Åkervortemelk er en ettårig, 10-30 cm høy urt med sped rot og en skjermlignende blomsterstand. Bladene er gulgrønne, kortskaftete eller stilkløse, ovale eller omvendt eggrunde (bredest ovenfor midten) og fint sagtannete i den øvre delen. Stengelbladene visner fort og faller tidlig av. Blomsterstanden har oftest 5 hovedstråler som igjen er forgreinet, og har bredt ovale støtteblad som ligner de vanlige bladene. Den eiendommelige blomsterstanden, «koppen», består av en midtstilt, stilket, sterkt redusert hunnblomst, omgitt av flere ørsmå hannblomster som hver består av bare én støvbærer. Rundt hver "kopp" sitter 4 halvmåneformede, gule kjertler, og på denne måten får den lille blomsterstanden likhet med en enkelt-blomst. Frøkapselen er 3-4 mm, glatt og snau, frøene er mørkebrune og har nettrynker. Plantene kan blomstre hele sommeren. Karakteristisk for alle Euphorbia-arter er den hvite, giftige melkesaften som pipler fram når planten skades. Åkervortemelk er en svært variabel art, og på skrinn jord blir plantene temmelig små.

Åkervortemelk er naturlig utbredt i Europa, Sentral-Asia og Nord-Afrika, og er med menneskets hjelp introdusert og naturalisert i andre deler av verden, slik at arten er nær ved å være en kosmopolitt. I Norge er åkervortemelk vanlig på Østlandet og Sørlandet, og finnes ellers spredt nordover til Finnmark. Det er en plante som følger den menneskelige kulturen, og vokser som ugras på åpen og næringsrik jord. Åkervortemelk finnes i åkrer, hager, parker, på jordhauger og brakkmark.

Den hvite melkesaften kan brukes utvortes. Tidligere ble tørket plantesaft også brukt innvortes, men slik anvendelse frarådes sterkt på grunn av urtens giftighet.

Åkervortemelk og andre vortemelkarter inneholder en hvit melkesaft med flere virksomme komponenter, bl.a. de sterkt hudirriterende stoffene euphrobon og euphorbin. Den giftige melkesaften finnes i hele planten, og plantesaftens giftvirkning ødelegges ikke ved tørking.

Melkesaften virker etsende og gir kraftig lokal irritasjon på hud og slimhinner. Den har videre en avførende og brekningsfremkallende virkning.

Euphorbia er med sine over 1600 arter ei av de mest artsrike planteslektene i verden. I Europa finnes over 100 arter, mens man i Norge anser 5 arter for å være viltvoksende. Det dreier seg i tillegg til åkervortemelk om byvortemelk (Euphorbia peplus), veivortemelk (Euphorbia esula), strandvortemelk (Euphorbia palustris) og sypressvortemelk (Euphorbia cyparissias). Den sistnevnte arten blir dyrket en del som prydplante, og finnes ofte forvillet fra hager. Karakteristisk for alle disse artene er at de inneholder en tyktflytende melkesaft som smaker skarpt og som virker irriterende på hud og slimhinner. Siden det er denne plantesaften som anvendes medisinsk, kan alle de nevnte artene brukes om hverandre. 

Et middel mot vorter

Den hvite melkesaften har til alle tider vært regnet som et effektivt middel mot vorter (også fotvorter), men enkelte trodde at man kunne få vorter hvis man fikk saften på seg. Plantesaften skulle også hjelpe mot liktorner og ringorm (ringformet soppinfeksjon i huden hos dyr og mennesker). Hvis man vil forsøke å anvende vortemelk mot vorter, må plantesaften påføres med forsiktighet slik at den ikke kommer i kontakt med den omkringliggende huden.

Andre anvendelsesområder for vortemelk

Tørket plantesaft av vortemelkarter har i tidligere tider vært brukt innvortes som avførings- og brekkmiddel, men siden virkningen kan være svært drastisk, har man gått bort fra slik anvendelse av vortemelk.

Jenter som ønsket å få en frisk rødfarge på kinnene kunne dryppe litt av melkesaften i hånden og gni den på kinnene slik at huden ble irritert og fikk økt blodtilførsel. Dette kunne imidlertid føre til blemmedannelse og hudløse partier som det tok lang tid å helbrede. Fra Isle of Man kjenner man til at plantesaften har vært brukt på penishodet for å få det til å svulme opp. Denne "hjelpen" til seksuell opphisselse har gjort at planten ble kalt "Saturday-night-pepper". Men for all del, ikke forsøk dette, da det kan medføre alvorlige skader!

Alle vortemelkarter er giftige og må behandles med forsiktighet. Faren for å få utvendige skader av melkesaften er størst hos hageeiere som dyrker sypressvortemelk. Ved utvortes bruk av melkesaften som vortemiddel kan den fremkalle kraftig betennelse med blæredannelse på huden. Får man melkesaft av vortemelkplanter i øynene, ved at man f.eks. tørker svetten med en hånd som har plantesaft på seg, kan det medføre alvorlige forandringer av hornhinnen og i verste fall blindhet. Derfor må man raskest mulig vaske bort plantesaft av vortemelk som man får på huden, og hvis plantesaften kommer i kontakt med øynene, bør man oppsøke sykehus etter at man har skyllet øynene grundig med vann.

Hvis man ved et uhell har inntatt vortemelkplanter eller melkesaft fra dem, vil det føre til en kraftig lokale irritasjon i slimhinnene i munn og svelg, svimmelhet, akutte mage- og tarmlidelser med oppkast, kraftige diaréer, kramper og sterke smerter. Når giftstoffene tas opp i kroppen blir man omtåket, får sirkulasjonsforstyrrelser, man kaldsvetter og pupillene utvider seg. Barn er spesielt utsatt for alvorlige vortemelkforgiftninger, og de kan dø i løpet av 1-3 døgn som følge av kretsløpsforstyrrelser. Akutte tiltak ved innvortes vortemelkforgiftning er å fremkalle brekninger, innta mye drikke og medisinsk kull.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.