Dyvelsdrek er en flerårig plante som normalt blir 2 m høy og 1,5 m bred. Urten har en kraftig rotstokk som blir inntil 14 cm tykk ved toppen, og store, fint oppdelte (fjærdelte) blad som blir omkring 35 cm lange. Hele planten har en ubehagelig, hvitløkslignende lukt. Dyvelsdrek blomstrer vanligvis når planten er blitt fem år gammel, og de tallrike små gule blomstene sitter i kompakte blomsterskjermer på en inntil 10 cm tykk, hul stengel. Blomstene er tokjønnete, selvfertile og blir bestøvet av insekter. Etter blomstringen dør planten. Dyvelsdrek kan minne om en kjempestor fennikelplante.

Dyvelsdrek er opprinnelig hjemmehørende i Afghanistan, Pakistan og det østlige Iran, og dyrkes også i disse områdene.

Hovedproduktet fra dyvelsdrek er en oljeaktig gummiharpiks med innhold av eterisk olje. Denne harpiksen utvinnes fra fire til fem år gamle planter som ikke har blomstret. Det lages snitt i rotstokken eller den skjæres i skiver, slik at den illeluktende plantesaften pipler fram. Avkastningen varierer fra plante til plante, men kan nå opp i et kilo. Om tappingen gjøres på riktig måte og til rett tid på året, vil planten overleve og vokse videre. Saften størkner når den kommer i kontakt med luft og etter at sekretet har størknet til rødbrune klumper, skrapes det av og samles sammen. Krydderet kan kjøpes enten som "tårer", dvs. små individuelle biter, eller som klumper lagd av tårer som er bearbeidet til en jevn masse. Faste klumper lukter lite, men når man knuser dem, frigjøres svovelforbindelsene som gir den ekstremt stramme lukten, som er beskrevet som "svært råtne egg".

Harpiks fra dyvelsdrekplanten er trolig et av de mest forfalskede urtebaserte remediene som finnes. Den blir ofte blandet med harpiks av dårligere kvalitet fra andre Ferula-arter, og den blir også gjerne tilsatt rød leire, sand, steiner og gips for å oppnå økt vekt.

En eterisk olje kan utvinnes fra harpiksen ved dampdestillasjon. Oljen er guloransje og har en bitter, skarp smak og en kraftig duft som minner litt om hvitløk, men under denne duften er det en søt, balsamaktig note. En absolutt, et resinoid og en tinktur blir også produsert av harpiksen fra dyvelsdrek.

De overjordiske delene (stengler, blad og umodne blomster) av dyvelsdrekplanten kan spises som en grønnsak.

Dyvelsdrek (asa foetida) er en kompleks gummiharpiks som består av mange innholdsstoffer som kan variere mye, avhengig av hvilke arter som blir brukt i fremstillingen. Gummiharpiksen fra Ferula assa-foetida består av 40-60 % harpiks (som inneholder ferulinsyreestere, fri ferulinsyre, asaresinotannoler og deres estere, farnesiferolen A, B og C, ferulinsyre og andre syrer), 25 % gummi (sammensatt av polymerer av glukose, galaktoser, L-arabinose, rhamnose og glukuronsyre), 6-17 % eterisk olje (som inneholder polysulfider som diallyl- og allylpropylsulfider, 2-butylmetyl-, di-, tri- og tetrasulfider, propenylsulfider, sulfaterte terpener, pinen, cadinin og vanilin), og kumariner (som assafoetidin, umbelliferon, foetidin, ferocolicin, farnesifol C, gummosin, coniferol, acetylpisamarcadin og umbelliprenin).

Dyvelsdrek har en varm, aromatisk, skarp og bitter smak, og er angitt å ha følgende egenskaper: Fordøyelsesfremmende (fremme mage-, lever- og miltfunksjonen), avførende, urindrivende, krampeløsende, innvortes mildt antiseptisk, antibakteriell, sopphemmende, dreper innvollsorm, slimløsende (fremmer sekresjonen av slim fra bronkiene), hostedempende, svettedrivende, stimulerende, nerveberoligende, antikoagulerende, blodtrykksenkende, blodfortynnende, menstruasjonsdrivende og abortfremkallende gjennom livmorsammentrekking. Det er også angitt at dyvelsdrek kan redusere kolesterolverdiene og regulere blodsukkerverdiene, og at urten kan fungere som et afrodisiakum.

Innvortes brukes dyvelsdrek (ofte kombinert med andre urter) mot betennelser og krampetilstander i fordøyelseskanalen (dårlig fordøyelse, mye tarmgass, raping, kramper, irritabel tarm syndrom, forstoppelse, innvollsorm, dysenteri, kolikk, mm.) og i de øvre luftveier (hoste, kikhoste, krampaktig bronkitt og bronkialastma). Den har også vært brukt mot hysteriske nevroser og lignende nerveforstyrrelser.

Det vitenskapelige artsnavnet assa-foetida er sammensatt av det persiske ordet aza (= harpiks) og det latinske foetidus (= stinkende), og viser til at hele planten lukter sterkt og ubehagelig. Det norske navnet dyvelsdrek og det svenske dyvelsträck er avledet av det tyske Teufelsdreck, og betyr rett og slett "djevlemøkk". En gammel latinsk benevnelse med samme betydning er Excrementum Diaboli. 

Dyvelsdrek var et populært krydder i Romerriket, og helt siden oldtiden har det blitt importert til Europa fra områdene rundt Persiabukta. Romerne brukte tradisjonelt silphium (laserpitium) som et smaksstoff og importerte dette fra den tidligere greske kolonien Cyrene i Nord-Afrika. Det ble sagt at dette stoffet kunne kjøpes til samme pris som gull og det ble opprinnelig brukt som medisin. Hva silphium var, er ikke endelig klargjort, og på midten av det første århundre forsvant det på mystisk vis. Blant romerne ble dyvelsdrek imidlertid en favoritt som smaksstoff da det kunne erstatte silphium, og det ble gjerne kalt "gudenes føde". I middelalderen ble dyvelsdrek brukt både som krydder og medisin rundt om i Europa, men mot slutten av 1600-tallet avtok bruken og i dag er krydderet lite kjent i Vesten.

I kinesisk medisin har dyvelsdrek vært brukt siden 600-tallet som et nervestimulerende middel ved behandling av nevrasteni (nervesvakhet). Urten er også mye brukt i tradisjonell indisk medisin, hvor man mener at den stimulerer hjernen. I Øst-Asia har harpiksen av dyvelsdrek vært et verdifullt legemiddel i århundrer, og ble der anbefalt som et slimløsende, urindrivende og menstruasjonsdrivende middel, som også ble brukt mot innvollsorm, kramper og hysteri. I Iran har urten fremdeles et godt ry som afrodisiakum.

Dyvelsdrek sies å være full av trolldomskraft og skal kunne holde onde ånder borte. I Karibia blir den brukt i voodoo-ritualer.

Dyvelsdrek i norsk folkelig tradisjon

Også i norsk tradisjon er dyvelsdrek blitt brukt som medisin for en lang rekke sykdommer, både hos mennesker og dyr. Ofte ble dyvelsdrek regnet som et rent vidundermiddel og egnet mot alle slags sykdommer. Middelet kunne brukes både innvortes (oftest som et sprituttrekk, eller ved røyking) og utvortes (ved påsmøring eller røyking). Røyking skjedde trolig oftest ved at man la dyvelsdrek på en varm ovn, men stoffet kunne også blandes i tobakken. I tillegg til å være et generelt godt middel for fordøyelsen, var dyvelsdrek også et viktig legemiddel mot innvollsorm. I eldre tider ble dyvelsdrek dessuten anvendt som et abortfremkallende middel, noe som er kjent fra flere steder også i Norge.

Man trodde før at den stygge lukten kunne virke avskrekkende på sykdomsorganismer. Av den grunn var det praksis at barna bar en liten tøypose med dyvelsdrek på brystet, som en amulett for å beskytte dem mot infeksjonssykdommer, særlig forkjølelse. Effekten kan ha blitt forsterket ved at den sterke lukten holdt smittede personer på avstand. Dyvelsdrek har også inngått i salver som man smurte seg med mot engelsk syke, og under 1800-tallets koleraepidemier røkte man med harpiksen for å holde sykdommen unna. Den sterke lukten av dyvelsdrek kunne også skremme bort dyr, og fra Norge er det kjent at man gjerne strødde dyvelsdrek rundt husene for å holde hoggorm og villkatter borte. Dyvelsdrek ble ellers brukt for å beskytte buskapen mot både rovdyr som bjørn og ulv, de underjordiske og andre onde krefter. For detaljert informasjon om bruk av dyvelsdrek i Norge, se artikkelen til Torbjørn Alm i Blyttia 62 (2004) side 14-48.

Bruk av dyvelsdrek som medisin

Innvortes brukes dyvelsdrek, ofte kombinert med andre urter, mot betennelser og krampetilstander i fordøyelseskanalen (tarmkolikk som skyldes tarmgass, raping, kramper, irritabel tarm syndrom, mm). To doble blindforsøk har rapportert om betydelig effekt av dyvelsdrek ved behandling av irritabel tarm syndrom. Den eteriske oljen fra dyvelsdrek har, på samme måte som hvitløk, komponenter som skilles ut fra kroppen via luftveiene og bidrar til at det blir lettere å hoste opp slim. Dyvelsdrek brukes derfor mot bronkitt, bronkial astma, kikhoste og andre luftveisplager. Rapporter antyder at urten også har en blodtrykkssenkende og antikoagulerende virkning som ligner den vi finner hos hvitløk. Dyvelsdrek har også vært brukt mot hysteriske nevroser og lignende nerveforstyrrelser. Andre medisinske egenskaper til urten er at den virker livmorsammentrekkende og dermed kan fremkalle abort, den fremmer funksjonen til mage, lever og milt, og kan ha en viss kolesterolsenkende og blodsukkerregulerende virkning.

Forskning har vist at dyvelsdrek hemmer veksten av svulster. Innholdsstoffene gjør dyvelsdrek til en kraftig antioksidant, som hindrer kreftceller i å utvikle seg. Dyvelsdrek hemmer også veksten av HIV-virus.

Dyvelsdrek som krydder og mat

Med sin svovelaktige odør er dyvelsdrek kanskje den mest illeluktende av alle urter, og harpiksen må oppbevares i lufttett emballasje for å unngå at lukten sprer seg til omgivelsene. Hvis harpiksen (som gjerne kalles asa foetida når den brukes som krydder) kjøpes umalt, må den støtes i en morter før bruk. Når den varmes opp, forsvinner den vonde lukten og i stedet utvikles en behagelig, løklignende duft, noe som gjør at det kan brukes i alle retter der man ellers ville brukt løk. Anvendt i små mengder gir krydderet maten en overraskende, men delikat smak. En klump på størrelse med en ert er nok til å gi smak til en stor gryte. Det kan f.eks. brukes til å smaksette bønne- og linseretter, grønnsaker, sauser og pickles, og det smaker svært godt i mange fiskeretter. Asa foetida anvendes særlig mye i indisk matlaging, og den løklignende smaken gjør at urten gjerne anvendes av brahminene og jainene, da de har et kosthold som forbyr bruk av hvitløk eller løk av religiøse grunner fordi disse virker seksuelt opphissende. Her i Vesten er krydderet kjent som en ingrediens i Worcestershire saus.

Bladene, stenglene og de umodne blomsterhodene på dyvelsdrekplanten kan spises rå eller kokes som grønnsaker.

Anvendelse og dosering

Følgende doseringsanbefalinger er gitt for dyvelsdrek:

Dyvelsdrek må ikke brukes i terapeutiske doser under svangerskap, da urten har ry for å virke menstruasjonsdrivende og abortfremkallende. Ingen data foreligger omkring sikkerhet i forbindelse med amming, men det er også lite aktuelt å bruke urten i denne sammenhengen. Urten skal heller ikke gis til babyer eller små barn.

Ingen bivirkninger er kjent ved bruk i anbefalte doseringer som medisin og i de dosene som normalt blir inntatt gjennom maten, og det er vist at et inntak av 15 g dyvelsdrek ikke ga noen ubehagelige virkninger. Inntak av svært store doser dyvelsdrek kan imidlertid føre til opphovning av leppene, fordøyelsesplager (raping, tarmgass, diaré, kvalme, oppkast og en brennende følelse i fordøyelseskanalen), slimhinneproblemer, stinkende ånde, brennende urinering, svimmelhet og hodepine. Brukt utvortes kan dyvelsdrek forårsake utslett hos sensitive personer. Opphovning av kjønnsorganene er observert i forbindelse med utvortes bruk rundt endetarmen.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.