Reddik er hardføre, ettårige eller toårige vekster som dyrkes for sine spiselige knoller (knollaktig pelerot som delvis er dannet av den ekte roten og delvis fra stengelbasis) og som er svært variable i størrelse, form og farge. De kan være røde eller hvite, iblant grå til svart på utsiden, og hvite eller enkelte ganger røde i kjøttet, som er sprøtt og med en forholdsvis skarp kryddersmak. Bladene er spredte, snaue eller glissent hårete, de nedre i rosett ved basis med 3-5,5 cm lange skaft. Bladskiven er lyreformet eller avlang, men kan også være flikete og uregelmessig tannete. Blomsterstengelen har grunt parflikete blad, og blomsterstanden er en langstrakt, mangeblomstret klase med hvite eller blekt lilla kronblad med fiolette striper. Den oppsvulmede, avlange og sylindrisk skulpen består av leddstykker, hvorav det nederste er svært kort og de øvrige utgjøres av 2-12 større, jevntykke segmenter med ett frø i hver. Det finnes fem basistyper av reddik (se omtalen under). Navnet reddik skal være avledet av radix, det latinske ordet for rot. 

Reddik har vært dyrket i flere tusen år og den nøyaktige opprinnelsen til planten er ukjent, men var trolig i Sør-Asia. I våre dager dyrkes det reddik i alle land i den tempererte sonen, både som grønnsak og medisinplante. Den typen som brukes mest til medisin og kosmetikk, er svart reddik (Raphanus sativus var. niger).

Raphani sativi radix / Raphani radix: Frisk rot av reddik. Det er primært svart reddik (Raphanus sativus var. niger) som brukes som medisin. Røttene plukkes når de skal brukes og anvendes friske. Vår- og sommer-sorter (månedsreddik) spises rå, mens sorter med store røtter, og som dyrkes for vinterlagring (vinterreddik), egner seg også godt for koking. Bladene brukes i mindre grad enn røttene. De plukkes når de er unge og brukes friske. Frøene samles når de er modne og tørkes for å brukes i avkok og piller. Frøkapslene (skulpene) plukkes umodne og brukes friske. Også unge blomsterstander kan spises, på samme måte som brokkoli. Sommerreddiker kan knapt lagres og skal spises som fort som mulig etter høsting.

Reddiker består av nesten 95 % vann. De inneholder svært lite proteiner (0,6 %) og fett (0,54 %), og prosentandelen av karbohydrater er også lav (1,99 %). Reddiker inneholder lite provitamin A og B-vitaminer, bortsett fra folsyre, mens vitamin C er det vitaminet det er mest av (22,8 mg/100 g). Mineraler finnes i små mengder, bortsett fra kalium. Fra et ernæringsmessig synspunkt er reddiker av liten verdi, da de kun gir 17 kcal per 100 g.

Reddik inneholder glukosinolater, og hvis roten knuses vil de ved hjelp av enzymet myrosinase frigi isothiocyanater, som er ansvarlig for den skarpe smaken og det meste av urtens medisinske egenskaper. Det blir også spaltet fra en eterisk olje, stoffet raphanin, fenolforbindelser og vitamin C. Raphanin har antibiotisk virkning, mens fernolforbindelsene er antioksidanter.

Reddik er en søt, litt skarp og styrkende urt som forbedrer fordøyelsen. Den virker appetittstimulerende, fordøyelsesregulerende (øker sekresjonen og bevegeligheten i den øvre delen av fordøyelseskanalen), avførende, stimulerer gallestrømmen, øker peristaltikken, slimløsende, urindrivende, antimikrobiell og svulsthemmende.

Dårlig fordøyelse (dyspepsi), oppblåsthet, mye tarmgass, forstoppelse, diaré, hodepine som er knyttet til dårlig galleflyt, kroniske plager med galleblæren og galleveggene, innvollsparasitter, skjørbuk, akne og ved betennelsestilstander i de øvre luftveier (bihulebetennelse, astma, bronkitt og hoste som skyldes tykt slim).

Man mener at plantearten Raphanus sativus opprinnelig har vært utbredt fra Vest- og Mellom-Europa til Sentral-Asia. Dyrkede sorter av reddik kan ha oppstått både i middelhavsområdet og i Kina. De eldste europeiske reddikene var svarte og oppsto trolig i Spania under middelalderen. Hvite, lange og smale reddiker er beskrevet fra 1500-tallet, mens de små sommerreddikene først synes å ha opptrådt på 1700-tallet. 

Vi vet at reddik ble dyrket i Egypt for omkring 4500 år siden og i Kina fra rundt år 500 f.Kr. I Kina sto reddik oppført i Tang Materia Medica (659 e.Kr.) som et fordøyelsesfremmende middel. Sorter som er av asiatisk opprinnelse, og noen ganger klassifisert som Raphanus sativus var. macropodus, har store, hvite røtter som kan veie opp til 20 kg. De kalles daikon i Japan og mooli i India, og samles om høsten for lagring og bruk gjennom vinteren. I Kina inntas reddik i form av saft som et avføringsmiddel og et styrkemiddel for fordøyelsen. Et avkok av røttene virker også fremmende på fordøyelsen, mens bladene brukes til å behandle hodepine, og avkok av hele planten brukes mot diaré. Planten inneholder mye vitamin C og har vært brukt mot skjørbuk.

Reddik var en velkjent plante for oldtidens romere og grekere. Plinius (23-79) skrev at den ble dyrket i stor stil for frøoljens skyld, men han fant det vulgært å spise reddiker, da det ga en oppblåst mage. I oldtidens Roma ble reddikolje brukt på hudsykdommer. I våre dager dyrkes det reddik i nesten alle deler av verden, og det er en viktig matplante i mange asiatiske land, særlig i Kina, Japan og Korea. I Kina hører reddik med til basismatvarene.

Reddik som medisinplante

Reddik har en skarp smak og virker appetittstimulerende. Urten har i folkemedisinen vært brukt som et slimløsende, fordøyelsesregulerende og urindrivende middel, samt mot galle- og leversykdommer. Frisk saft av svart reddik har en behagelig smak. Anbefalt daglig dose av friskpresset reddiksaft er 100-150 ml, som kan deles opp i flere porsjoner og inntas ved ulike måltider i løpet av dagen. Reddiksaft bør inntas i fire-fem dager, etterfulgt av en to-tre dagers pause, og den bør anvendes over lengre tid for at man skal oppnå fullgod terapeutisk effekt. I stedet for saft, kan man innta en spiseskje fersk revet (malt) reddik sammen med måltidene.

Det er vist i en rekke studier at reddik ikke stimulerer galleproduksjonen direkte, men at den har en generelt styrkende virkning på innvollene. Det omfatter en mild stimulering av peristaltikken som gjør at tarmene tømmer seg lettere, og den kan også gi en mild diaré. Det er mulig at urtens styrkende virkning også påvirker den glatte muskulaturen i gallegangen, og dermed fremmer flyten av galle. Den gunstige virkningen på lever og galle er således en indirekte effekt som skyldes reddikens generelt gunstige virkning på innvollene.

Indikasjoner for bruk av reddik er fordøyelsesplager med forstoppelse, særlig slike som er relatert til liten bevegelse av galle. Den kan også være nyttig ved hodepine som er knyttet til dårlig galleflyt. Blad, frø og røtter av reddik kan brukes ved plager i de øvre luftveier, som bihulebetennelse, astma, bronkitt og hoste som skyldes tykt slim. Det blir også anbefalt å spise reddiker for de som sliter med akner.

Stoffet raphanin som finnes i reddik har antibiotisk virkning mot ulike bakterier, som Staphylococcus aureus, Escherichia coli, streptokokker og pneumokokker, samt mot sopper. Det skal også være virksomt mot innvollsparasitter. Det påstås at reddik inneholder svulsthemmende stoffer, og den kinesiske reddiken (muligens også sommerreddik), skal kunne hemme cellemutasjoner (skader på arvestoffet) som fører til kreft.

Reddik som matplante

Det finnes fem basistyper av reddik:

1: Europeiske reddiker (sommerreddik) har små røtter som vanligvis er røde og hvite, og som trenger kort vekstsesong og derfor trives best i tempererte områder. Denne reddiken er skarp i smaken, har rund eller avlang form, og skallet er som oftest rødt, men det kan også være svart, fiolett eller hvitt. Velg glatte, blanke reddiker med friske grønne blad.

2: Asiatiske vinterreddiker (daikonreddik, japanreddik eller kinareddik) med store, avlange røtter som er variable i form og farge, men som ofte er svært store og hvite. De dyrkes helst i områder med varmt klima, og brukes mye i japansk og kinesisk matlaging. Røttene kan spises friske og skåret i svært tynne skiver. De kan også legges i saltlake, eller serveres kokte i supper, stuinger, sauser eller kjøttgryter. Bladrosetten på toppen av roten kan tilberedes som spinat og i Sørøst-Asia finnes kultivarer som hovedsakelig brukes som bladgrønnsaker. Man bør unngå de aller største eksemplarene av daikonreddik, da de har en tendens til å være trene.

3: Europeiske reddiker med svarte røtter som er velegnet for vinterlagring.  Røttene er kraftige, runde eller sylindriske, og de trenger tre måneders vekstsesong. Svarte reddiker smaker ofte svært skrapt, og de er populære i Øst- og Mellom-Europa. Hvite reddiker er mildere i smaken og spises som neper.

4: Rottehalereddik (ormereddik) dyrkes i Sørøst-Asia for bladene og de ekstraordinære lange skulpene. Disse høstes umodne og spises friske eller kokte, men kan også sursyltes. Modne skulper blir seige og vanskelige å tygge.

5: Bladreddik (fôrreddik) dyrkes for sine oljerike frø, først og fremst i Kina, Japan og India, men i mindre omfang også i Spania og Romania. I Mellom- og Vest-Europa har bladene fått økt anvendelse som dyrefôr, iblant også som menneskeføde, og til grønngjødsling. Røttene lagrer ikke spesielt mye næring, og kan muligens spises når de er unge, men blir seinere for seige.

De små sommerreddikene som vi oftest dyrker i Norge, spises for det meste friske, som snacks, på smørbrød, til ost og i grønne salater. Røttene spises hele eller oppskåret, med eller uten skinn, men anvendes også som garnityr. De verdsettes for sin sprøhet og sin skarpe, pepperaktige smak. Umodne frøkapsler spises rå i salater, eller brukes til pickles. Unge blad kan spises rå i salater, eller kokes lett som en grønnsak. Frøene kan spires og brukes i salater, eller kokes som en grønnsak. Reddiker har lite energi (omkring 20 kcal per 100 g), men de inneholder betydelige mengder mineraler og vitamin C (7-27 mg per 100 g). Den skarpe smaken kommer av sennepsolje (glukosinolater).

Reddiker brukes på svært mange måte i asiatisk matlaging. Store, avlange reddiker, kjent som daikon i Japan og mooli i India, er særlig populære. I tillegg til å bli spist rå, blir de også kokt, dampet eller frityrstekt. I Kina har reddiker mange ulike kulinariske anvendelser og blir ofte brukt til pickles, mens reddikblad blir kokt sammen med kjøtt eller fisk. Oppskårne og syltede reddiker er en vanlig smaksingrediens i japanske retter, og de spises ofte sammen med sushi og sashimi.

Dyrking av reddik

Reddik er en av de enkleste matplantene å dyrke, og den er et godt valg for barn som ønsker å starte å dyrke grønnsaker. Frøene sås ca. 12 mm dypt for små reddiker og inntil 40 mm dypt for de store daikon typene. Røttene av kultivarer med kort vekstsesong kan være klare til å høstes etter 3-4 uker. Vinterreddik bør ikke sås før i juli-august. Utviklingstiden er 8-10 uker. Ulike sorter av vinterreddik egner seg for lagring, og det beste resultatet får man ved å lagre knollene i fuktig sand eller i perforerte plastposer ved en temperatur rundt 0 °C.

Reddik krever næringsrik og veldrenert jord som er forbedret med godt omsatt kompost. Jevn vanntilgang er spesielt viktig for at knollene skal få god smak og for å unngå at de sprekker. Reddik kan dyrkes gjennom hele vekstsesongen, men det er viktig at man velger de riktige sortene, slik at man unngår problemer med stokkløping. Utviklingstiden er meget kort, så den egner seg godt som eventuell for- eller mellomkultur. For å ha jevn forsyning av reddik gjennom sommeren, lønner det seg å så planten på nytt med tre ukers mellomrom. Vann regelmessig og trekk opp knollene så snart de er store nok. Kjøttet er sprøest og smaken best hos små knoller.

Det er normalt ikke noen risiko knyttet til å spise reddiker i begrensede mengder. Ved inntak av store mengder reddik kan man oppleve å bli oppblåst i magen. Ikke alle tåler å innta reddiksaft, og kan oppleve mageplager, i tillegg til halsbrann og raping. Dette synes å være en overfølsomhet for den irriterende effekten på fordøyelsen, og i slike tilfeller bør man unngå reddik og heller satse på andre urter og grønnsaker.

Inntak av reddik er kontraindikert ved gallestein eller obstruktiv galleblæresykdom (gallegangen er stengt). Man bør ellers unngå å spise reddiker hvis man har sår i fordøyelsessystemet, lider av gastritt eller har skjoldkjertelproblemer. Man må ikke bruke reddik som medisin i mer enn en 3-4 uker sammenhengende. Det er ikke rapportert om interaksjoner mellom reddik og medisinske preparater.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.