Hemerocallis er ei planteslekt med rundt 20 arter av flerårige, urteaktige, liljelignende planter. Dagliljer har en kort rotstokk (jordstengel) med trevlerøtter og grunnstilte blad som sitter i to rekker fra grunnen. Bladene er opptil 100 cm lange, smale, buete og linjeformede. Blomsterstengelen er opprett og har svært reduserte blad. Blomstene er traktformede, monosymetriske og sitter i en togreinet kvast. De seks blomsterbladene er sammenvokst nederst til et rør som er kortere enn de frie flikene. Pollenbærerne og griffelen er bøyde oppover. Blomstene til de ulike artene og kultivarene varierer i størrelse og farge, fra blekgul til dyprøde. Blomstringstiden varierer også mye, fra vår til høst. Det er tre av de rene artene som er vanlig å dyrke i hager:

Brun daglilje (Hemerocallis fulva) blir 50-90 cm høy, blomstrer fra juni til august. Planten er triploid, har kjøttfulle rotknoller og er kraftig av vekst. Fulva betyr brungul, og de kortstilkede blomstene er oransjegule utvendig og mer brunlige inni. Hver enkelt blomst likner en trompet og sitter på lange blomsterstengler. Blomsterbladene er 7-10 cm lange, litt stripete, tilbakebøyde og bølgekantete. Bladene er smale, graslignende og kommer svært tidlig fram om våren. Hver blomst står bare én dag, men fordi et finnes 6-12 blomster i kvastene og nye blomster stadig åpner seg, strekker blomstringen seg over noen uker midt på sommeren. Blomstene er uten lukt. Brun daglilje er en robust og pen staude passer både i naturpregete beplantninger og i tradisjonelle bed. Arten dyrkes mest som prydplante, men i Kina også til medisinsk bruk.

Gul daglilje (Hemerocallis lilioasphodelus) har de siste 250 årene vært kjent under det botaniske navnet Hemerocallis flava, der flava betyr gullgul, men planten har nå fått tilbake sitt eldste botaniske navn. Bladene er 10-14 mm brede og opptil 60 cm lange. Planten blomstrer i juni-juli med lysegule blomster på 50-80 cm høye blomsterstengler. Blomstene har en sterk og søt sitronduft, sitter 8 til 12 sammen i kvaster og åpner seg suksessivt. Blomsterbladene er spisse, 6-10 cm lange og sammenvokst 1,5-2,5 cm nederst. De ytre flikene er ca. 15 mm brede, de indre ca. 25 mm brede, og alle har jevn kant. Frøkapslene er elliptiske og blir 3-4 cm lange, men dannes sjelden. Frøene er 6 mm, eggrunde og svartglinsende.

Sitrongul daglilje (Hemerocallis citrina) er grov av vekst og får stive blomsterstengler som blir 90-110 cm høye. Planten danner en rosett av smale, graslignende blad med skarp kjøl, og de utvikler seg svært tidlig om våren. Sitrongul daglilje har 9-12 cm lange, smale, traktformede, sitrongule og duftende blomster i løse kvaster i enden av bladløse stengler. Blomsterflikene er smale og blomsterbladene er sammenvokst 3-4 cm nederst. Blomsterduften minner om liljekonvall, og er særlig fremtredende om natten. Blomstringstiden er i juli og august. Dette er en robust og pen staude til naturpregete beplantninger og til tradisjonelle bed. Den rene arten blir sjelden dyrket, men hybriden ‘Baroni’ med svært store blomster finnes i noen spesialplanteskoler.

Hybriddaglilje (Hemerocallis x hybrida) er klumpplanter med rosetter av smale, graslignende blad med kjøl som utvikler er svært tidlig om våren. De tallrike sortene har vanligvis store, traktformede blomster og forekommer i en rekke vakre fargekombinasjoner. Til denne hybridgruppen regnes en rekke kulturformer som er fremkommet ved ulike krysninger. I 1920- og 30-årene var dagliljene svært populære prydplanter på grunn av sin lettstelthet, men etter hvert ble de regnet som litt kjedelige og forsvant fra mange av tidens moderne hager. Nå er imidlertid dagliljer i ferd med å komme på moten igjen, fordi det har kommet så mange nye og flotte sorter i handelen.

Brun daglilje (Hemerocallis fulva) er hjemmehørende i Kina, Japan og Korea, og kom til Vesten på et tidlig tidspunkt. Her i landet har brun daglilje vært dyrket i hvertfall siden midt på 1800-tallet, men var mer dyrket tidligere enn den er nå. I tillegg til i hager, finnes brun daglilje forvillet noen steder i kyst- og dalstrøk fra Østfold til Vest-Agder. Første funnet i naturen i Norge ble gjort i 1931. Brun daglilje er også naturalisert i østlige Nord-Amerika. I Kina finnes det mer enn hundre forskjellige sorter av brun daglilje i kultur.

Gul daglilje (Hemerocallis lilioasphodelus) kommer fra Sibir og Øst-Asia. I Norge er den en innført prydplante som enkelte steder har forvillet seg. Arten ble først funnet i naturen i 1960, og blir oftest spredd med hageutkast, men også ved frøformering. Gul daglilje kan finnes forvillet på vegkanter, i grasmark og krattskog, og er påtruffet spredte steder på Østlandet, i kyst- og dalstrøk til Rogaland og sjelden videre nordover.

Sitrongul daglilje (Hemerocallis citrina) er naturlig utbredt fra sørlige Russland og østover til Kina og Japan. Planten kom hit til landet i første halvdel på 1900-tallet.

Ulike deler (røtter, blad, blomsterknopper og blomster) av daglilje er angitt å ha smertestillende, krampeløsende, urindrivende, blodrensende, mildt avførende, antimikrobiell, betennelseshemmende, febersenkende, beroligende, blodstillende, tuberkulosehemmende og parasitthemmende egenskaper.

Røtter, blad og blomster av dagliljer brukes i kinesisk medisin til å behandle feber, kolitt, dysenteri, problemer med vannlatingen, ødemer, steiner i urinveiene, blødninger, blodstyrtning, neseblødning, brystbetennelse og revmatisme.

Rotstokken har i Kina vært brukt til behandling av ødemer, svak eller vanskelig urinering, grumsete urin, utflod, urinsyregikt, gulsott, hepatitt, blærekatarr, blodig urin, neseblødning, tannpine, betennelse i halslymfeknutene, blodig avføring, livmorblødning, tuberkulose og filariasis (ormesykdom med filariaormer i blod og kroppsvev). Utvortes brukes rotstokken ved brystbetennelser med smerter og opphovning.

Blomsterknoppene til daglilje brukes bl.a. for å fremme urineringen og til behandling av blodig urin, gulsott, hemoroider, blodig avføring, søvnløshet og lungeplager.

Daglilje brukes lite som medisinplante i vestlig land.

Daglilje stammer fra Asia og er en robust staude som lenge har vært kjent og dyrket i norske hager. De best kjente artene er brun daglilje (Hemereocallis fulva) med brunrøde blomster, og gul daglilje (Hemerocallis flava) med klart gule blomster. Slektsnavnet Hemerocallis er dannet av de greske ordene hemera og kallos, som betyr henholdsvis dag og skjønnhet. Navnet passer svært godt på de fleste arter og sorter, siden hver blomst varer bare én dag. Til gjengjeld er det mange blomsterknopper på hver stengel som åpner seg suksessivt og gir blomstring over flere uker.

I tillegg til rundt 20 arter av dagliljer, finnes det i dag tusentalls kultivarer som dyrkes som hageplanter. Mer enn 30 000 forskjellige sorter er registrert hos American Hemerocallis Society. Sortene blir klassifisert etter blomstenes form og farge. Mange av de nyeste sortene er triploide eller tetraploide, og har således ekstra sett av kromosomer i arvematerialet. Det gjør dem kraftige av vekst, men samtidig ofte sterile.

De fleste av de rene artene av dagliljer er viltvoksende i Øst-Asia. Kineserne tok dem tidlig inn i hager og har dyrket dem gjennom 2500 år, både for å beundre blomstenes skjønnhet og for å spise dem. Blomsterknoppene, de utsprungne blomstene og ferske små blad har vært brukt som grønnsaker, mens røttene og de utvokste bladene har primært hatt medisinsk anvendelse. Tørkede dagliljeknopper er fremdeles i vanlig salg i Kina, og "gum jum" (gylne nåler) og "gum tsoy" (gylne grønnsaker) er regnet som delikatesser.

Daglilje som medisinplante

I tillegg til som prydplanter, brukes dagliljer primært som mat, men plantene har også medisinsk virkning. Daglilje er lite brukt i vestlig urtemedisin, men har hatt en viss anvendelse i folkemedisinen i Kina. Røtter, blad og blomster av dagliljer er angitt å ha bl.a. smertestillende, krampeløsende, rensende, vanndrivende, mildt avførende, betennelseshemmende, febersenkende og beroligende egenskaper. De brukes til å behandle feber, kolitt, dysenteri, ødemer, problemer med vannlatingen, steiner i urinveiene, neseblødning og andre blødninger, blodstyrtning, brystbetennelse og revmatisme. Rotstokken til daglilje er vist å ha antimikrobiell virkning, den er også tuberkulosehemmende og virker mot filariasis (ormesykdom med filariaormer i blod og kroppsvev).

Dagliljer i kinesisk urtemedisin

I Kina anses daglilje først og fremst som folkemedisin, og urten er ikke oppført i den kinesiske farmakopéen. Som medisin er det primært rotstokkene av dagliljeartene som anvendes, selv om de i rå tilstand er temmelig giftige.

Rotstokken anses å være urindrivende, betennelseshemmende, rensende og blodstillende, og har vært brukt til behandling av en rekke plager, som ødemer, svak eller vanskelig urinering, grumsete eller blodig urin, utflod, urinsyregikt, gulsott, hepatitt, blærekatarr, neseblødning, livmorblødning, tannpine, betennelse i halslymfeknutene og blodig avføring (da kokt sammen med frisk ingefær og inntatt med litt vin). Kokt sammen med svinekjøtt har roten blitt brukt i preparater for å fremme veksten av blodceller og til å gi styrke ved febertilstander. Som et urindrivende middel ved ødemer, ble tørkede røtter og blad kokt i vann som på forhånd hadde blitt brukt for å rense ris. Den friske roten ble malt opp til en gjørmeaktig konsistens og i folkemedisinen brukt som omslag ved smerter og opphovning ved brystbetennelser.

En rekke stoffer i roten, inklusive colchicin og rhein, har i laboratorieforsøk vært til hjelp for å redusere svulster, men denne virkningen skyldes den høye giftigheten. Hemerocallin er et annet stoff som anses som svært giftig. De giftige stoffene i roten akkumuleres i kroppen ved gjentatt og langvarig bruk, og røtter av dagliljer er derfor alt for giftige til å kunne brukes innvortes til selvmedisinering. For å kunne anvende en resept som inneholder dagliljerøtter, må man trolig reise til Kina og få hjelp av en kvalifisert medisinsk behandler der.

Også blomsterknoppene til dagliljer anvendes i kinesisk folkemedisin. De anses som litt søte og kjølige, og brukes i resepter for bl.a. å fremme urineringen. I oppskriftene anvendes 14-30 g per dose for å behandle blodig urin, gulsott, hemoroider, blodig avføring, søvnløshet og lungeplager. Et uttrekk av blomstene anses som blodrensende og brukes dessuten som et smertestillende middel for fødende kvinner.

Blomstene og blomsterknoppene av dagliljer er spiselige

Den første beskrivelsen av å bruke daglilje som mat, er skrevet av Chi Han i år 304 e.Kr. Det kinesiske navnet "Xuan" betyr "urten som fjerner bekymringer", og det skulle vise til den hallusinogene effekten som kan forekomme hvis man spiser store mengder av de unge bladene. Det er først og fremst de uåpnede blomsterknoppene som anses som en delikatesse i Kina, og de blir spist rå eller lett kokt, men kan også syltes. Først smaker blomstene like søtt som de dufter, seinere kommer den peprede ettersmaken, som kan gjøre en rett spennende. Tørkede dagliljeknopper, som blir dampet før de blir tørket, har vært en delikatesse i Østen gjennom hundrevis av år og brukes i supper eller som tilbehør til kjøttretter. De tørkede knoppene er imidlertid ikke så smakfulle som de friske. Selv om alle deler av dagliljen i utgangspunktet kan spises, er det de små blomsterknoppene som er å anbefale. Jo større de blir, jo mer bitre blir de i smaken. Stekes de små blomsterknoppene i kort tid i olje, blir de svært delikate og smaker som en mellomting mellom asparges og squash. De kan blandes i spagetti og spises til kylling og annet kjøtt, eller brukes i en delikat omelett. Dagliljeknopper kan også skjæres i tynne skiver, dyppes i pannekakerøre og frityrstekes.

De utsprungne blomstene kan spises rå, stekt eller tilsatt i supper som et aromatisk fortykningsmiddel. Til det siste formålet plukkes blomstene når de er noe visne og lukket. Kronbladene er tykke og sprø, og med en fin sødme i bunnen på grunn av nektaren, noe som gjør det veldig behagelig å spise dem rå. De blir imidlertid ofte tørket og konservert med salt, og må da vannes ut før bruk.

Dyrking av dagliljer

Dagliljer er hardføre og villige stauder som kan vokse nesten overalt, og de trives både i sol og på skyggefulle vokseplasser. Både gul og brun daglilje trives under nesten alle slags forhold her i landet, og kan brukes som underplantning under trær og busker. De er også gode i fjell- og steinpartier. Jorden må være næringsrik og holde godt på fuktigheten i tørkeperioder. Dagliljer trenger sjelden å plantes om og de blir bare bedre for hvert år de får stå i fred. De nye sortene av dagliljer har mange fortrinn, men de krever mer sol og bedre jord, og ingen av dem er fullt så herdige som de gamle artene og sortene. Dagliljer formeres lettest ved deling straks etter avslutte blomstring, men de kan deles og flyttes også vår og høst. Deling bør foretas når gamle planter viser tegn på at de blomstrer mindre enn før, men de har aller best av å få stå i ro mange år på samme vokseplass. Ved frøformering går det tre år før plantene blir blomstringsmodne.

Rotstokken av dagliljer blir ansett som giftig og bør ikke spises, i hvert fall ikke i rå tilstand, noe som også gjelder bladskuddene. Inntatt i for store mengder, kan rå rotstokker forårsake urininkontinens, åndedrettssvikt, utvidete pupiller, skade på synet og til og med blindhet. Selv om dagliljerøtter har blitt brukt i folkemedisinen i Kina, må røttene ikke brukes til "selvmedisinering". Og til tross for at det ofte blir anbefalt å bruke blomsterknopper og blomsterblad av daglilje som et innslag i mat, advares det imidlertid mot å spise noen deler av dagliljer i rå tilstand, da det kan gjøre deg syk. Det finnes flere rapporter om personer som har opplevd fordøyelsesplager som skyldes forgiftning etter at de har inntatt store mengder friske dagliljer. Grunnen synes å være at dagliljer inneholder et alkaloid. Noen personer opplever en nesten umiddelbar brennende følelse i halsen etter å ha spist rå dagliljer, og dette er noe som synes å være uavhengig av art. Å spise noen få kronblad i en salat bør imidlertid være helt trygt, men første gang man spiser dagliljeblomster bør man uansett innta bare små mengder. Tørkede og kokte dagliljer anses som trygge å spise, og i Kina blir blomsterknopper og blomster vanligvis kokt godt. Hvis man vil bruke dagliljeblomster som mat, bør man derfor koke dem eller tørke dem før de tilberedes og inntas. Gulblomstrende rene arter smaker best, og det er ikke mulig å vite om de tallrike kultivarene er like godt egnet som mat. Uheldigvis er blomstene til noen genetiske stammer av dagliljer giftige og kan gi symptomer som oppkast og diaré, så vær forsiktig og innta bare en liten mengde første gang du spiser knopper fra dagliljer. Vær dessuten oppmerksom på at fruktene som dannes etter blomstringen ligner noe på knoppene, men disse er giftige. Inntatt i store doser er det rapportert at unge bladskudd av brun daglilje (Hemerocallis fulva) kan virke potensielt hallusinogene, men kan på grunn av sin giftighet være skadelige å innta.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.