|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Asparges
har flerårige, vannrette jordstengler som det om sommeren vokser opp
ca. 1,5 meter høye, grønne skudd fra. Det som oppfattes som blad, og
som fungerer som fotosyntetiserende organ, er ikke riktige blad, men
såkalte fyllokladier, som egentlig er sideskudd som sitter i knipper
i bladhjørnene. Bladene er de små skjellene som sitter på stenglene.
Planten blomstrer i august med små, gulgrønne og klokkelignende
blomster som består av 3+3 blomsterblad. Hannblomstene har 3+3
støvbærere, og hos hunnblomsten finnes et fruktemne som består av 3
karpeller. Blomstene pollineres av bier. Frukten er et rødt bær som
modner i september og oktober, og disse bærene er noe giftige.
Aspargesplatene er normalt enkjønnete, det vil si at de er enten
hannlige eller hunnlige. Siden plantene ikke er selvfertile, må man
dyrke både hannplanter og hunnplanter hvis man ønsker å høste
spiredyktige frø fra planten.
Planteslekta Asparges er ganske artsrik, men skillet mellom
ulike arter er vanskelig og antallet arter anslås nå til å være
omkring 120. Av den vanlige aspargesen som dyrkes til mat, finnes
det en rekke hybrider og kultivarer. Fargen på skuddene kan variere
fra grønn til mørk fiolett, blå og hvit. Hvit asparges oppnås ved å
dekke over plantene i starten av vekstsesongen, slik at de ikke
danner klorofyll. |
|
|
UTBREDELSE |
Asparges er viltvoksende i Mellom- og
Sør-Europa, i det østlige middelhavsområdet, i Nord-Afrika og Asia
østover mot Kaukasus. I Norge kan man finne asparges som forvillet
og naturalisert i strandkanter fra Oslofjorden til Kristiansand. Man
mener at asparges først ble dyrket i oldtidens Egypt, hvor den ble
verdsatt ikke bare som mat, men også for sine medisinske egenskaper.
I våre dager blir asparges dyrket i de fleste subtropiske og
tempererte delene av verden, men det meste av kommersielt
tilgjengelig asparges blir dyrket i USA, Mexico, Peru, Frankrike,
Spania og andre middelhavsland. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Roten (Radix asparagi), som sankes etter at skuddene er
skåret ned, brukes medisinsk. Skuddene som brukes som mat høstes om
våren og på forsommeren når de er 20-30 cm lange. For å få hvit
asparges skjæres eller stikkes de unge skuddene mens de fremdeles
befinner seg under jorden. Grønn asparges er skudd som har blitt
utsatt for lys og derfor har dannet klorofyll. Skuddspissene av
asparges regnes som en delikatesse. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Asparges
en av de mest kalorifattige matvarene, da den inneholder lite
karbohydrater og fett, men er relativt rik på protein sammenlignet
med andre grønnsaker. Stoffer av ernæringsmessig betydning i
asparges er kalsium, jern, magnesium, fosfor, kalium, natrium, sink,
kobber, mangan, vitamin C, vitamin B1 (tiamin), vitamin B2
(riboflavin), vitamin B3 (niacin), pantotensyre, vitamin B6, vitamin
A, E og K, folat, lipider og aminosyrer (inklusive asparagin,
arginin og tyrosin), flavonoider (inklusive rutin, kaempferol og
quercetin), polysakkarider og fruktanene asparagose og asparagosin.
Asparges er også en god kilde for klorofyll og kostfiber, og den har
et utmerket forhold mellom mengde kalium og natrium.
Rotstokken og røttene av asparges inneholder en rekke steroide
saponiner som kalles asparagosider (minst ni er isolert), bitre
steroide glykosider (aspargosider), flavonoider og asparagin.
Stoffet asparagin virker kraftig urindrivende. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Smak / Energi: Søt
og bitter / Kjølig og fuktig. |
Urindrivende, mildt avførende, beroligende,
krampeløsende,
afrodisierende, fertilitetsøkende, slimhinnereparerende,
betennelseshemmende, smertelindrende, beskyttende mot nyrestein,
fordøyelsesfremmende, avgiftende, svettedrivende, hjertestyrkende og
immunstyrkende. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Urinveisinfeksjoner, blærekatarr, nyrelidelser, urinsyregikt,
prostataproblemer, ødemer, revmatiske smerter, artritt, opphovna
ledd, forstoppelse, nervebetennelse, nematoder og eksem. |
|
|
ASPARGES |
Asparges er en høyt verdsatt plante over hele verden, både som mat og
medisin. Det er en svært gammel kulturplante, og bilder i egyptiske
gravkamre tyder på at asparges ble dyrket allerede 4000 år f.Kr. Planten
ble trolig tatt i kultur i Kaukasus og brakt til Europa av grekere og
romere. Navnet asparges kommer fra et gammelt iransk ord, sparega,
som betyr skudd eller stav. Romerne anså asparges som en delikatesse og
tok med seg planten og kunnskapen om hvordan man dyrker den rundt i sitt
store imperium. I Spania fortsatte man å spise asparges også etter
Romerrikets fall, men på mange andre steder falt denne grønnsaken i
glemmeboka fram til renessansen, da den igjen fikk en plass i det
europeiske kjøkken.
En fertilitetsøkende plante
Kinesiske apotekere tar vare på de beste røttene av aspargesplanter og
gir de til sin egen familie og venner, i troen på at å innta dem gir økt
medfølelse og kjærlighet. I India brukes urten for å fremme
fertiliteten, redusere menstruasjonskramper og øke melkeproduksjonen hos
ammende mødre. I den vestlige verden har urten blitt påstått å være et
afrodisiakum. Disse påstandene er nok ikke bare overtro, da røttene til
asparges inneholder steroide glykosider som påvirker hormonproduksjonen
og dermed følelseslivet. Tidligere tiders leger tilskrev imidlertid
asparges motsatt virkning hos menn og kvinner. Mye aspargesspising ble
ansett å øke fruktbarheten hos menn, men virke motsatt hos kvinner. De
gamle urtelegene anbefalte asparges for menn, da man mente at plantens
kraft kunne gjenskape seksuelle evner hos den impotente.
Asparges som medisinplante
Alle delene av både denne arten og andre aspargesarter inneholder mye
slimstoffer, men det er stort sett bare roten av planten som brukes
medisinsk. Den inneholder asparagin, som har en lindrende og reparerende
virkning på slimhinnene i urinveiene. Aspargesrøtter har vært brukt
siden oldtiden som et urindrivende middel for å øke urinstrømmen og for
behandling av urinveisinfeksjoner. Den tyske Commission E har godkjent
bruk av aspargesrot som en utskyllingsterapi ved betennelsessykdommer i
urinveiene og som beskyttelse mot nyresteiner.
De tykke røttene til den indiske aspargesarten
shatavari (Asparagus racemosus) er et viktig tradisjonelt
remedium i ayurvedisk medisin. De blir brukt som et styrkemiddel for
slimhinnene i urinveiene og brukes som et avkjølende, afrodisierende,
nervestyrkende og krampeløsende middel ved en rekke medisinske
tilstander. Som medisinplante er shatavari viktigere enn vanlig
asparges.
Røtter og rotstokker av asparges har altså en urindrivende virkning og
kan brukes ved en rekke urinveisproblemer, blant annet blærekatarr. På
grunn av den betennelseshemmende virkningen til de steroide glykosidene
i asparges, kan urten også bidra til å skille ut overskudd av vann og
salt, og skylle ut avfallsstoffer som har hopet seg opp i leddene.
Dermed kan urten lindre smerter og opphovninger i ledd og anbefales til
behandling av nyreforstyrrelser, ødemer, urinsyregikt, artritt og
revmatiske smerter. Asparges har også blitt brukt ved nervebetennelse
(nevritt), men det foreligger få kliniske eller farmakologiske studier
som kan bekrefte virkningen ved slik bruk.
Asparges er en bitter urt som stimulerer fordøyelsen, virker svakt
avførende på grunn av fiberinnholdet, og har en hjertestyrkende og
beroligende virkning. Urten kan derfor brukes ved forstoppelse, og på
grunn av det særdeles lave kaloriinnholdet kan den være en verdifull
matvare for de som sliter med fedme. Asparges kan på grunn av den
rensende og avgiftende effekten også ha virkning på hudproblemer som
eksem. Asparges nøytraliserer overskudd av ammoniakk i kroppen, en
tilstand som gir døsighet og seksuell dysfunksjon. Det sies ellers at
planten støtter helsen til prostatakjertelen og hemmer utviklingen av
grå stær.
Det høye innholdet av karoten, vitamin C og selen gjør at asparges er
utmerket mat ved kreftbehandling. Den rene saponinfraksjonen fra de
spiselige skuddene har vist svulsthemmende aktivitet mot menneskelige
leukemiceller in vitro. Frisk asparges inneholder store mengder
histoner, folsyre og nukleinsyrer, som stimulerer immunfunksjonen. Det
er en god kilde for folat, et B-vitamin som spiller en stor rolle i
celledelingen og kan bidra til å forhindre fødselsskader og beskytte mot
hjertesykdommer og livmorhalskreft. Asparagussyre er vist å virke mot
nematoder (rundormer), da denne og andre svovelholdige forbindelser i
asparges blir hydrolysert i kroppen og danner metylmercaptan, som
skilles ut i urinen og gir den en sterk og særegen lukt.
Anvendelse og dosering av asparges som medisin
Den tørkede rotstokken inntas i form av varmtvannsuttrekk. En daglig
dose på 45-60 g av de tørkede rotstokkene (eller tilsvarende i form av
et ferdigpreparat) anbefales av den tyske Commission E. Det er viktig at
man drikker rikelig med væske under en slik behandling.
Asparges som mat
Det er de unge skuddene som brukes som mat, og smaken er delikat, mild
og grønnsakaktig. Skuddene høstes når de er 20-30 cm lange, før de blir
harde og trevlete. Særlig toppene regnes som en delikatesse og
franskmennene kaller dem points d’amour – kjærlighetstopper.
Det finnes to typer av asparges, hvit og grønn. Sistnevnte er skudd som
har fått lys og derfor har satt i gang produksjon av klorofyll. For å få
hvit asparges, dekker man planten med 15-20 cm jord og lar skuddene lete
seg opp til overflaten. Uten lys beholder de sin hvite farge. I Norden
skjer høsting av asparges fra slutten av mai og fram til midtsommer.
Deretter må de overjordiske delene få lov til å utvikle seg slik at
planten kan vokse og danne næring for neste år.
Asparges kokes vanligvis i 5-10 minutter. Dersom stilken er spesielt
hard, bør den skrelles. Grønn asparges smaker mer og er rikere på
vitaminer enn hvit asparges. Det er vanlig å servere skuddene lettkokt
med smør eller hollandessaus, men de kan også grilles, wokkes eller
spises rå, for eksempel i salater. Aspargessuppe er en gammel slager,
likeså hermetisert asparges. Etter at aspargesen er kokt, kan den
serveres varm eller kald. Hvis oppskriften krever kald asparges, legger
man skuddene i kaldt vann umiddelbart etter at de er kokt, for så å ta
dem opp raskt. Hvis de blir liggende for lenge i kaldt vann, kan de bli
vasstrukne. Unngå å koke asparges i en jerngryte, da garvestoffene i
aspargesen kan reagere med jernet og gjøre at skuddene blir misfarget.
Ernæringsmessig er asparges en av de mest kalorifattige matvarene, bare
23 kcal/100 g. Dette skyldes at skuddene så å si mangler fett og
dessuten har et veldig lavt karbohydratinnhold. Derimot er asparges en
av grønnsakene med mest protein. Den inneholder betydelige mengder
fiber, ulike B-vitaminer, folsyre og vitamin A (provitamin), C og E. Når
det gjelder mineraler, inneholder asparges betydelige mengder kalium,
fosfor, jern og magnesium, i tillegg til ulike sporstoffer. I sum er
dette altså en matvare som er ganske rik på næringsstoffer, men som
inneholder lite kalorier. Hermetisert asparges taper deler av vitamin-
og fiberinnholdet, men beholder mineralene og de vanndrivende stoffene.
Ristede og malte frø har blitt brukt som kaffeerstatning. Vær imidlertid
oppmerksom på at de røde fruktene er noe giftige når de er friske.
Bladene kan brukes som snittgrønt i buketter.
Dyrking av asparges
Asparges er en flerårig plante og kan gjerne vokse på den samme plassen
i hagen i 15-25 år, avhengig av hvor godt vi steller den. Ved planting
graves en grøft som er 40 cm bred og 25 cm dyp. Plantene settes så på
små hauger av jord blandet med kompost, og røttene spres utover haugene
før de dekkes til med jord. Asparges vokser vill i strandområder sør i
Europa og trives derfor godt i sandholdig jord, gjerne gjødslet med tang
eller tangprodukter.
Man kan få fram planter fra frø, men da tar det 2-3 år før man kan høste
de første aspargesskuddene, da planten trenger såpass lang tid for å
etablere seg og bli stor nok til å tåle høsting. Det går raskere å få
fram planter som kan høstes hvis man kjøper småplanter som allerede har
en viss alder. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Folk som ikke er
fortrolige med å spise asparges, blir ofte bekymret av den kraftige
lukten som oppstår av urinen etter at de har spist aspargesskudd.
Ulike kjemiske stoffer, men særlig asparagin, bidrar til lukten.
Hvor mye av disse stoffene som dannes etter at man har spist
asparges, varierer fra person til person, og mange kan ikke kjenne
lukten selv om de kjemiske stoffene dannes. At urinen får en
spesiell lukt er altså ikke et sykdomstegn.
Asparges inneholder
små mengder oksalat, og det sies at personer med en historie med
nyresteiner av oksalat bør unngå å spise store mengder asparges.
Asparges inneholder dessuten moderate mengder med puriner, stoffer
som kan trigge anfall av urinsyregikt hos personer som er følsomme
for det. Derfor bør personer med plages av urinsyregikt begrense
inntaket av denne matvaren. Utskylling av urinveiene med te av
aspargesrot må ikke gjøres hvis man har væskeansamlinger i kroppen
som skyldes hjerte- eller nyreproblemer. Det er ikke påvist noen
interaksjoner ved inntak av asparges og samtidig bruk av
farmasøytiske produkter. Det finnes ingen informasjon om sikkerhet
ved bruk av asparges svangerskap og amming, men det er trolig
uproblematisk at gravide og ammende spiser begrensede mengder med
asparges.
Plantesaften av
frisk asparges kan virke irriterende på hud og slimhinner, og noen
tilfeller av allergiske hudreaksjoner etter håndtering av de
overjordiske delene av aspargesplanten er rapportert. Allergiske
reaksjoner, inklusive anafylaktiske reaksjoner, er rapporter etter
inntak av asparges. Ingen av disse reaksjonene synes å kunne knyttes
til bruk av roten av asparges som medisin.
Hvis
aspargesskuddene ikke høstes og planten får fortsette å vokse, vil
det dannes røde bær som definitivt kan være giftige, og disse må
derfor ikke spises, da det kan forårsake kvalme og oppkast. |
|
 |
Flere bilder av
asparges |
|
LITTERATUR |
Balch, Phyllis A.:
Prescription for Dietary Wellness. 2nd ed.. New York, Avery 2003. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N. W. Damm
& Søn 2003. |
Eriksen, Dahl, Neuendorf, Tind: Nyttoväxter från hela världen, A-I.
Sävedale, Warne Förlag 2013. |
Gardner, Zoë & Michael McGuffin (editors): American Herbal Products
Association's Botanical Safety Handbook, Second Edition. Boca
Raton, FL, CRC Press 2013. |
Howard, Michael: A-Z of
Traditional Herbal Remedies. London, Senate 1987. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
McKinnon, Kirsty: Kjøkkenhage. Dyrk økologisk - for norsk klima.
Oslo, Tun Forlag 2011. |
Mindell, Earl: Earl
Mindell's Herb Bible. New York, Simon & Schuster /
Fireside 1992. |
Murray, Michael, Joseph Pizzorno and Lara Pizzorno: The Encyclopedia of
Healing Foods. London, Piatkus 2010. |
Pamplona-Roger, George D.:
Frisk av mat. Din mat kan være din beste medisin. Røyse, Norsk
Bokforlag AS 2006. |
Pharmaceutical Press Editorial: Herbal Medicine, Fourth Edition.
London, Pharmaceutical Press 2013. |
Stansbury, Jill: Herbal Formularies for Health Professionals. Volum 1.
Digestion and Elimination. White River Junction, Vermont. Chelsea
Green Publishing 2018. |
Van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. An
illustrated guide to important medicinal plants and their uses. CABI
Publishing 2017. |
Vetlesen, Kari: Frukt- og grønnsaksleksikon.
Oslo, Vega Forlag AS 2018. |
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.
Essex, Saffron Walden 2003. |
Yoest, Helen: Plants with Benefits. Pittsburgh, PA, St. Lynn's
Press 2014. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.
|
|
|
|
Denne siden
ble sist endret 12.12.2020 |
|
|
|
|