|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Ask kan bli store trær, gjerne 15-20 m høye i Norge,
lenger sør i Europa opptil 40 m. Omkretsen av stammen i brysthøyde
kan bli over 4 m. Asketrær kan normalt bli omkring 200 år gamle, men
det fins enkelte trær som er blitt kjente historiske minnesmerker og
som har oppnådd en alder på over 500 år. Ask har et kraftig
rotsystem og tåler derfor mye vind. Den tåler også godt trafikk og
luftforurensning, og passer derfor godt i alléer. Hvis det er plass,
egner ask seg fint som tuntre. Det sies at asketrær gjør jorda sur
slik at andre planter ikke vil trives i nærheten.
Stammen er grågrønn og glatt, men blir med tiden
oppsprukket og grå. Greinspissene er grove og bueaktig oppbøyde, og
gjør at ask er lett å kjenne igjen om vinteren. Vinterknoppene er
svartbrune, noe som også skiller ask fra andre løvtrær. Trærne får
blad seinere på våren enn alle andre trær, ofte ikke før i
begynnelsen av juni. De mister også bladene tidlig på høsten. De
finnete bladene blir opptil 25 cm lange og har 4-7 bladpar
i tillegg til et endeblad. Småbladene mangler bladskaft og er svakt
tannete. Blomstene er rødbrune til svarte, men svært små og
uanselige, og mangler vanlige kronblad. De sitter i mangeblomstrede
knipper i bladhjørnene på fjorårsskudd, og springer ut før bladene
utvikler seg. Ask får ikke blomster før trærne er omkring 30 år
gamle. Noen trær har hann-blomster, andre hunn-blomster, mens noen
trær har tokjønnete blomster. Asketrær synes dessuten å være i stand
til å endre kjønn fra år til år. De 3-4 cm lange, flate, vingete og
skrueformede frøene er først glinsende grønne, seinere brune og tørre,
og sitter i hengende knipper. Noen ganger blir de sittende på de
bladløse trærne hele vinteren, men bruker da to år på å spire. Ask
har vindpollinering og frøene spres også med vinden. |
|
|
UTBREDELSE |
Utbredelsen av ask strekker seg gjennom Europa fra
kysten av Middelhavet til Norge og østover til Kaukasus og vestlige
Russland. Ask er et varmekjært løvtre som i Norge finnes
viltvoksende i edelløvskog og sumpskog på god moldjord, i
skogkanter og i gjengroende kulturmark. Asken kom til Norge ca. 5500
f.Kr., lenge etter eik og lind. Treet er vanlig på Østlandet nord
til Elverum og Ringsaker, det finnes videre i kyst- og fjordstrøk
nord til Nordmøre og vokser spredt videre nordover til Nærøy i
Trøndelag. Det er et populært treslag som har vært plantet
mange steder, også i Nord-Norge. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
De delene av asketreet som brukes medisinsk, er i
første rekke bladene (Fraxini folium) og barken (Fraxini
cortex), men også frøene (Fraxini semen) kan ha en viss
anvendelse. Bladene plukkes på forsommeren når de er glassert av en
tynn, slimete hinne og er svakt søte. Man tar småbladene av
bladstilken, tørker dem og oppbevarer dem i lufttette beholdere.
Barken samles om våren under saftstigningen. Den flekkes av greiner
som er fire år eller eldre på trær som er felt, eller fra greiner
som kappes av levende trær om våren. Barken tørkes og males til et
pulver. Fruktene høstes mens de er unge og grønne. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Barken og bladene av ask inneholder garvestoffer (10
% i bladene), kumarinderivater (fraxin,
fraxetin, fraxidin, fraxinol, isofraxidin, eskulin og scopoletin),
flavonoider basert på aesculetin (aescin, rutin, quercetin),
triterpener (ursolsyre, betulin og betulinsyre), iridoider og
secoiridoider (syringosid, hydroksyligustrid, ligstrosid),
ferulinsyre, sennepsyre, eplesyre, triterpener, sukkerstoffer, slim,
eterisk olje, harpiks, kobber og jern. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Bladene og barken av ask virker urindrivende,
avførende, svettedrivende, febernedsettende, blodrensende,
betennelseshemmende, smertestillende, antirevmatisk, astringerende,
blodstillende, urinsyreutskillende, antioksidativ, styrkende og som
et
afrodisiakum.
Barken
virker i tillegg appetittfremmende, fordøyelsesfremmende,
slimløsende, stoppende, hostedempende og antiastmatisk. Avkok av
frøene virker urindrivende, avførende, blodtrykksenkende og
blodsukkersenkende. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Bladene og barken brukes mot urinsyregikt, artritt,
revmatisme, leddgikt, leddsmerter, slitasjegikt, nyrestein (bladene
virker gunstig på utskillingen av urinsyre og oksalsyrekrystaller
som danner nyrestein), hjerteflimmer, hjertebank og forstoppelse.
Barkdrogen brukes dessuten mot feber, diaré og sår (til å stoppe
blødninger). Avkok av
frøene kan brukes mot revmatisme og slitasjegikt. |
|
|
|
 |
|
ASK |
Det finnes en svært lang historisk tradisjon for å bruke ask som
medisin. Det er primært bladene og barken som har blitt brukt, men
frøene har også hatt anvendelse. At bladene av ask har en vanndrivende
og avførende virkning, var kjent allerede av den greske legen
Hippokrates (460-377 f.Kr.).
Plinius (23-79 e.Kr.) omtaler bruken av
askeblad som avmagringsmiddel. På 1100-tallet brukte den hellige
Hildegard av Bingen
(1098-1179) ask ved gikt og revmatisme, noe som har sin
rasjonelle forklaring i askens evne til å fremme utskillingen av
urinsyre, og dens urindrivende virkning.
I det 16. århundret anbefalte italieneren Mattioli
(1501-1577) ask mot tannverk og døvhet. Dansken
Simon Paulli (1603-1680) omtaler bruk av askebark mot sykdom i
milten, og han skriver også at veden brent til aske er godt for
meslinger og kopper. Frøene brukte han mot vatersott og som urindrivende
middel, og sagspon av asketre i drikke skulle være godt for gonoré,
syfilis, gulsott og steiner i urinveiene. Paulli omtaler også at kanner
og krus av asketre er fine å bruke som drikkekar for de som lider av
vatersott, har nyrevondt eller vondt i milten. I middelalderens medisin
ble askeblad benyttet som et lett avføringsmiddel.
Mange steder i Europa ble asken kalt "sårtre", simpelthen fordi aske fra
treet ble brukt som blodstillende og helende middel ved sår og beinbrudd,
noe som også går igjen i norsk folkemedisin. Behandleren skar treet i
små stykker og brente dette i en stekepanne. Deretter strødde han asken
rett i såret, der den dannet skorpe og stoppet blødningen. I Tyskland
fikk treet navn etter sine sårhelende egenskaper og ble kalt Wundholz.
Man trodde at ask også var i stand til å lege sår og stille blod bare
man holdt en bit av treet i hver hånd til trestykkene ble varme.
På 1700-tallet ble askebark anvendt som erstatning for den dyre
kinabarken ved infeksjoner av virus eller bakterier med tilhørende høy
feber (f.eks. malaria), og ask ble derfor kalt for "Europas febertre".
I legebøker fra middelalderen finner man at ask ble brukt mye mot gikt
og revmatisme. Frøene ble spist mot lever- og nyresykdommer. I flere
afrodisiaka var askefrø en viktig bestanddel. Elskovsmiddelet skulle
helst inntas i form av vin eller bakes inn i brødet man serverte
kjæresten, for at vedkommende skulle bli tent.
Folkemedisinsk bruk av ask i Norge
Barken av ask inneholder stoffer som virker sammentrekkende
(astringerende) på de små blodårene, og omslag med askebark har derfor
blitt brukt til å stanse blødninger. Det kan destilleres en tjære av
askekvister, og den var litt av et universalmiddel i folkemedisinen.
Askesmitl (evt. askesmilt eller askesmitt) som det het, ble fortrinnsvis
brukt utvortes til omslag og skulle være et utmerket middel ved
smerter, beinbrudd, ormebitt og andre ytre skader. Innvortes ble askesmitl brukt mot sur mage, kardialgi
(smerter øverst i mageregionen), magesyke og som
avføringsmiddel. Siden tjæreaktige stoffer ofte har en viss medisinsk
virkning, er det sannsynlig at dette middelet kunne ha virkning mot
ulike plager.
I to-tre år på slutten av 1970-tallet opplevde vi her i landet en stor
interesse for askens mulige medisinske virkninger. Det ble påstått at
avkok av ved eller råtne greiner av ask kunne helbrede mange sykdommer,
bl.a. kreft. Ask i alle mulige former ble kokt og avkoket drukket, og
apotekenes omsetning av tørkede blad økte voldsomt, fra 68 kg i 1976
til 4,3 tonn to år etter, for så å synke raskt igjen. Vitenskapen klarte
ikke den gang å bekrefte at asken hadde den vidundervirkningen som det
ble påstått at den hadde. Det er imidlertid interessant å merke seg at
det av noen ble anbefalt å lage avkok av råtnende askegreiner,
trestykker som var angrepet av grønn og hvit muggsopp. Her kan det jo
tenkes at det ikke var asken alene som fungerte som medisin, men at også
soppen var en viktig ingrediens. Jeg kjenner ikke til at dette noen gang
er blitt undersøkt vitenskapelig, men når vi vet hvilke medisinske
potensialer som ligger i soppriket, burde tradisjonen med å bruke
råtnende og soppangrepet ask mot kreft vært gått litt nærmere etter i sømmene.
Bruk av ask i dagens urtemedisin
Ask inneholder mange stoffer med medisinsk virkning. Avkok eller uttrekk
av blad, bark eller unge kvister inneholder bl.a. kumariner (fraxin,
eskulin og beslektede stoffer) som hemmer veksten av bakterier og sopp,
virker febernedsettende og smertestillende, og motvirker betennelser.
Disse egenskapene gjør at ask kan ha god virkning ved sårbehandling, og
en ekstrakt av bladene i kokende vann kan brukes til å vaske skader og
verkesår. På sår og hevelser kan man også legge friske, knuste blad
eller bark. Som et feberdempende middel har askebark vært brukt som
erstatning for kinin, som blir utvunnet fra kinabark (Cinchona
pubescens).
Mest fraxin finnes i
barken, som virker kraftig vanndrivende og øker utskillingen av
urinsyre. Avkok av ask blir derfor brukt som et urindrivende middel som
kan ha god virkning ved urinsyregikt hos eldre, ved nyre- og
blæreplager, og til å fjerne steiner i urinveiene. Tilsett gjerne noen
peppermynteblad til en slik te for at smaken skal bli bedre. I tillegg til å være
et middel mot urinsyregikt, har ask også gunstig virkning på andre
revmatiske plager, som slitasjegikt og leddgikt. Urten kan videre brukes
ved ødemer (væskeansamlinger) og når man ønsker å fjerne salter fra kroppen.
Innholdet av mannitol gjør at blad og bark av ask også har en lett
avførende virkning, og de kan derfor brukes ved forstoppelse og til å
fjerne innvollsparasitter. Sammenlignet med andre avførende urter, er
imidlertid virkningen temmelig svak.
Ask i norrøn mytologi
Asken var i oldtiden et av Nordens hellige trær. I norrøn mytologi var
asken Yggdrasil verdenstreet som bredte sin krone ut over hele
jorden, og er bildet på verden og menneskenes liv. Hjortene beiter av
kronen og ekornet Ratatosk flyr opp og ned i treet og steller til
ufred. Av Yggdrasils tre røtter, finner vi den ene hos Æsene,
den andre hos Rimtursene og den tredje i Nivlheimen.
Ormen Nidhogg slynger seg mellom røttene og gnager på dem.
Yggdrasil står ved Mimes brønn og Urds kilde, hvor
all verdens visdom var samlet.
Under treet
Yggdrasil samler gudene seg til ting, og her spinner nornene sine
skjebnetråder. Skapelsen av mennesket skjedde også her, en gang gudene
Odin, Vilje og Ve gikk langs stranden. Der fant de
to trestokker som hadde drevet i land, en ask og en alm. Odin
blåste livets pust inn i trestokkene, slik at de kunne puste og leve.
Vilje ga dem forstand og bevegelse, mens Ve ga dem form,
tale, hørsel og syn. Gudene ga dem varme og farge, og stokkene blir til
mannen og kvinnen. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla.
I følge mytologien stammer alle mennesker som bor i Midgard fra
disse to.
Kjempene i Iliaden var utrustet med spyd av ask. Også den pilen
som ga Akilles det dødelige såret i hælen var av ask. Ordet ask
er muligens avledet av det islandske askr, som betyr spyd, men
var også navn på vikingskip, og sjøfarende vikinger ble kalt askmenn.
I det sørlige Sverige trodde man på 1800-tallet at det bodde kvinnelige
naturvesener i asketrærne, og at de derfor ikke måtte hugges.
Kelterne og folkeslag ved Middelhavet har også guddommeliggjort dette
treet, men i deres verdensbilde spiller asken mindre rolle enn eika og
oliventreet.
Ask i magien
Ask er, som
de fleste trær, ansett å være beskyttende. Treet har også vært anvendt
magisk. Virkningen av
de magiske rådene som gjengis her kan naturlig nok ikke garanteres, men det skader vel ikke å forsøke
dem, om du skulle få lyst.
Noen få askeblad lagt i en bolle med vann og plassert ved senga om
natta, vil beskytte mot sykdom. Vannet bør helles bort hver morgen og
ritualet gjentas hver natt. Legger du askeblad under puten, fremkaller
det profetiske drømmer. Og hvis du ønsker å tiltrekke deg hell og oppmerksomhet
fra det annet kjønn, bør du bære askeblad på deg. Apropos tiltrekning,
så sies det at asken trekker til seg lynnedslag, så det er ikke lurt å
stå under et asketre i tordenvær.
Hvis en person eller et dyr har blitt bitt av en giftig slange, kan man
lage en ring av askegreiner og knytte den rundt nakken på offeret, og
det vil kurere dem (men det skader ikke å ringe til legen også!). Dette
trylleformularet virker kanskje fordi slanger har en medfødt frykt for
asketreet og ikke vil krype over dette treslaget. Askens blad ble regnet
som et enestående middel til å fordrive slanger, og som behandling av
slangebitt. Plinius
(23-79 e.Kr.) skriver bl.a. at en slange heller kryper inn i ilden
enn i en haug med askeløv, og at den utpressede saften av askeblad
har vist seg mer virksom mot slangebitt enn noe annet middel. Omtrent
2000 år seinere leser vi i Erik Lassens ”Cyprianus” at hvis
man bærer askeblad på seg, så kan ingen ormer, slanger eller hoggormer
skade en, og ”du kan freidig uten Rædsel tage dem i Hænderne, deres
Gift kan ikke skade Dig”.
I følge sørsvensk
folketro bor det et kvinnelig naturvesen i asketreet. Man sto på god fot
med henne ved at man om morgenen på askeonsdag, før solen sto opp, slo
vann over treets røtter og sa: "Nu ofrar jag detta till dig, så gör du
oss ingen skada". (Askeonsdag er den første onsdagen etter
fastelavenssøndag, den dagen som innledet den såkalte langfasten som
varte helt til påske. Datoen varierer ut fra når påsken faller, og
askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars).
En forestilling
fra Skåne på 1890-tallet sier at om det står en gammel ask på tomten til
en gård man arver, kan det koste eieren livet hvis han med uverdig hånd
feller fedrenes hellige tre.
Praktisk anvendelse av ask
I tidligere tider var ask det mest verdifulle av alle europeiske trær,
men kvaliteten på virket var avhengig av hva slags jordsmonn trærne
vokste i. Askens ved er både hard og seig, og da den samtidig er lett,
har den funnet stor anvendelse til mange bruksgjenstander. Våre
forfedres buer og piler var vanligvis laget av ask, og både Akilles’
spyd og Amors bue skal ha vært laget av dette treslaget. Ask har også
vært mye brukt til bl.a. ski, skistaver, årer, økse-, hakke- og spadeskaft, rivetinder og
selepinner. Den seige og elastiske veden gjør at ask i våre dager brukes
i finer, parkett, møbler, hockeykøller og våpen.
Ask som fôrplante
Askeløv var i tidligere tider ettertraktet som dyrefôr, da det ble
ansett som noe av det beste en kunne gi husdyra. Mange gamle asketrær,
særlig på Vestlandet, har karakteristiske korte og tykke stammer med
store kroner av unge greiner, noe vitner om tidligere tiders stuving
eller styving. Så sent som under 2. verdenskrig ble det i Norge kuttet
ask som tilleggsfôr til husdyrene i de verste nødsårene.
Andre aske-arter
Andre arter av ask brukes også medisinsk. Blant annet har barken av
amerikansk hvitask (Fraxinus americana) vært brukt som
sammentrekkende og fordøyelsesstimulerende middel.
Manna-ask (Fraxinus ornus), som dyrkes
i Sør-Europa, avgir en næringsrik sevje som i tørket tilstand blir brukt
som avføringsmiddel til barn og gravide. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Ingen
risiko eller bivirkning er registrert ved medisinsk bruk av ask i anbefalte
doser. Ask kan imidlertid være allergifremkallende. Det er kjent tilfeller
der personer som er blitt eksponert for trestøv av ask har fått
astma, betennelse i nesens slimhinner eller hudbetennelse. Tilfeller
av allergi mot pollen av ask er også rapportert, men er neppe
vanlig. |
|
 |
Flere bilder av
ask |
|
KILDER |
Ausland, Tallak: Trær og tradisjoner.
Ask. Artikkel i ukebladet Allers nr. 41 - 1967. |
Bergmark,
Matts: Læge-urter og urte-te. Om folkemedicinens lægeplanter.
København, Rosenkilde og Bagger 1965. |
Bjertnæs,
Aage: Groblad, meitemark og krutt. Kjerringråd og folkelig
behandling i 1000 år. Oslo, Gyldendal
Norsk Forlag ASA 1997. |
Borchorst,
Georg: Urter og urtemedisin. København, Klitrose 1991. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.
Oslo, N. W. Damm & Søn 2003. |
Cunningham, Scott: Cunningham's
Encyclopedia of Magical Herbs. St.
Paul, Llewellyn Publications 2000. |
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
Gifford, Jane: The Celtic
Wisdom of Trees. London, Godsfield Press Ltd. 2006. |
Gunderson Genz, Randi: Hildegard
av Bingens urtehage. Oslo, Pax Forlag
A/S 1998. |
Holck,
Per: Norsk Folkemedisin. Oslo, J.
W.
Cappelens Forlag 1996. |
Høeg,
Ove Arbo: Planter og tradisjon. Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974. |
Jonsson,
Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.
Oslo, Teknologisk Forlag 1983. |
Kaspersen,
Ardis: Folkemedisin fra hele landet.
Landbruksforlaget 1994. |
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva
ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005. |
Mességué, Maurice: Mine Lægeplanter.
Borgen 1982. |
Mills, Simon: The
Dictionary of Modern Herbalism. New
York, MJF Books 1988. |
More, David & John White: Trær i Norge og Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s
2005. |
Nedkvitne, Knut og Johannes Gjerdåker:
Ask i norsk natur og tradisjon. Norsk
Skogbruksmuseums særpublikasjon nr. 9. Elverum, Norsk Skogbruksmuseum 1993. |
Nielsen,
Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.
København,
Politikens Forlag A/S 1976. |
Nielsen,
Harald: Planter i folkemedisinen. Oslo, J. W. Cappelens
Forlag A/S 1977. |
Pamplona-Roger, George D.:
Frisk av urter. Røyse. Norsk Bokforlag AS 2007. |
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera
Nicová:
The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998. |
Ryvarden, Leif (fagredaktrør):
Norges planter 3. Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1994. |
Skard, Olav: Trær, røtter i kulturhistorien.
Oslo, Landbruksforlaget 2002. |
Svanberg, Ingvar: Folklig botanik. Stockholm, Dialogos Förlag
2011. |
Van Wyk, Ben-Erik &
Michael Wink:
Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004. |
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.
London,
Caxton
Editions 1998. |
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron
Walden 2003. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 20.11.2023 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|