Grønn engelskkarse er en flerårig, krypende, alltidgrønn vannplante med tykke, snaue, innhule og ofte flytende stengler som lett slår rot. Planten har mørkt grønne, skarpsmakende, finnete blad som er oppdelt i 3-5 par elliptiske eller ovale småblad og en bredt hjerteformet endeflik som er større enn de andre småbladene. Planten har små hvite blomster med fire kronblad og gule støvbærere, og blomstrer fra juni til september. De glisne klasene med blomster etterfølges av rette eller krumme frøkapsler som blir 13-18 mm lange og 2-2,5 mm brede. De sitter på 7-12 mm lange, utsperrete skaft og hver kapsel inneholder minst 10 frø i 2 rekker. Planten blir 10-65 cm høy og kan bre seg vidt utover og danne store bestand.

Grønn engelskkarse er opprinnelig hjemmehørende i Europa (unntatt i det meste av Skandinavia, Finland, Island og Færøyene), Vest-Asia og Nord-Afrika, men har vært mye dyrket og er blitt et kosmopolitisk ugras. Kommersiell dyrking startet i Europa på 1800-tallet og urten dyrkes nå som en kulinarisk urt i de fleste områdene av Europa. Grønn engelskkarse har blitt en viktig kulturplante i store deler av verden. Arten har naturalisert seg både i Nord- og Sør-Amerika, og på New Zealand er arten blitt et besværlig ugras. Planten vokser i eller ved grunt, næringsrikt, rennende vann, i kilder og grøfter.

Glukosinolater (glukonasturtiin, hovedsakelig i friskt materiale), eterisk olje (med fenyletyl-isothioyanat, hovedsakelig i behandlet / tørket materiale), vitaminer (A, B1, B2, C og E), mineraler (bl.a. mangan, jern, fosfor, jod og kalsium), bitterstoff, enzymer mm.

Skarp, bitter, varmende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, mildt galledrivende, slimløsende, immunstyrkende, avgiftende, blodrensende, mildt urindrivende, svettedrivende, febersenkende, blodsukkerregulerende, antiseptisk, allment styrkende og øker vitaliteten. 

Dårlig appetitt, fordøyelsesplager, galleblæreplager, urinsyregikt, revmatisme, leddbetennelser, nyre- og blærelidelser, mangelsykdommer som vårslapphet og skjørbuk, ødemer, luftveiskatarr, forkjølelse, bronkitt, fuktig hoste, astma, hudinfeksjoner, hudutslett som eksem og psoriasis, tannkjøttbetennelse, anemi og generell svekkelse som skyldes kroniske sykdommer. 

Det vitenskapelige artsnavnet nasturtium-aquaticum kommer fra de latinske ordene nasus (nese), tortus (plaget eller vridd) og aqua (vann), og betyr derfor "lever i vann og plager nesen". Dette viser til at planten har en skarp smak som kan oppleves som pirrende. 

Grønn engelskkarse har lenge vært verdsatt som mat- og medisinplante. Urten er rik på vitaminer, mineraler og sporstoffer, og kan være et næringsrikt styrkemiddel for de som føler seg slitne. Den tilfører kroppen næringsstoffer og jern som kan motvirke anemi, men styrker også immunsystemet og øker vitaliteten. Grønn engelskkarse inneholder store mengder vitamin C og har siden tidlig middelalder vært brukt som middel mot kroniske sykdommer og skjørbuk. En populær drikk mot skjørbuk på 1600-tallet inneholdt appelsinsaft (Citrus sinensis), bekkeveronika (Veronica beccabunga) skjørbuksurt (Cochlearia officinalis) og grønn engelskkarse. Urten var også kjent for å virke gunstig på kjærlighetslivet, kanskje fordi den har evne til å bedre blodsirkulasjonen.

Innvortes bruk av grønn engelskkarse

Grønn engelskkarse har en smak som er både skarp og bitter, og når den spises bedrer den appetitten, styrker fordøyelsen og stimulerer blodomløpet. De stimulerende egenskapene og innholdet av mineraler gjør urten ernæringsmessig verdifull til bruk ved rekonvalesens og ved generell svakhet. Grønn engelskkarse virker varmende og stimulerende, og den er en god avgiftende urt som hjelper kroppen med å skille ut giftige avfallsstoffer fra vev og blod. Bitterstoffene stimulerer leveren, bukspyttkjertelen og galleblæreaktiviteten, øker enzymsekresjonen og bidrar til å bedre tarmfunksjonen og gi et normalt blodsukkernivå (på grunn av evnen til å stimulere stoffskiftet). Som et vanndrivende middel virker grønn engelskkarse også på nyrene og blæren, og kan bidra til å løse opp nyrestein og -grus. For å fremme virkningen ved problemer i urinveissystemet, bør væskeinntaket (inklusive urteteer) være på minste to liter om dagen.

Siden grønn engelskkarse er en blodrensende urt, kan den være god ved leddbetennelse, revmatisme og urinsyregikt (ved at urinsyre elimineres), og mot hudproblemer som eksem og psoriasis, samt ved infeksjoner som gir utslett, slik som meslinger og vannkopper. På grunn av de stimulerende og slimløsende egenskapene er den også god ved luftveisplager som katarrer, bihulebetennelse, astma, hoste og kronisk bronkitt (særlig ved kraftig slimproduksjon). Man kan få en utmerket hostemedisin ved å blande den knuste urten med honning. Commission E foreslår å bruke 2-3 teskjeer tørket urt for å lage en te mot forkjølelse med rennende nese og hoste.

Grønn engelskkarse kan videre bidra til å dempe feber og øke blodtilførselen til lymfesystemet. Innholdet av vitamin E i urten kan forklare hvorfor den har ry for å øke fruktbarheten, gi mer seksuell energi og stimulere menstruasjonen og melkesekresjonen.

Utvortes bruk av urten

Utvortes kan grønn engelskkarse brukes som et antiseptisk rensemiddel. Ved sår, byller og hudinfeksjoner som f.eks. forkjølelsessår og skabb, kan man knuse bladene og gni saften inn i huden og la det virke i minst 15 minutter. Urten virker svakt sirkulasjonsfremmende, og moset med havsalt utgjør den et legende omslag som virker lindrende ved mindre muskelsmerter, gikt og revmatiske plager. Parkinson skrev i 1640 at de knuste bladene eller saft av planten påsmurt ansiktet fjernet kviser og flekker. Saften skulle også kunne bleke fregner, og påført utvortes har urten ry for å være et styrkemiddel som hjelper en til å få kraftig hårvekst. I Kina tygger man frisk grønn engelskkarse for å styrke tannkjøttet og bidra til å motvirke tannkjøttbetennelser. Saft av urten kan brukes som munnvask ved betennelser i munnen.

Bruk av grønn engelskkarse som mat

Unge blad av grønn engelskkarse har en krydret duft og en behagelig smak som minner noe om reddik (Raphanus sativus) eller pepperrot (Armoracia rusticana). De friske bladene kan brukes i en velsmakende vårsalat eller anvendes som grønt dryss på potetsalat, smørbrød, eggerøre og omelett. Urten gir en behagelig smak på grønnsaksupper og sauser for fisk. Den brukes også som garnityr, særlig på kald laks. Grønn engelskkarse er fin å bruke når man lager urtesmør, og blir da ofte blandet med andre aromatiske urter.

Om vinteren kan man bruke oppmalte frø i stedet for friske blad. Frøene, som har tilsvarende smak som sennepsfrø, brukes særlig i kokte retter, men de kan også spires og anvendes i salater. Den skarpe sennepssmaken kommer fram når man tilsetter vann til de oppmalte frøene. Det skjer ved at enzymet myrosin omdanner glykosidet sinigrin til en svovelforbindelse, en reaksjon som tar 10-15 minutter.

Overdreven bruk av grønn engelskkarse over lengre tid kan føre til at nyrer og blære blir irritert, så urten bør ikke spises daglig i mer enn fire uker sammenhengende. Saft av grønn engelskkarse bør ikke drikkes ufortynnet, da den kan forårsake betennelser i svelg og mage. På grunn av den urindrivende virkningen, må gravide kvinner være forsiktige med inntak av planten.

Man bør unngå å spise grønn engelskkarse som er samlet i naturen, da vannet hvor planten har vokst kan være forurenset og inneholde sykdomsfremkallende organismer, f.eks. kolibakterier. Hvis grønn engelskkarse har vokst i nærheten av beitemark for sau, kan den overføre leverikter. Derfor er det tryggest å kjøpe grønn engelskkarse som har vært dyrket i vann som ikke har vært forurenset, eller sørge for å koke urten slik at man tar livet av eventuelle parasitter.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.