Hundesennep er en ett- eller toårig plante med tynn pelerot. Frøene spirer gjerne om høsten og planten tilbringer da vinteren som en bladrosett, for å gjenoppta veksten om våren. Planten blir 30-80 cm høy, har grågrønn farge og er tett stjernehåra nederst og nesten snau øverst. Stengelen er litt forgreina øverst. Bladene er dobbelt til tredobbelt finnete med smale, linjeformede avsnitt. Blomstene er 3 mm brede og er samlet i tette blomsterklaser som strekker seg og blir grisne under fruktstadiet. De lysegule kronbladene er 2 mm lange, mens begerbladene er like lange eller lengre. Frøbelgene er litt bøyde, 2-4 cm lange og ca. 1 mm tykke, og de sitter på svært slanke, sprikende skaft. Blomstringen skjer i juli-august og arten formerer seg utelukkende med frø.

Arten kommer fra Sørøst-Europa, Sørvest-Asia og Nord-Afrika, og den er innført til Nord-Amerika. I Norge er hundesennep regnet som en fremmedart som trolig har kommet inn i landet med tidlig jordbruk. Den finnes primært på Østlandet, og ellers i kyststrøk nordover til Alta. Planten forekommer som ugras i åkrer, gardstun og hager, ved jernbaner, på vegkanter og skrotemark, og trives best på tørr og lett mineraljord.

Frøene inneholder 25,5–29,9 % protein og 26,9–39,7 % fett. Ellers er lite kjent om urtens innholdsstoffer. 

Frøene virker sammentrekkende, sårhelende, vanndrivende, slimløsende, febernedsettende, avførende og hjertestyrkende. 

Frø av hundesennep har vært brukt mot kronisk hoste, heshet, sår hals, bronkitt, astma, hikke, feber, ødem, sår, kolikk, diaré, dysenteri og innvollsorm.

Utvortes på sår, brannsår og ved tannpine.

Hundesennep er nå plassert i planteslekta Descurainia, som er oppkalt etter den franske botanikeren og urtelegen François Descurain (1658–1749). Tidligere var den plassert i slekta Sisymbrium, sammen med veisennep (Sisymbrium officinale). Planten kan brukes både som medisin og mat, men den anvendes lite i våre dagers urtemedisin.

Tidligere tiders bruk som medisinplante

Frøene til hundesennep har en skarp smak og ble tidligere brukt til å lege sår samt å stanse diaréer. Den engelske urtelegen Culpeper (1616-1654) oppga at både urt og frø er utmerket for å holde magen i orden. De er også effektive til å styrke bein som er brukket eller ute av ledd. Et avkok av urten skulle drepe innvollsorm, og en salve laget av urten kunne raskt lege alle gamle sår, uansett hvor vonde og ondartede de måtte være.

Hundesennep var i oldtiden kjent som en plante som kunne anvendes kosmetisk. Den ble brukt som ansiktsmaske i fire netter på rad og ble sagt å skulle gi en feilfri hud. Frøene hadde et godt rykte som sårheler, noe som bekreftes av et av plantens franske navn Sagesse-des-chirugiens (kirurgens visdom). I middelalderen, den gang bartskjærerne fungerte både som kirurger og barberere, ble frøene brukt som blodstillende middel.

Annen anvendelse av hundesennep som medisin

Urten ble gitt mot diaré og kolikk, og den kunne stoppe hikke. En teskje av frøene ble anbefalt til barn som led av innvollsorm. Et grøtomslag av planten har vært anvendt til å lindre smerten ved tannpine. Plantens saft har blitt brukt i behandling av kronisk hoste, heshet og sår hals. Da brukte man en saft laget av hundesennep som ble blandet med like deler honning, og man inntok én teskje om gangen. Et sterkt uttrekk av den tørkede urten har vist seg å fungere utmerket til behandling av astma. Da bruker man en teskje urt til en kopp kokende vann og lar det trekke i 30 minutter.

Hundesennep som matplante

Unge blad og skudd av hundesennep kan kokes og spises, og de har en bitter og sennepsaktig smak. Frøene kan også spises, både rå og kokt, og siden de har en skarp smak kan de brukes som krydder. De kan også males til et pulver, blandes med maismel og brukes til å lage brød, eller som fortykningsmiddel i bl.a. supper. Frøene kan også spires og brukes i salater.

En nærende og avkjølende drikk kan lages ved å blande de malte frøene med vann for å lage en tynn røre. I Iran er frøene kommersielt tilgjengelige under navnet 'khakshir' (jordemelk). De blir brukt til å lage en tørsteslukkende drikk som kalles 'sharbat' eller 'sharbet' og som ble brukt på varme dager. Frøene bløtlegges i kaldt vann i 10-15 minutter før man tilsetter sukker og rosevann, og drikken serveres med rikelig med is.

Det er i tilgjengelig litteratur ikke funnet opplysninger om advarsler eller bivirkninger nå frøene eller urten brukes forskriftsmessig.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.