Blåveis er en flerårig plante med tykke, trelappa blad som først er dunhåra, seinere snaue. Bladene står grønne gjennom vinteren. Blomsterstenglene har tre silkelodne svøpblad som sitter som et beger under blomsterdekkbladene. De 15-25 mm brede blomstene har 6-10 blå blomsterdekkblad og hvite støvbærere. Stengelen bøyer seg ned i fruktstadiet og frøene, som har et fettrikt vedheng, blir spredt med maur. Blåveis vokser i næringsrik løvskog eller barskog i lavlandet, mest på kalkrik grunn. Den er populær og enkel å dyrke som hageplante, og særlig former med fylte blomster eller avvikende blomsterfarge (hvite eller røde blomster) er ettertraktet.

Hovedinnholdsstoffene i blåveis er slim, garvestoffer og sukkerstoffer. Mer spesifikt finner vi flavonoider (isoquercetrin, astragalin og quercimetrin), antocyaniner og saponinglykosidet hepatrilobin. Friske blad inneholder det giftige stoffet protoanemonin, som ved tørking omdannes til anemonin. Mengde protoanemonin i blåveis er mindre enn det vi finner hos de fleste andre medlemmene av soleiefamilien.

Bladene og blomstene har astringerende (sammentrekkende), urindrivende, hudirriterende, slimhinnebeskyttende, styrkende, antibiotiske og sårhelende egenskaper.

Blåveisens vitenskapelige navn, Hepatica nobilis, betyr "edel leverurt" og viser til den viktigste medisinske bruken av planten i tidligere tider. Urten var en del brukt i folkemedisinen, særlig til behandling av sykdommer i lever og galleblære. Dette var kanskje fordi bladene i form og farge ligner på leveren (jfr. signaturlæren). De tidlige innvandrerne til Nord-Amerika verdsatte urten som middel mot hepatitt og fant at de innfødte brukte en nærstående art, Hepatica acutiloba, på lignende måte.

I tidligere tider var det en utbredt praksis å spise den første blåveisblomsten man fant om våren. Det mente man ville beskytte mot hoggormbitt og en rekke sykdommer i det kommende året.

Blåveisens medisinske egenskaper

Blåveisplanten kan benyttes som et astringerende, urindrivende og antibiotisk middel. Urten regnes som et mildt styrkemiddel for lever og galleblære. I tillegg til ved sykdommer i disse organene, har blåveis blitt brukt innvortes ved plager i fordøyelsessystemet og ved indre blødninger. Planten hadde også anvendelse ved nyre- og blæresykdommer, særlig ved nyrestein og når det var blod i urinen. Den er blitt brukt mot bronkitt og for å få opp blod fra lungene.

Den astringerende virkningen gjør at urten virker sårhelende, både innvortes og utvortes. Uttrekk av blåveisplanten er blitt anbefalt som munnvann ved betennelser i tannkjøttet og ved kroniske irritasjoner i hals og svelg. Utvortes kan urten påføres saktegroende sår, mindre skader og hudsykdommer, som for eksempel ringorm. I homeopatien brukes et fortynnet spritekstrakt av planten mot luftrørskatarr.

Blåveis er svært lite brukt i våre dagers urtemedisin.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Blåveis regnes som svakt giftig, og inntak av store mengder kan medføre fare. Det er imidlertid lite sannsynlig at noen blir fristet til å innta så mye av urten at plager oppstår. På samme måten som med andre arter i soleiefamilien, inneholder blåveis giftstoffet protoanemonin, men i mindre mengde enn for eksempel hvitveis (Anemone nemoralis). Hvis urten inntas, har den en noe brennende smak og kan gi slimhinneirritasjon, brekninger og kolikksmerter. Tiltak ved forgiftning er mye drikke, medisinsk kull og eventuelt brekning. Blåveis er ikke egnet til selvmedisinering.

Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.