Hos honningsopp er hatten først halvkuleformet, seinere hvelvet til utbredt med lav pukkel, og den blir 5-15 cm bred. Hatten er honninggul til gulbrun og bestrødd med tallrike mørkere eller lysere skjell, som sitter tettest mot midten. Som eldre blir honningsoppen mer rent brun. Skivene er først hvitaktige, seinere hvitgule, til slutt rødbrune og flekkete. De er ofte nedløpende, men iblant heller noe utrandete. Stilken er mer eller mindre bøyd, 10-15 cm høy, 1-2 cm tykk og sylindrisk, iblant med avsmalnende, iblant oppsvulmet basis. Den har hattens farge, og øverst en hudaktig, lys, kragelignende ring som i knoppstadiet forener hattkant og stilk. Denne filtaktige ringen kan noen ganger forsvinne når soppen blir eldre. Nedenfor ringen er stilken mer eller mindre vatret av skjellkranser. Fruktlegemene vokser gjerne i grupper. Soppkjøttet er blekhvitt, seinere bruntonet og med mild lukt. Sporene dannes i store mengder og dekker ofte soppen og omgivelsene som et gråhvitt pudder.

Honningsopp har i tillegg til vanlig mycel også et rikt forgreinet system av brune, faste mycelstrenger som kalles rhizomorfer (av gresk rhiza = rot og morphe = form). De blir flere meter lange og kan bli brede og tykke. Utvendig har de svart barklag. Mycelstrengene som trenger innunder barken på stammer og stubber, blir ofte tynne og båndformete. Mellom barken og veden hos døde grantrær finner man nesten alltid et nettverk av slik rhizomorfer. Om natten kan man se en selvlysende glød fra trær som inneholder mycel og rhizomorfer av honningsopp, og hvis treet holdes fuktig slik at rhizomorfene er i frisk vekst, er det angitt at denne effekten kan vare i opptil åtte uker.

Honningsoppen er en velkjent parasitt på levende trær og urter, og er en fryktet sopp i skogbruket. Den lever også saprofyttisk på ved. Arten vokser om høsten i tette knipper på stubber og stammer, samt på røtter av bar- og løvtrær som er skjult i jorden, særlig gran. Honningsoppen opptrer periodevis i overdådige mengder fra juli til november. Periodene er forholdsvis korte og gjentar seg to-tre ganger i løpet av en god høstsesong. Soppen regnes som uspiselig og svakt giftig i rå tilstand, men kan som ung spises hvis den forvelles og stekes godt. Smaken er først behagelig nøttelignende, seinere syrlig snerpende.

Honningsopp (Armillaria spp.) er en kosmopolittisk artsgruppe som er vidt utbredt på den nordlige halvkule. Den er blant de vanligste soppene og forekommer ofte i store mengder på seinsommeren og høsten. Honningsopp er i Norge nå oppdelt i fem innbyrdes sterile arter, som totalt sett er utbredt og vanlige i hele landet.

De overjordiske delene av soppen kan brukes som mat. I Kina brukes mycelet til framstilling av tabletter. Når soppen skal brukes som mat, er det best å bare spise de unge hattene, og kaste stilkene. Honningsopp må forvelles, kokes eller stekes godt før den spises.

Hovedvirkestoffene som er isolert fra honningsopp omfatter seskviterpene aromatiske estere (armillaricin, armillarigin, armillarikin, armillarilin, armillarinin, armillaripin, armillaribin, armillaritin, armillarivin og armillarizin), og nor-seskviterpenoide estere (armillasin og armillatin). En gruppe antibakterielle og sopphemmende seskviterpene aryl estere (melleolid, armillol, 4-0-metylmelleolid og judeol) har blitt isolert fra denne arten, i tillegg til seskviterpene aryl esterene armillyl everninat og arnamiol. I ekstrakt av mycelet finnes stoffet armillan. De flyktige organiske syrene som er funnet i honningsopp består hovedsakelig av propion-, valerin-, isocaproin- og caproin-syrer, der valerinsyre forekommer rikeligst. Isobutyrin-, butyrin-, isovalerin- og heptanoin-syre forekommer i mindre mengder. Fruktlegemene inneholder dessuten en rekke indol-forbindelser inklusive tryptamin, L-tryptofan og serotonin. Honningsopp inneholder ellers vitamin A og mineralene kalsium, kalium, fosfor, jern, mangan og kobber.

Næringsinnholdet i honningsopp er betydelig. Analyser som er gjort viser at proteininnholdet varierte fra 11,4 % til 29,2 %, mens total mengde karbohydrater utgjorde 75,9 %. Kaloriinnholdet ble målt til 384 kcal/100 g,

Det vitenskapelige navnet på honningsopp, Armillaria mellea, kommer fra de latinske ordene armilla, som betyr armbånd og viser til ringen på stilken, og melleus som betyr honningaktig og viser til fargen på sopphatten. Soppen heter honningsopp på en rekke språk, og navnet kommer enten av den honningfargete sopphatten eller fra lukten av soppen, som er noe søtlig.

Honningsopp utgjør en gruppe arter

Arten som i eldre soppbøker ble beskrevet som honningsopp (Armillaria mellea) er nå splittet opp i flere arter, som det er jobb for eksperter å skille fra hverandre. I Norge har fem ulike typer av honningsopp fått artsstatus, mens i Nord-Amerika er honningsopp-komplekset nå splittet opp i minst 11 distinkte arter. De norske artene har litt forskjellige krav til miljøet og sikkert noe forskjellig utbredelse i landet, men dette er til nå lite kartlagt.

En alvorlig skadesopp

Honningsoppen er en av våre vanligste hattsopper og er en meget skadelig parasittsopp på skogstrær. Hos oss gjør den særlig stor skade i nyplantet granskog, men kan også opptre på frukttrær. Trærne infiseres enten av sporer som kan trenge inn gjennom sår i barken, eller gjennom de såkalte rhizomorfene, mycelstrenger som vokser ned gjennom røttene på angrepne trær og over til røtter på friske trær. I gode vekstperioder kan spissene på disse rhizomorfene lyse i mørket, og det kan da se ut som om veden er selvlysende.

Soppens medisinske effekter

Svært få kliniske studier på mennesker som involverer honningsopp finnes på den medisinske databasen PubMed, men over 40 studier viser ulike biologiske effekter av soppen. En ekstrakt av soppen er rapportert å øke blodtilførselen til hjernen og til å være til hjelp for å dempe symptomer som svimmelhet, søvnløshet og øresus (tinnitus). Honningsopp har høyt fiberinnhold og har noen av de høyeste verdiene av immun-stimulerende beta-glukaer man har funnet i sopper. Mange studier viser at honningsopp har antioksidant og betennelsesdempende virkning, og to studier antyder nytteverdi ved behandling av Alzheimers sykdom.

Fra dyrestudier med honningsopp er det rapportert at soppen har senket hjerterytmen, redusert motstanden i perifere og hjertenære blodårer, gitt økt blodtilførsel til hjernen og økt oksygeneffektivitet i hjertet uten å påvirke blodtrykket. I tillegg har soppen vist beroligende og krampeløsende virkning. Polysakkarider fra honningsopp har vært til hjelp for å beskytte dyrene mot negative effekter av eksponering for ioniserende stråling.

Honningsopp har vist antibiotisk virkning in vitro mot de patogene bakteriene Staphylococcus arueus, Bacillus cereus og B. subtilis. In vitro studier med en mycelekstrakt av honningsopp viste betydelig antibakteriell virkning mot gram-positive bakterier. Studier indikerte at honningsopp har antiviral virkning når det ble testet mot poliomyelitt.

Bruk av honningsopp i kinesisk urtemedisin

I tradisjonell kinesisk medisin blir honningsopp ansett som kald og med søt smak, og som et næringsrikt styrkemiddel. I Kina sies det at honningsopp beskytter mot plager knyttet til luftveis- og fordøyelsessystemet, inklusive gastritt og smertefull fordøyelse, hvis den tas regelmessig.

Tabletter som er laget med mycelet av honningsopp (mi huan jun) er i Kina lett tilgjengelige, og det sies at de øker blodstrømmen til hjernen og hjertet. Derfor brukes de til behandling av ulike tilstander knyttet til nervesystemet, inklusive svimmelhet, hodepine, tinnitus, søvnløshet, nevrasteni (nervesvakhet), etter-slag syndrom, nummenhet i bena, høyt blodtrykk, og muskelkramper og epilepsi hos barn. Forskning har vist at honningsopp kan framvise anti-epileptisk virkning og kan være mer kostnadseffektiv og mindre giftig enn standard anti-epileptiske medisiner. Soppen brukes i Kina ellers for å bedre synet og motvirke øyenbetennelser og nattblindhet (kanskje delvis på grunn av det høye innholdet av vitamin A), og mot tørrhet i huden.

Armillaria-tabletter som ble gitt til 43 pasienter i Shanghai reduserte kolesterolet, triglyseridene og blodtrykksnivåene hos flesteparten av personene som deltok i studien. En gjæret ekstrakt av honningsopp-mycel ble i tablettform gitt til 45 pasienter med svimmelhet, tinnitus, nummenhet i bena og søvnløshet knyttet til yin-underskudd eller yang-overskudd. Symptomatisk kurativ virkning varierte fra 62 til 82 % for de ulike symptomene. I Kina er dosering av mycel-tabletter 3-5 stk. 250 mg tabletter eller 2 stk. 400 mg tabletter daglig. Tabletter som inneholder honningsopp er ikke tilgjengelig i Norge. 

Stoffet armillarinin, en aromatisk ester, er i in vitro studier vist å fremme apoptose i menneskelige lever- og leukemi-cellelinjer. Et annet stoff, armillaridin, differensierer og aktiverer menneskelige makrofager og hjelper til å dempe betennelsestilstander.

Honningsopp danner mykorrhiza med orkideen gastrodia

Et annet bruksområde for honningsopp er som en erstatning for gastrodia (tian ma på kinesisk) (Gastrodia elata), en velkjent og kostbar tradisjonell kinesisk urt som høstes i naturen fra rotknollene til en orkidé. Orkidéen ble ansett som vanskelig (eller umulig) å dyrke, inntil man oppdaget at den trengte honningsopp som mykorrhiza-partner. På et tidspunkt fant man ut at en betydelig del av virkningen til gastrodia skyldtes stoffer som honningsoppen produserte. Forskere som oppdaget denne svært interessante synergien mellom sopp og orkidé med tanke på medisinsk virkning, påsto at honningsoppen er en kilde uten sidestykke ved oppdagelsen av nye bioaktive naturprodukter for behandling av epilepsi. De konkluderte med at de aktive stoffene som man trodde kom fra urten gastrodia hovedsakelig var metabolitter fra honningsoppen.

Drogen Rhizoma gastrodia (rotstokken av orkidéen gastrodia) foreskrives av leger som praktiserer tradisjonell kinesisk medisin ved barnekramper, epilepsi, muskelsammentrekninger (tetani) og nevrologiske effekter av slag som tilskrives nerveskader. Den brukes også mye mot svimmelhet, migrenehodepine, kribling og nummenhet. Gastrodia er en viktig urt i kinesisk urtemedisin og er i praksis uerstattelig.

Honningsopp som matsopp

Honningsopp har mild lukt og smak, men regnes ikke lenger som matsopp. Unge hatter er spiselige og gir en god buljong. Man bør imidlertid ikke spise eldre eksemplarer, og man må alltid forvelle soppen før man bruker den, og i tillegg steke eller koke soppretten forholdsvis lenge. Selv om mange mener at man kan spise honningsopp som er forvellet, anbefales ikke dette da enkelte personer reagerer også på honningsopp som er forvellet eller varmebehandlet, noe som viser at det kan være giftstoffer tilbake som disse personene er spesielt sensitive for.

Det er best å plukke honningsopp når den er ung og mens hattkanten fremdeles vender nedover og innover. Fruktlegemene kan også være fine når de er fullt utviklet, men de skal være faste (ikke seige) og ikke misfargede eller markspist. Mange hatter av honningsopp smaker svært mildt, mens andre kan være litt bitre, så det er lurt å smake på en liten bit før man samler store mengder med honningsopp som mat. Selv om noen har pleid å spise honningsopp uten å oppleve noe ubehag, frarådes det nå å bruke denne sopparten som mat.

Honningsopp regnes som giftig når den er rå, og i Normlisten for soppkontrollører står det: "Ikke matsopp. Kan gi kraftige allergiske reaksjoner. Giftig som rå". Mange har fått allergiske reaksjoner av å spise honningsopp, særlig hvis den ikke var forvellet eller den ble inntatt sammen med alkohol. Noen personer har også rapportert at soppen har forårsaket kvalme, oppkast og diaré. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.