Bjønnkam er en alltidgrønn bregne som vokser i tuer. Den har en jordstengel (rhizom) med svarte skjell, og rosetter med 20-30 cm lange, enkeltfinnete, tykke og blankt mørkegrønne, sterile blad med korte skaft. Bladene har 30-60 par finner, der de nederste er svært korte. Disse sterile bladene kan være opprette eller ligge nedtrykt mot bakken. I midten av bladrosetten dannes det noen få opprette, langskaftete sporebærende blad som har smalere finner som sitter med større mellomrom enn på de sterile bladene. På undersiden har de bare én sporehushop på hver side av midtnerven, og denne følger nerven langs hele bladfliken og er dekket av et langt, helrandet slør. De sporebærende bladene utvikles seinere enn de sterile, og visner når sporene er spredt. Bladene til bjønnkam kan ligne litt på sisselrot (Polypodium vulgare), men hos sisselroten sitter det runde sporehoper på undersiden av de øverste bladfinnene, og de lengste finnene sitter nederst på bladplaten, mens bladene til bjønnkam smalner av mot grunnen.

Bjønnkam er i Norden vanligst i områder med mye nedbør og høy luftfuktighet. I Norge er arten overveiende knyttet til skog, lynghei og myrkanter i kysttraktene nordover til Skjervøy i Troms. I deler av dette området er planten svært vanlig, og den vokser primært på sur mark. Bjønnkam finnes sjelden i innlandet, men kan langs kysten vokse opp til over 1000 m o.h. I Sverige forekommer bjønnkam i de sørvestlige delene av landet, mens planten er sjelden i Danmark. Ellers finnes bjønnkam i mesteparten av Europa, i Nord-Afrika, Japan og vestlige Nord-Amerika. 

Den indre delen av rotstokken (rhizomet) og bladene har tidligere hatt en viss medisinsk anvendelse blant noen urbefolkningsstammer i Nord-Amerika.

Det er ikke funnet noen opplysninger om innholdsstoffene i bjønnkam.

Blodstillende, sårhelende og styrkemiddel.

Tradisjonelt brukt ved mageplager, kolikk, diaré, lungeproblemer, hudsår og lammelser.

I tilgjengelig litteratur er det ikke funnet opplysninger om at bjønnkam har vært anvendt som medisin i Norge, men det er omtalt at planten har blitt brukt av noen urbefolkningsstammer i Nord-Amerika. Der ble de grønne bladene tygd ved kolikk og lungeproblemer, og en te av bladene ble brukt som et styrkemiddel ved generelt dårlig helse. Den indre delen av rotstokken ble anvendt som medisin mot diaré, enten ved at man inntok et avkok av roten, eller ved at man holdt roten i munnen og svelget spyttet.

Bladene av bjønnkam har blitt brukt som omslag på hudsår. Dette var noe de lærte ved at de så hjorter som gned hodet mot planten rett etter at hornene hadde falt av. Et omslag av friske blad kunne også bli lagt på deler av kroppen hvor det var lammelser. Fra Færøyene er det kjent at jordmødre på 1700-tallet brukte bjønnkam for å stanse blødninger etter fødsler.

Annen bruk av bjønnkam

I noen av de områdene i Norge hvor bjønnkam er en vanlig plante, ble den i eldre tid samlet inn og brukt som husdyrfôr, særlig i vårknipa. Oftest ble planten gitt til hester, men også andre dyr kunne spise bjønnkam, selv om den nok mest ble sett på som nødfôr. Planten ble alltid gitt til dyrene i frisk tilstand, og man måtte ha ganske store mengder med blad for at det skulle monne som fôr.

Bladene til bjønnkam er friske og grønne hele året, og de har vært en del benyttet til å lage kranser og andre dekorasjoner.

Unge, sprø stengler kunne «skrelles» for å få fram margen, som ble kokt og spist. Dette var nok kun brukt som overlevelsesmat når det ikke var tilgang på annen føde. Man kunne dessuten tygge på bjønnkamstengler for å lindre tørsten på lange reiser. Bjønnkamblad ble videre brukt til å smaksette mat ved at de ble lagt under maten som skulle kokes i gryta.

Det er ikke funnet noen opplysninger som tyder på at bjønnkam er giftig. Det er likevel grunn til å være forsiktig med å innta bjønnkam, da vi vet at flere bregnearter inneholder stoffer som kan være kreftfremkallende. Enzymet thiaminase er funnet i en del bregner (uvisst om det finnes i bjønnkam), og dette enzymet kan berøve kroppen for vitamin B kompleks. I små mengder er ikke dette enzymet noe problem for personer som har et fullverdig kosthold som er rikt på vitamin B, men får man i seg store mengder thiaminase kan det føre til alvorlige helseproblemer. Enzymet blir ødelagt ved oppvarming og tørking, så hvis man koker planter som inneholder thiaminase før de inntas, vil det ikke være noe problem.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.