Hageiris er en flerårig plante med en tykk, krypende rotstokk (rhizom) som er sammensatt av flate ledd fortykket til en tønnelignende form og som vokser på overflaten av jorden. En rekke små, sylindriske og lysebrune røtter vokser på undersiden av rotstokken. De delvis vintergrønne bladene er 20-35 mm brede, sverdformede, spisse og har en blågrønn farge. En opprett 40-90 cm høy, bladrik blomsterstengel som er lengre enn bladene, er forgreinet i toppen. Spissen av rotstokken hvor den blomsterbærende stengelen utvikler seg fra, vokser ikke videre og blir erstattet av sidegreiner. Bladene på blomsterstengelen sitter alternerende, og tre til fem store, blåfiolette blomster (enkelte ganger hvite med en blåtone) sitter på korte stilker. Hver blomst består av tre brede og tilbakebøyde ytre blomsterblad med gult skjegg og gulhvite og purpurbrune årer, og tre mer eller mindre opprette indre blomsterblad. Blomstene har en svak, men behagelig duft, men den virkelige duften av vanilje og fiol fra rotstokken blir først frigjort etter at den er tørket. Frukten er en stor, oval kapsel med tallrike frø. Planten er lett giftig og plantesaften kan virke hudirriterende.

Hageiris dyrkes kommersielt på grunn av rotstokken (fiolrot) som brukes i parfymeindustrien og i farmasøytiske preparater. Den fineste fiolroten kommer fra florentinsk iris (Iris x germanica var. florentina), som på hver blomsterstengel vanligvis bare har to store hvite blomster med et kraftig gult skjegg på de nedbøyde kronbladene, men blomstene kan hos denne irisen også være svakt blålige. Arten sølviris (Iris pallida) med blekt blå blomster blir også dyrket kommersielt på grunn av rotstokkene. For øvrig har Iris-slekta mange arter og deres blomster kan ha et utall av fargenyanser, så det var ikke uten grunn at Dioskorides kalte dem "Iris", det greske navnet for regnbuen. Irisrot har vært brukt til parfyme og kosmetikk siden oldtiden.

Hageiris er opprinnelig hjemmehørende i middelhavsområdet, men er nå naturalisert over hele Europa. Som prydplante har hageiris vært kjent i over 2000 år og dyrkes nå hovedsakelig i Frankrike og Italia. Florentinsk iris er også hjemmehørende i middelhavsområdet og dyrkes i en viss målestokk i Tyskland. Irisrot til kommersielt bruk er gjerne importert fra Marokko og Italia.

I Norge er hageiris en innført hageplante og anses som en fremmedart i naturen. Her i landet ble planten første gang funnet i naturen i 1975, og er til nå registrert på vegkanter og annen skrotemark spredt på Østlandet inn til Stange, i kyststrøk til Flekkefjord og i Høyanger, Midtre Gauldal og Trondheim.

Iridis rhizoma: Rotstokken av iris, som kalles fiolrot eller orris rot. Medisinsk brukes den tørkede rotstokken som avkok, flytende ekstrakter og pulver.

Hos hageiris er det rotstokken som har verdi som medisin og aromastoff. I frisk tilstand har den nesten ingen lukt, men den smaker bittert. Det tredje eller fjerde året etter planting kan rotstokkene fra dyrkede planter samles inn. De graves opp i august eller begynnelsen av september, helst når de er saftfulle etter regn. Man fjerner bladene, stilkene og de tynne røttene, og vasker, skreller, renser og tørker rotstokkene i tynne lag ved temperatur opptil 40 °C. Tørre rotstokker av god kvalitet skal ha gulhvit farge. Rotstokkene lagres i tette beholdere i opptil tre år for at aromaen skal utvikle seg, og da har den bitre duften forsvunnet og gitt plass for en behagelig duft av fiol. Fiolrot fikserer andre dufter og brukes derfor i potpurri og innen parfymeindustrien. I tillegg til roten av hageiris, er også florentinsk iris og sølviris viktige i parfymefremstilling.

Skrellede, tørkede rotstokker inneholder hovedsakelig polysakkarider (stivelse og slimstoffer) i en mengde opptil 50 %. Videre finnes glykosider, garvestoff, harpiks, kalsiumoksalat, flere organiske syrer, samt 0,1-0,2 % eterisk olje. Den eteriske oljen inneholder 10-20 % ironer, som lukter som fioler og som inneholder α-iron, β-iron og γ-iron i tillegg til andre stereoisomerer og små mengder myristinsyre, aromatiske aldehyder og ketoner, seskviterpener og naftalen. De fiolduftende ironene er ikke til stede i friske rotstokker, men dannes etter tre til fire års lagring av den tørre roten, og frigjøres som biprodukt ved oksidativ degradering av bisykliske triterpenoider kjent som iridaler (hovedsakelig iripallidal og iriflorentinal). Drogen inneholder også flavonoider og da særlig isoflavoner (blant annet irilon, irisolon, irigenin og tectoridin).

Tørkede rotstokker som er lagret i tre-fire år kalles fiolrot og brukes mest som duftstoff, og i liten grad som medisin. Fiolrot er oppgitt å ha følgende egenskaper: Aromatisk, mildt slimløsende, mykgjørende, urindrivende og sårhelende.

Ved overdosering og ved inntak av frisk urt, virker roten brekningsfremkallende, kraftig avførende og irriterende. 

Forkjølelse, hoste, halsbetennelse, bronkitt (særlig hos eldre), kikhoste, astma, dårlig ånde (halitose), magesmerter, kolikk i fordøyelseskanalen, oppblåsthet, diaré, kvalme, leverstagnasjon, innvollsorm, vatersott, hodepine knyttet til fordøyelsesproblemer, ,slangebitt, insektstikk, sår og smerter ved tannfrembrudd.

Fiolrot brukes mest som duftstoff i kosmetikk og parfymer, og i farmasøytiske produkter for å maskere smaken og duften i medisiner.

Iris er ei stor planteslekt som inneholder omkring 300 rene arter og et stort antall kultivarer. Det er flerårige planter som hovedsakelig finnes i de nordlige tempererte områdene i verden. For å holde litt styr på alle artene og sortene, har ivrige irisdyrkere delt inn slekten i seks underslekter med til sammen 23 grupper.

Hageiris eller germaniris (Iris x germanica) er en naturlig hybrid som har vært kjent i Europa i over 1000 år og er en av de eldste dyrkede irisene. Til tross for navnet germaniris, kom ikke planten opprinnelig fra Tyskland, men fra Sør-Europa. Hageirisen har blåfiolett som hovedfarge, med innslag av hvitt ved basis, brunfiolette årer og gul behåring. Den hører til underslekta skjeggiris, som har en stripe fargete hår midt på de ytre blomsterbladene. Det er ved videre krysningsarbeid hvor først og fremst artene skjeggiris (Iris variegata) og sølviris (Iris pallida) har inngått, at alle de andre fargevariantene av hageiris har oppstått. Dagens hageiriser varierer mye når det gjelder høyde, blomsterfarge og blomstringstid, og det kommer nye sorter på markedet hvert år.

I tillegg til hageiris, dyrkes flere andre irisarter som kilde for fiolrot, inklusive sølviris (Iris pallida) og florentinsk iris (Iris x germanica var. florentina). Den siste har vært dyrket i Europa siden begynnelsen av vår tidsregning. I Norge er sverdlilje (Iris pseudacorus) den eneste naturlig viltvoksende irisarten.

I Nord-Amerika brukte indianerne sine viltvoksende irisarter, og de dyrket iris før europeerne kom dit. De sterke fibrene i bladene ble anvendt til tekstiler, tauverk og kurvfletting, og de oppmalte røttene ble brukt til mange medisinske formål, men i særlig stor grad ved sår hals og hoste. Arten praktiris (Iris versicolor) har vært en viktig medisinplante blant de innfødte i Nord-Amerika, og arten var opplistet i US Pharmacopoeia (1820-95) som et brekkmiddel og kraftig avføringsmiddel.

Iris i mytologien

Fargenyansene innen iris-slekta er mange, og av den grunn er slekta knyttet til regnbuen og himmelgudinnen Iris, som reiste på regnbuen mellom alle verdenshjørner og fra himmel til dødsriket med beskjeder fra gudene. Når hun seinere gikk på jorden, vokse mangefargete iris opp i hennes fotspor. Irisen ble for de kristne et bilde på treenigheten, og også det franske kongehusets symbol, den franske liljen. Iris kom til Norden gjennom klostrene, og da hadde den greske gudinnen Iris sin blomst for lengst blitt overtatt av jomfru Maria. Ofte ser man iris avbildet på altertavler, der blomsten er symbol for Marias kyskhet. Iris er derfor en svært betydningsfull "Maria-blomst".

Symbolspråket til iris

Den stiliserte irisblomsten var tidligere et yndet motiv som ble mye brukt innen heraldikken. Et bilde av de tre kronbladene som holdes sammen av en tynn list og som stammer fra den gresk-mykenske periode (1600-1200 f.Kr.), ble motiv til pregning av mynter og dekorasjon på skjold i oldtidens Hellas og Rom. Den fransk kong Klodevig 1 (død 511) tok irisen som våpenmerke før det store slaget mot hunnerne (i 496), og etter seieren lot han seg døpe. Irisbanneret var fra den tid den franske hærs og nasjons samlingsmerke. Den byzantiske keiserinne Theodora (gift med keiser Justinian) anbrakte irismerket i sin krone, noe som også var et tegn på sin kristne tilhørighet (i 527). England hadde iris i sitt våpen fra 1340 til 1801, og mange er de riddere som har smykket sine skjold med irismerket. Mange byer har helt siden middelalderen hatt iris i sitt byvåpen, blant annet i Firenze. I våre dager er den stiliserte irisen speiderbevegelsens merke.

Hageiris som medisinplante

Bruken av den tørkede irisroten, kjent som fiolrot ("orris" på engelsk), var kjent allerede i oldtidens Egypt, Hellas og Rom. Grekerne satte duft og smak på vinen sin ved hjelp av de aromatiske rotstokkene. Fiolrot inneholder en eterisk olje som hovedsakelig består av ironer, og disse stoffene avgir en fiolduft som intensiveres etter hvert som de tørkede rotstokkene blir eldre. Duftstoffet i irisroten er mer permanent enn duftstoffer i ekte fioler, og brukes i blant annet parfymer, kosmetikk og likører.

Det irisrot har vært mest kjent for, er som en "gnagepinne" for barn ved tannfrembrudd, og til dette formålet har den vært brukt i årtusener. Man renset rotstokken og snittet den i inntil 10 cm lange og 1-2 cm brede stykker som man lagde et lite hull i og trakk en snor gjennom, for så å kunne henge pinnen rundt halsen. Dermed var den lett tilgjengelig, og både barn og voksne brukte å gnage på den, de voksne for å fjerne "dårlig ånde" (halitose) og lukt av alkohol eller tobakk. Tørkete biter av rotstokken kunne også formes til kuler, poleres og tres på halsbånd som spedbarn kunne tygge på når de fikk tenner. Disse kjedene gikk under navnet Rhizoma Irides pro Infantibus. Et stykke av den tørkede roten kunne dessuten bæres om halsen som en amulett for å holde pesten på avstand.

I de mange urte- og legebøker fra oldtid til nyere tid og i farmakopéer til langt opp i 1800-tallet, kan man se at roten har vært et høyt verdsatt legemiddel og blant annet brukt som et slimløsende og mykgjørende middel ved luftveisplager. Den greske legen Dioskorides (1. århundre etter Kristus) anbefalte fiolrot som medisin mot mange forskjellige sykdommer, som hoste, bronkiekatarr, galleblæreplager, vatersott, innvollsorm, slangebitt, magesmerter, insektstikk og sår. Et fargestrålende "blått øye", eller bloduttredelser etter slag og støt generelt, påsto man fikk naturlig farge igjen hvis man la noe av blomsten på stedet, et råd som kan være basert på signaturlærens prinsipp. Pulverisert rotstokk kan drysses på noen hudplager, og åpne sår skulle leges raskere hvis de ble pudret med pulverisert rot.

Fiolrot brukes sjelden som medisin i våre dager, men urteleger kan fremdeles anbefale den blå irisen som et blodrensende middel. Den virker nemlig på leveren og gir økt galleproduksjonen, noe som bidrar til å drive ut giftstoffer på en effektiv måte. Det sies også at den lindrer kolikk i fordøyelseskanalen, oppblåsthet og kvalme samt hodepine knyttet til fordøyelsesproblemer.

Bruk av fiolrot i parfyme- og kosmetikk-industrien

Pulverisert fiolrot var populært i det 18. århundre som hårpudder. I våre dager anvendes pulverisert fiolrot enkelte ganger som tørrsjampo, hvis dårlig helse eller tidsnød forhindrer hårvask, da den fjerner fett og har en behagelig duft. Derfor har pulveret også blitt brukt til å pudre parykker. Parfymer med fiolduft er svært populære, og irisolje er derfor svært viktig i parfyme- og kosmetikkindustrien. Den anvendes til parfymering av blant annet ansiktskremer, pudder og sjampoer. Pulver av fiolrot brukes også som et fiksativ til potpurrier, da det bidrar til å holde på duften av andre blomster. Den eterisk oljen brukes ellers til å smaksette leskedrikker og tyggegummi, i tillegg til å gi aroma til fine likører og bitre snapser.

Utvortes blir et varmtvannsuttrekk eller en tinktur av roten ansett for å virke positivt på fuktigheten og elastisiteten i huden, og virker også mildt avkjølende og sammentrekkende. Det regulerer også væskeomsetningen i huden, noe som gjør at huden raskere kan kvitte seg med døde hudceller og forurensninger.

Dyrking av hageiris

Hageiris trives best i solen, i en tørr, veldrenert, nøytral eller alkalisk jord. Planten bør ikke stå på et sted med høy fuktighet om vinteren. Hageiris kan formeres med frø som sås om høsten eller våren, men kultivarer blir ikke sortsekte ved frøformering. Derfor er det vanligere å formere planten ved å dele rotstokkene. Dette bør skje hvert fjerde år, og omplanting og deling gjøres rett etter blomstringen i juni. Planten settes ikke for dypt i jorden, for jordstengelen skal ikke være dekket. De fleste av de fargerike iris-sortene som dyrkes i hager i våre dager er amerikanske hybrider, eller de kommer fra England eller Frankrike.

Hageiris regnes som en giftig plante, og alle plantedeler (særlig rotstokken) inneholder et kraftig etsende stoff som ved inntak forårsaker sterk svie i munnhule og svelg, og videre alvorlige forstyrrelser i mage-tarmkanalen med oppkast, kolikk og blodig avføring. Derfor bruker man bare rotstokker som har vært lagret i flere år. Selv om planten smaker svært skarp, kan det være en viss risiko for barn som leker med de store og nesten agurklignende fruktene. Forgiftningstilfeller er imidlertid sjeldne.

Plantesaften i iris inneholder hud- og slimhinneirriterende stoffer, og kan virke allergifremkallende. Som snittblomster kan duftende iriser forårsake problemer for personer som er overfølsomme for blomsterdufter.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.