare om dagen og når det er oppholdsvær. Om kvelden lukker blomstene seg sammen og vender nedover mot bakken for å være beskyttet mot nattedoggen. Hvis det ligger an til å bli regnvær på dagtid skjer det samme, og på den måten er blomsten indre deler beskyttet nærmest av et telt. Når blomstringen går mot slutten, blir blomstene noe rødfarget. Etter blomstringen dannes et enkelt, langskaftet, trefingret blad fra jordstengelen. Frukten er en elliptisk nøtt, som modner allerede i begynnelsen av juli. Etter fruktsettingen visner hele planten bort. Hvitveis har stor variasjonsrikdom, og blomsterbladene kan variere både i antall (normalt 6-8) og farge. Vanligvis er blomstene hvite, men ofte er de mer eller mindre rødfargede, og enkelte ganger forekommer blomster med blåaktig farge.

Hvitveis er en av våre mest yndede vårblomster, og før trærne har fått sine blad, brer de sitt stjerneteppe utover skogbunnen. Planten finnes både i løvskog og barskog, men regnes som noe næringskrevende. Hvitveis er vanlig over det meste av landet nordover til Rana, langsmed kysten også videre nordover til Troms og Finnmark. Planten har ellers en vid utbredelse og forekommer i ulike raser i Europa, Asia og Nord-Amerika

Hvitveis inneholder (som alle Anemone-arter) ranunculin, protoanemonin, anemonin, saponiner og en rekke andre stoffer. Det giftige stoffet protoanemonin, som frigjøres når planten knuses, har en brennende smak, og hud- og slimhinneirriterende egenskaper.

Hvitveis er en giftig plante som virker hud- og slimhinneirriterende.

Hvitveis er en giftig plante som ikke har noen anvendelse i våre dagers urtemedisin, men vi kjenner til at planten ble brukt medisinsk i middelalderen. I 1530 innlemmet tyskeren Otto Brunfels urten i sin urtebok, og i 1658 var den også med i Olof Rudbecks Catalogus Plantarum. Hvitveis har gjennom tidene vært med i farmakopéer i Europa, noe som viser at urten har hatt en viss medisinsk anvendelse.

Tidligere ble uttrekk av hvitveis brukt utvortes som et hudirriterende middel og et middel til å trekke ut verk. Man trodde nemlig at sykdommer kunne kureres ved å trekke "de onde væskene" ut av kroppen på en eller annen måte. Den friske planten ble knust og brukt som omslag ved byller, verkesår, revmatiske plager, leddsmerter og frostknuter, noe som ikke sjelden forårsaket kraftig hudirritasjon og sår som hadde vanskelig for å gro. Det finnes beskrivelser fra 1700-tallet om folk som fremkalte slike sår bevisst for å slippe unna militærtjenesten. Som regel anvendte de friske blad som ble hakket opp eller støtt i en morter, men man kjenner også til at urten ble tilsatt sprit. Plantesaften skulle ellers være god mot tannverk. Det ble dessuten sagt at man kunne bli kvitt vorter ved å legge på knuste hvitveisblad. Og så rart det enn kan høres, har man med hvitveis også forsøkt å etse bort sår som ikke ville gro. I middelalderen kunne det dreie seg om sår fra spedalskhet, seinere også sårdannelser som skyldtes syfilis. Innen folkemedisinen har hvitveis ellers blitt brukt til å fjerne fregner og til å bleke en solbrent hud, men denne anvendelsen frarådes på det sterkeste, da den gjør større skade enn nytte.

Hvitveisblomster ble spist som beskyttelse

Når det ble sagt at hvitveisomslag kunne hjelpe mot hoggormbitt, kan det henge sammen med troen på at planten trakk ut det vonde, men det kan også knyttes til den gamle skikken å spise hvitveisblomster om våren, som magisk vern mot orm. I store deler av Norge, og også i Sverige, har det nemlig vært vanlig at barn spiste den første, eller de tre første hvitveisblomstene de fant, noe som skulle verne dem mot orm og ellers holde dem friske gjennom hele sommeren. Der det vokste blåveis (Hepatica nobilis), har denne tradisjonen også vært knyttet til denne arten. Hvitveisen er langt mer bitter enn blåveisen, noe som skyldes et større innhold av protoanemonin.

Quensels omtale av hvitveis

Som en oppsummering av bruken av hvitveis i eldre tid, gjengir jeg det som den svenske botanikeren Conrad Quensel (1767-1808) i 1802 skrev om hvitveis i Svensk Botanik: "Hele urten er skarp og bør benyttes med varsomhet. Den menes å ha forårsaket dysenteri og blodig urin hos husdyr. Støtt og lagt på sår to ganger om dagen, sies det at den har kurert de såkalte onde sår. Den har, når den var tilberedt på lignende måte ved sin hissige og sterke kraft gang på gang hindret feberen, når den kort før paroxysmens [voldsomt anfall] inntreden ble lagt på pulsen som trekkmiddel. Når spanske fluer ikke kan skaffes, kan man også benytte dette middel i stedet. Vann tilsatt denne urt fjerner fregner og solbrenthet, men da huden lett kan etses med dette, bør det verken være for sterkt eller anvendes for ofte. Sår, som er oppstått på grunn av utvortes bruk av hvitveis er vanskelige å lege. Planten bør derfor ikke legges på huden. Å spise hvitveis som beskyttelsesmiddel mot koldfeber er i vårmånedene en uskikk som benyttes mange steder på landet. Det er i høyeste grad farlig, og man har eksempler på at personer dermed har hovnet opp, har fått flekker på huden, vanskeligheter med vannlatingen og mye annet, men seinere ved hjelp av brekkmidler, varme bad, olje, legerte supper, lavementer og svettedrivende midler er blitt reddet".

Hvitveisens giftstoffer

Hele planten er i frisk tilstand giftig, først og fremst på grunn av innholdet av den sekundære metabolitten protoanemonin. Under blomstringen finnes den høyeste konsentrasjonen i blad og plantesaft. På samme måte som andre medlemmer i soleiefamilien, inneholder hvitveis ranunculin, et stabilt glykosid som lagres i planten. Når planten knuses, hydrolyseres stoffet enzymatisk til det flyktige og giftige protoanemonin, som er et irriterende lakton med skarp lukt og smak. Normalt inngår protoanemonin i plantens forsvar, og har bakteriedrepende virkning. Konsentrasjonen av protoanemonin i hvitveis kan variere noe, avhengig av vokseplass, og hastigheten og graden av den enzymatiske frigjøringen av stoffet. Protoanemonin er svært ustabilt og omdannes ved tørking eller oppvarming av friske plantedeler raskt til anemonin, som har en betydelig mindre irriterende virkning. Ved fortsatt tørking brytes anemoninet videre ned til anemoninsyre, som er et helt ufarlig stoff. Få studier er gjort på protoanemoninets farmakologiske virkning, men det er vist eksperimentelt at stoffet har en antibakteriell og cytotoksisk virkning.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Hele hvitveisplanten er giftig, men forgiftninger hos mennesker og dyr er sjeldne. Det skyldes nok at hvitveis inneholder den flyktige oljen protoanemonin som har en brennende smak og slimhinneirriterende egenskaper. Det skal ha forekommet forgiftninger av husdyr på beite om våren, når det ellers er lite annet grønt å finne for dyra. Kyr rører sjelden hvitveisen, mens sau og geit kan forsyne seg av den, og rådyr synes å kunne tåle store mengder.

Ved hudkontakt med friske plantedeler kan man oppleve at huden blir rød, det dannes blemmer, og man kjenner en brennende smerte. Får man slike reaksjoner når man kommer i kontakt med hvitveisens plantesaft, bør saften vaskes bort så raskt som mulig.

Hvis man inntar den friske planten, vil det gi en brennende følelse i munn og svelg. Etter en stund utvikles blemmer og man får kvalme, brekninger og diaré. Når protoanemonin blir tatt opp av kroppen, blir man svimmel og får krampe, og det oppstår skader både på fordøyelsessystemet og urinveiene. Først øker urinmengden, for siden å minske, og man får alvorlige smerter ved urineringen. Ved høye konsentrasjoner er hvitveis direkte livstruende, og dødelig dose er angitt å ligge på inntak av rundt 30 hvitveisplanter. Døden inntrer når sirkulasjonen og åndedrettet stopper opp. Ved forgiftning kan behandling omfatte fremkalling av brekninger, og inntak av medisinsk kull og mye drikke.

Siden protoanemonin, som er den giftige komponenten, er ustabilt i vann, medfører det ikke noen stor fare for forgiftning å drikke vannet fra en blomstervase hvor det har stått hvitveis. Protoanemonin hydrolyseres svært raskt til anemonin, som er lite giftig.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.