Solsikke er en ettårig, opprett, oftest ugreinet og hurtigvoksende plante med stivhårete stengler som normalt blir fra 0,7 til 3 m høye, men som under gode vekstforhold kan blir inntil 4,5 m. De øverste bladene sitter spredt, er eggformete og langskaftete. De nedre bladene sitter motsatt og er hjerteformete, grovtannete og mellomgrønne av farge. Bladskiven har tre tydelige hovednerver, er 5-20 cm bred, 10-30 cm lang og med tydelig spiss. Hovedstammens blomsterkurv er toppstilt, opprett eller nikkende, og 10-40 cm i diameter. En kurv kan inneholde flere hundre blomster. Kurver på sidegreinene er mindre. Kurvdekkbladene er avlangt eggrunde, spisse og kanthårete. De tungeformede kantblomstene, som avhengig av sorten kan ha ulike lengde og farge, er sterile, mens de fertile rørformede skiveblomstene er spiralstilte og fulle av nektar og honningdugg. Gjennomsnittlig produserer én blomst omkring 1000 frø. Enkelte sorter har blomsterkurver som blir opptil en halv meter i diameter og som ved full modning veier flere kilo og kan inneholde opptil 2000 frø. Fruktene er omvendt eggrunde, avflatet, vanligvis 1 cm eller mer, og ensfarget hvite, grå, svarte eller lyse med svarte striper. Frøene (uten skall) er lyst grå, litt flate og ovale. Solsikke har en kraftig pælerot som kan trenge tre meter ned i marken. Det kraftige rotsystemet gjør at det er mulig å dyrke solsikker også når det er for tørt for mange andre planter. Planten blomstrer fra høysommer til høst. Solsikker formeres bare med frø, og frøene kan beholde spireevnen i mange år hvis de oppbevares på rett måte. Fra slutten av 1800-tallet har det vært utført foredlingsarbeid på arten i Russland, Frankrike, USA og noen andre land.

Solsikke dyrkes ofte som prydplante, særlig i Europa. Den foretrekker godt drendert jord og full sol, men må vannes når det er varmt. Det finnes en rekke prydvarianter med farger fra oransje til dypt rødbrun, noen sorter har doble rader med kantkroner, eller de har helt fylte blomsterkurver. Dvergformede kultivarer som kan høstes maskinelt har blitt populære.

Solsikke er opprinnelig hjemmehørende i Mexico og de vestlige delene av USA, men er en kjent kulturplante som har vært dyrket i tusenvis av år. Spanjolene tok den med til Europa på midten av 1500-talelt som prydplante. I våre dager dyrkes solsikke i sørlige og østlige deler av Europa, fra Spania over Frankrike og østover til Ukraina. Russland er det landet i verden som dyrker mest solsikker, og der er det fremavlet kultivarer med frø som gir 50 % olje. Det dyrkes også solsikke i store mengder i Sør-Amerika (særlig Argentina), Nord-Amerika, Sørvest-Asia og sørlige Afrika. I USA startet kommersiell dyrking av solsikker på slutten av 1800-tallet. Bare i land med varme somre kan man være sikker på at frøene modner. Solsikke er i dag en av topp ti oljeproduserende planter i verden.

I Norge er solsikke innført som prydplante og blir ellers dyrket for frøene. Planter vokser svært ofte opp nær foringsplasser for fugler, langs veger og jernbaner, på avfallsplasser og ruderatmark (skrapmark), og er på slike voksesteder funnet helt nord til Finnmark.

Av solsikkeplantene er det primært de modne frøene og oljen som presses ut av dem som har interesse som næringsmiddel, som en inaktiv ingrediens i farmasøytiske preparater og for bruk i hudpleiemidler. Kronbladene, blomsterknoppene, bladene, stengler og spirer av solsikke har også anvendelse, enten som mat eller til ulike andre formål.

Solsikkeolje kan utvinnes på to forskjellige måter, enten ved kaldpressing eller varmpressing. Kaldpressing av økologisk dyrkede solsikkefrø skjer på små oljekverner rundt om i Europa, og gir en olje som både smaker og lukter sterkt. Smaken og duften kommer fra både frøene og skallet, som ikke alltid fjernes før pressingen. Hvis skallet er fjernet, får man en olje med mildere smak. En stor del av denne kaldpressede oljen blir også deodorisert (dampbehandlet) for å fjerne den sterke smaken og duften, og dermed blir oljen mer anvendbar i hudpleieprodukter og til mat. Varmpressing av oljen etterfølges av ekstraksjon med et løsningsmiddel for å få ut all oljen fra frøene, og oljen raffineres oftest gjennom flere trinn. Det er på denne måten de store produsentene får fram oljen. Sluttproduktet blir en helt udefinerbar olje uten smak, duft eller farge, og mesteparten av denne oljen går direkte til næringsmiddelindustrien for bruk i ulike margariner og som frityrolje. Varmpresset olje brukes også til kosmetikk og til lampeolje.

Solsikkefrø er svært næringsrike og de har høy energiverdi (570 kJ per 100 g). Frøene er angitt å inneholde opptil 50 % flerumettet fett, 23 % proteiner, essensielle aminosyrer, ca. 8 % karbohydrater og mye kostfiber. Solsikkefrø inneholder nesten ikke vitamin A og C, men de er en av de rikeste kildene til vitaminene B1, B2, B5, B6 og E. De er dessuten svært rike på mineraler som magnesium, jern, kalsium, selen, sink og fosfor. Solsikkefrø inneholder også en eterisk olje, kalsiumkarbonat (pottaske) og garvestoffer. Ut fra dette kan man si at solsikkefrø er blant de matvarene fra naturen som har høyest konsentrasjon av næringsstoffer, særlig fett, mineraler og vitamin B1 og E. Selv med alle disse næringsstoffene, er frøene lett fordøyelige hvis de blir tygd godt.

Solsikkeolje utvunnet ved kaldpressing av frøene inneholder 6,5 % palmitinsyre, 4 % stearinsyre, 0,5 % palmitolsyre, 22 % oljesyre, 66 % linolsyre, 0,5 % alfalinolensyre og små mengder av andre fettsyrer. Mengden av de ulike fettsyrekomponentene avhenger imidlertid av genetiske faktorer og klimaforhold.

Blomstene inneholder flavonoider (flavonoler, antocyaniner), triterpene saponiner, diterpener, karotenoider (lutein, m.fl.), et biogent amin (kolin) og aromatisk forbindelser inklusive vanillin, ayapin og andre.

Frøene og oljen som de inneholder virker nærende, bløtgjørende, slimløsende, blodtrykkssenkende, kolesterolsenkende, kreftbeskyttende, urindrivende, desinfiserende, antioksidant og styrkende på hår og negler.

Folkemedisinsk bruk av frøene: Forkjølelse, hoste, bronkitt, halsbetennelse, tuberkulose og andre sykdommer i luftveiene, feber, diaré, gulsott, malaria, revmatisme, skorpionstikk, slangebitt, hudbetennelser, eksem, sprukken og tørr hud. Blad og blomster er i folkemedisinen brukt på sår og revmatiske plager.

Solsikkeolje brukes innvortes ved høyt blodtrykk, høyt kolesterol, dårlig hukommelse og forstoppelse (som et smøremiddel). Utvortes brukes oljen som omslag på saktehelende sår, hudskader, psoriasis og revmatisme, og i produkter for hemoroider, akne, seborré, tørr hud, eksem og sprukken eller irritert hud.

Et dyrkingsfelt med solsikker er et vakkert syn der blomstene stråler i sin vakre gule farge. Alle blomstene vender mot solen og følger solens gang over himmelen i løpet av dagen. De vender mot øst om morgenen og mot vest om kvelden. Plantens navn på flere språk viser til denne oppførselen, f.eks. det franske tournesol og det italienske girasole. Plantens imponerende blomst er tilegnet den greske solguden Helios, og slektsnavnet Helianthus betyr da også "solens blomst" (helios = solen, anthos = blomst). Solsikke er Ukrainas nasjonalblomst og planten dyrkes mye både i Ukraina og Russland for frøproduksjon og utvinning av solsikkeolje. Solsikkeplanten har stor evne til å ta opp tungmetaller og radioaktive isotoper, og har blitt brukt til å rense jorda i Tsjernobyl.

Man mener at solsikker ble tatt i kultur i Mexico minst 2600 år f.Kr. Nord for Mexico er det funnet spor av solsikkedyrking i Tennessee fra rundt 2300 år f.Kr. Solsikke kom til Europa på 1500-tallet, men ble ikke dyrket kommersielt før den havnet i Russland. Da de første solsikkene ble brakt til Europa fra Mellom-Amerika, var plantens egenskaper nesten ukjent. Indianere i både Sør- og Mellom-Amerika utvant olje fra frøene og brukte bladene til husdyrfôr, men anvendte merkelig nok ikke planten til medisinske formål. Selv John Gerard, forfatter av den første populære engelske urteboken (utgitt i 1597), kunne ikke angi noen terapeutiske egenskaper til solsikke. Etter hvert begynte imidlertid planten å få ry som et virksomt middel mot plager knyttet til luftveiene.

Folkemedisinsk bruk av solsikke

Ulike deler av solsikkeplanten har innen folkemedisinen blitt brukt til behandling av en rekke ulike sykdommer og plager. I Russland har et avkok av solsikkefrø blitt ansett for å være virksomt mot forkjølelse, hoste, bronkitt, halsbetennelse, tuberkulose og andre sykdommer i luftveiene. Et slikt avkok har også blitt benyttet ved feber, diaré, gulsott, malaria, revmatisme, skorpion- og slangebitt. Knuste blad har blitt lagt på sår og dyrebitt som et plaster. Et avkok av røttene, eller blomsterhoder trukket i vodka, har blitt brukt som et liniment ved revmatiske plager. Alternativt kan verkende ledd og sår som gror langsomt smøres inn med oljen fra frøene eller bandasjeres med oljemettede omslag. Frøene har en slimløsende, urindrivende og desinfiserende virkning, og er angitt å kunne fungere som et afrodisiakum.

Solsikke som medisinplante

Solsikkefrø inneholder mye kalorier og er rike på essensielle næringsstoffer. Å spise solsikkefrø kan derfor være nyttig for gravide og ammende kvinner, idrettsutøvere, folk som er underernærte og blodfattige, eller som skal restituere seg etter sykdom, og generelt av alle som trenger større tilførsel av næring. De essensielle fettsyrene i solsikkefrø (spesielt linolsyre) bidrar til å senke kolesterolet, mens vitamin E i frøene er en kraftig antioksidant som forhindrer nedbrytning av arteriene. Det reduserer også klebrigheten til blodplatene, noe som bidrar til å forhindre blodpropp og hjerteinfarkt. Linolsyre og vitamin E forbedrer hudens elastisitet, og beskytter gjennom sin antioksidantvirkning hudcellene mot effektene av aldring. Det anbefales å spise solsikkefrø mot eksem, sprukken og tørr hud og mot hudbetennelser generelt, og det sies at de også styrker hår og negler.

Solsikkefrø

Solsikkefrø har stor næringsverdi. De inneholder 47 % olje som er rik på fler- og en-umettede fettsyrer, blant annet linolsyre og oleinsyre. Videre inneholder frøene 24 % protein, og de er rike på kostfiber. Solsikkefrø er en utmerket kilde for vitaminene B1, B2, B5 og B6, i tillegg til vitamin E, magnesium, jern, fosfor, selen, kalsium og sink. De inneholder også en eterisk olje, kalsiumkarbonat (pottaske) og garvestoffer. Men solsikkefrø kan også inneholde 10 ganger mer kadmium enn det som normalt finnes i mat. Kadmium er et farlig tungmetall for kroppen vår, men det følger heldigvis ikke med oljen når denne presses. Derimot finnes kadmium i pressrestene, og de brukes ofte som dyrefôr.

Solsikkefrø dyrkes i relativ stor utstrekning for å produsere frø til fuglemat, mens avskallede frø brukes som ingrediens i brød, müsli, som snacks, mm. Smaken er nøtteaktig og nesten litt søt. De kultivarene som brukes til disse formålene tilhører hovedsakelig Giganteus-gruppen av solsikker, hvor plantene blir 1,8-4,2 meter høye og blomsterkurvene 30-50 cm brede. Frøene er store, men de er mindre oljerike enn de sortene som dyrkes for ren oljeproduksjon. Ofte er skallet fjernet eller solsikkefrøene er ristet før de når fram til konsumenten.

Solsikkeolje

De avskallede solsikkefrøene inneholder 40-50 % olje. Solsikkeoljen er en tyntflytende, lysegul og tilhører på grunn av sitt store innhold av den essensielle fettsyren linolsyre de tørre oljene. Hvis oljen oppbevares mørkt, kjølig og i tette flasker, har den til tross for dette en relativt bra holdbarhet gjennom sitt innhold av E-vitamin.

Man utvinner oljen ved å presse frøene. Den rå oljen har en sterk smak og lukt, og må derfor gjennomgå ulike prosesser for å få bort den kraftigste smaken. Oljen brukes til steking, margarinproduksjon og i salatdressinger, og er den vanligste matoljen i Russland og Øst-Europa. Solsikkeolje er nå en av verdens mest brukte vegetabilske oljer, og i økonomisk betydning blir den forbigått bare av palmeolje, soyaolje og rapsolje.

Den blekgule solsikkeoljen inneholder svært mye flerumettet fett, og lite mettet fett. Brukt i mat kan oljen hjelpe til å redusere blodtrykket, bedre hukommelsen og hjelpe til å beskytte mot kreft, men da må man bruke et produkt med høyt innhold av oleinsyre. Hvis solsikkeolje oppbevares i plastflasker ved vanlig romtemperatur, bør den alltid blandes med E-vitamin for å forhindre oksidering. Solsikkeolje bør ikke brukes til ekstraksjon av urter i sollys, da den under slike forhold raskt blir harsk.

Solsikkeolje er en bra hudolje som minner om tistelolje, men er litt fetere. Den fordeler seg fint, absorberes relativt raskt av huden og etterlater ingen fet hinne. Derfor kan den brukes i massasjeoljer, kremer og lotioner, men også være bra til hårinnpakkning ved tørt og livløst hår. Solsikkeolje er bra for de fleste hudtyper, men passer best til fet hud og hud som har mangel på linolsyre. Den er bra i produkter for hemoroider, akne og seborré. På samme måte som tistelolje, kan solsikkeolje brukes sammen med litt fetere oljer for å få mer balanserte blandinger. Blandet med kakaosmør blir det en svært effektiv salve mot tørr hud, eksem og sprukken eller irritert hud. Ved produksjon av hudpleiemidler bør man alltid bruke E-vitamin sammen med solsikkeolje. Solsikkeolje inneholder to tredjedeler linolsyre og bør derfor egentlig ikke varmes opp, noe som likevel ofte skjer. Derimot er den bra å bruke i kald matlaging, men kan da smake sterkt av frø.

Solsikke som matplante

De gule kronbladene, blomsterknoppene og frøene til solsikker er alle spiselige. Hvis stilken ikke er for gammel, kan den skrelles og brukes som erstatning for selleristang. Blomstene kan plukkes når de er i knopp. Kronbladene plukkes når blomsten har åpnet seg, og frøene samles når de er modne på ettersommeren. Kronbladene kan brukes til salater, supper og ulike drikker. De har litt bitter smak, men hvis man fjerner det hvite nederst på hvert kronblad vil noe av den bitre smaken forsvinne. De små blomsterknoppene som ofte kommer fram lengre nede på stengelen, kan kokes eller stekes og brukes som erstatning for artisjokk. De smaker mildt og godt, men er ganske vanskelige å spise.

Frøkjernene har en behagelig nøttelignende smak og er delikate å spise rå, blandet med olje eller stekt gylne i en  panne eller middels varm ovn, for så å saltes og spises som snacks eller anvendes i salater. Solsikkefrø er ellers gode i frokostblandinger og ulike bakverk. Frøene kan spires og brukes i salater. Mel fra solsikkefrø kan brukes til baking, enten rent eller oftere blandet med mel fra ulike kornslag. Det kan også brukes til produksjon av såkalt solsikkesmør eller yoghurt. I det siste tilfellet lar man frøene spire før de males, og blander så melet med vann, hvoretter blandingen fermenteres. Ristede frø og frøskall kan brukes til kaffe- eller kokesjokoladesurrogat. Solsikkeolje kan brukes som en lett matlagingsolje og steikeolje, og ellers i salatdressinger, til majones og produksjon av margarin.

Dyrking av solsikker

Solsikker er enkle å dyrke. Det er ettårige planter som formeres med frø. Frøene sås under glass eller i veksthus tidlig om våren og frøplantene plantes ut når all fare for frost er over. Frøene kan også sås direkte på friland, og det kommer gjerne opp frøplanter av solsikke på vinterforingsplasser for fugler. Solsikker bør dyrkes på et sted med mye sol. I god jord kan plantene bli 4 m høye og de må derfor tidlig støttes opp. Kutt frøhodene om høsten og la dem henge eller ligge på et tørt og luftig sted inntil frøene lett faller ut av blomsterbunnen.

Annen bruk av solsikke

Alle overjordiske deler av solsikkeplanten har potensial til å kunne brukes. Fra blomstene kan det utvinnes et gult fargestoff. Hopi-indianerne i sørvestlige Nord-Amerika dyrket visse varianter av solsikke der frøene ga et purpuraktig til svart pigment som ble brukt til tekstilfarging. Med en egenvekt på bare 0,028 er margen i solsikkestengler et av de letteste materialene man kjenner til og brukes i vitenskapelige laboratorier, til skrivepapir og tekstiler av høy kvalitet.

Tørkede solsikkestengler blir svært harde og kan brukes som brensel. Asken av brente stengler er rik på kalium og kan derfor anvendes som gjødsel. Solsikker brukes også til grønngjødsling, og røttene skiller ut stoffer som hemmer tilveksten av andre planter. De grønne bladene og frøene kan brukes som et næringsrikt hønsefôr. Solsikker blir bestøvet av bier, og noen steder plasseres bikuber i solsikkeplantasjer for å gi honning som et biprodukt. Solsikker trekker til seg ganske mye vann under veksten, og kan derfor plantes for å drenere fuktig jord.

Solsikkeolje kan brukes som lampeolje og som en svært bra smøreolje. Man kan bruke oljen til å lage såpe, som er svært behagelig å vaske seg med. Solsikkeolje er halvtørr og brukes sammen med linolje i malerfarger og ferniss, og synes å være særlig fin for innblanding av grønne og blå nyanser. Oljen kan også brukes til lysstøping, men har ellers ikke særlig stor industriell betydning.

Pressrestene etter oljeutvinningen brukes som fôr til kveg, sauer, griser, kaniner og alle slags fjørfe. Proteininnholdet er ca. 28 %, og det er en god balanse mellom ulike aminosyrer, med unntak av lysin. Også tørkede og pulveriserte blad fungerer bra som dyrefôr når de blandes med pressrestene av frøene.

Det er ingen advarsler mot inntak av frø og blomster av solsikke i fornuftige doser som mat. Det er heller ingen kjente helserisikoer, bivirkninger, interaksjoner med medisiner eller kontraindikasjoner knyttet til forskriftsmessig bruk av oljen i terapeutiske doser. Solsikkeolje er rik på umettede fettsyrer og må oppbevares i tette beholdere og beskyttet mot luft, lys og varme, og ikke i metallemballasje. Oljer fra ulike leverandører bør ikke blandes.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.