Det latinske slektsnavnet Cochlearia kommer fra cochlear, som betyr skje, og viser til skje-formen på bladene. Artsnavnet officinalis betyr at planten kan anvendes som medisin. Skjørbuksurten har fått sitt norske navn fra bruken mot sykdommen skjørbuk. Navn på urten som dreier seg om skjørbuk finner vi igjen også i Sverige, Danmark, Tyskland og England.

Et middel mot skjørbuk

Skjørbuk skyldes mangel på C-vitamin i kosten og var en vanlig sykdom i Nord-Europa til frem på 1800-tallet, særlig i områder der tilgangen på frisk frukt og grønnsaker i lange perioder var dårlig. Sykdommen viser seg som blødende tannkjøtt, tenner som løsner, blødninger i muskelvev og senehinnene rundt leddene, blodmangel og tiltagende generell svekkelse. Ubehandlet kan sykdommen føre til døden.

Skjørbuksurten inneholder mye C-vitamin, og med sin skarpe smak stimulerer den også appetitten. Urten var derfor et godt middel mot denne alvorlige sykdommen, og sammen med engsyre (Rumex acetosa) ble den tidligere brukt en god del, særlig i Nord-Norge og blant sjøfolk på lange reiser. I skriftlige kilder finnes det opplysninger om at folk i Finnmark på 1600-tallet la ned skjørbuksurten i tønner til vinterbruk, og de solgte også planten sørover i landet under navnet "Finnmarkskål". Hvis man tørker skjørbuksurten mister den mye av sin virkning som middel mot skjørbuk, noe som skyldes at C-vitaminet oksideres.

Skjørbuksurt mot andre plager

Skjørbuksurten har tidligere vært brukt også ved andre plager enn skjørbuk, som hemoroider og kolikk. Linné forteller om bruk av planten ved åndenød og lungeødem som følge av hjertesvikt. På 1600-tallet anbefalte den engelske legen Robert Turner skjørbuksurt brukt i øl som et middel mot ulike tilstander, inkludert feber.

I tillegg til å være en rik vitaminkilde, har skjørbuksurt antiseptiske, urindrivende og svakt avførende egenskaper. På samme måte som grønn engelskkarse (Rorippa nasturtium-aquaticum), har unge planter av skjørbuksurt en generelt utrensende effekt, og kan inntas som en rensende og styrkende vårkur, noe som kan virke bra ved revmatiske plager.

Utvortes bruk

Påført utvortes er de knuste bladene blitt brukt til å hele sår. Saft av planten kan brukes som antiseptisk munnvann ved munnsår, og dessuten på kviser. Brukt på sår kan den positive virkningen tilskrives både sennepsoljen og garvestoffene i urten.

Bladene til skjørbuksurt har en litt syrlig smak og kan spises rå. Både på grunn av næringsinnholdet og fordi de har en skarp, sennepsaktig smak, kan de for eksempel tilsettes i små mengder i salater. De unge friske skuddene er ikke så skarpe som de fullt utvokste bladene og er fine å bruke i osteretter, som pynt på smørbrød, eller i urtesmør til fisk. Blomstene dufter søtt og har en mildere smak av karse. Umodne frukter kan også spises. Det er best å bruke skjørbuksurt frisk, men den kan også høstes om våren eller tidlig på sommeren og tørkes for seinere bruk. Særlig i Nord-Norge og i arktiske strøk har skjørbuksurt lang tradisjon som matplante.

Skjørbuksurt inntatt i for store mengder kan føre til skader på slimhinner og forårsake blødninger i mage, tarm og nyrer.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.