Sverdlilje er viltvoksende i Europa, Vest-Asia og Nordvest-Afrika, og er introdusert og stedvis naturalisert i Nord-Amerika. I Norge er sverdlilje nokså vanlig på Østlandet og i kyst- og dalstrøk til Nordland, med noen spredte forekomster videre nordover (Tromsø, Hasvik og Sør-Varanger). På noen steder er planten trolig forvillet fra hager.

Sverdlilje vokser i grunt vann, i grøfter og på sumpete steder, og er en karakterplante i næringsrike innsjøer.

Av sverdlilje er det rotstokken (rhizomet) som anvendes, og disse samles om høsten. For utvortes bruk anvendes roten helst frisk, og hvis den i det hele tatt skal brukes innvortes, må den være tørket.

Rotstokken til sverdlilje er ikke særlig godt undersøkt med tanke på innholdsstoffer, men en er rapportert å skulle inneholde glykosider, faste og flyktige oljer, harpiks med stoffet irisin, stivelse, sukker og tanniner (garvestoff).

Rotstokken av sverdlilje har tradisjonelt vært brukt ved muskelkramper, kolikk, tette galleganger, diaré, tannpine, plager ved tannframbrudd, hodepine, øyeplager, menstruasjonssmerter, utflod, soppinfeksjoner i huden, sår, hevelser og hoste.

Blomstene til ulike irisarter avspeiler regnbuens farger, og slektsnavnet Iris var navnet på regnbuens gudinne, hun som brakte lys og farger etter mørket. Artsnavnet pseudacorus kommer fra det latinske pseudo (falsk) og akoros (som betyr aromatisk rot) og som er opprinnelsen til det vitenskapelige navnet på slekta Acorus. Navnet betyr således "falsk Acorus", og dette skal vise til at når planten ikke blomstrer, kan bladene være ganske lik bladene til kalmusrot (Acorus calamus). Sverdlilje og kalmusrot vokser også ofte på de samme lokalitetene. Siden den gule sverdliljen ikke tilhører liljene, er det norske navnet noe misvisende, og planten burde nok heller hatt navnet sverdiris. På Nord-Vestlandet har planten blitt kalt mækje, noe som kom av at bladenes form ligner sverd (mækir på gammel-nordisk).

Sverdlilje er «Den franske lilje»

Sverdlilje er uløselig knyttet til det franske kongehus. Sverdliljer som vokste i elva Rhinen viste i det 6. århundre den franske kongen Clovis hvor det var mulig å vasse over. Slik unnslapp han og hans menn en stor hærstyrke av gotere. (Clovis var den første kongen av frankerne som forente alle de frankiske stammene under én hersker, og endret ledelsesformen fra en gruppe småkonger til å bli styrt av en enkelt konge og som sørget for at kongedømmet ble overført til hans arvinger). Etter dette tok den franske kongeslekten, Merovingene, sverdlilje inn i sitt våpenskjold. I korstogstiden utkjempet kong Ludvik 7. flere blodige slag med sverdliljen i sitt banner. Blomsten ble da kjent som "Ludviks blomst" eller "Fleur de Louis". Slik er "Den franske lilje", "Fleur de-lis", og speiderliljen egentlig en iris.

Tradisjonell anvendelse av sverdlilje

Rotstokken til sverdlilje har vært anvendt på mange forskjellige måter. I det 16. og 17. århundre ble den brukt som medisin ved en lang rekke indikasjoner, men anvendelsesområdene ble etter hvert mer begrenset. Den har vært brukt som medisinplante ved kolikk og som avførende middel. I visse land har man benyttet den mot soppinfeksjoner i huden, og som en kur mot tannpine. Et stykke av rotstokken ble gnidd mot den verkende tanna eller holdt i munnen mellom tennene, noe som angivelig skulle få smerten til å forsvinne med en gang. Man kunne behandle hodepine gjennom å trekke saft fra rota opp i nesen, der slimhinnene ble irriterte og forårsaket kraftig nysing. Gjennom de voldsomme nyseanfallene som da ble utløst, kunne man bli fri for hodepinen. Den pulverisert rotstokken ble også brukt som snus.

Culpeper (1616-1654) sier at det destillerte vannet av hele urten er et suverent middel for svake øyne, enten påført på en våt bandasje, eller dryppet i øyet, og at en salve laget av blomstene er veldig bra for sår eller hevelser.

Den tørkede og vellagrete rotstokken av sverdlilje og ande iris-arter blir kalt for fiolrot og har vært brukt ved tannframbrudd hos små barn, noe som er omtalt allerede hos Plinius (23-79). Småbarn kunne gnage på tørket fiolrot når de fikk sine første tenner for å lindre irritasjonen. Fiolrot som ble solgt på apotekene til dette formålet, stammet hovedsakelig fra de søreuropeiske irisartene hageiris (Iris germainca) og florentinsk iris (Iris germanica var. florentina). Selv om rotstokkene til disse irisene inneholder et stoff som smaker svært sterkt når de er friske, brytes dette stoffet ned ved tørking, slik at det ikke er farlig for små barn å gnage på tørkede rotstokker.

Medisinsk bruk av sverdlilje

Rotstokken av sverdlilje er et godt eksempel på at det kan være stor forskjell på virkningen av frisk og tørket urt. I frisk tilstand inneholder rotstokkene til irisarter et skarpt smakende stoff, som hvis det inntas virker etsende og gir en sterk brenning i munn og svelg, samt oppkast, magesmerter og diaré. Derfor brukes ikke frisk rotstokk lenger i urtemedisinen. Hvis sverdlilje i det hele tatt skal inntas, må roten på forhånd være tørket.

Rotstokken av sverdlilje har utvilsomt en krampeløsende virkning, noe som forklarer den tidligere bruken for å lindre hoste og muskelkramper, kolikk og tette galleganger. Et varmtvannsuttrekk av roten har blitt brukt for å kontrollere diaré og utflod, og for å lindre menstruasjonssmerter. Saften av frisk sverdliljerot er svært bitter og virker rensende og brekningsfremkallende. Påført huden kan saften forårsake blemmer.

Annen bruk av sverdlilje

Rotstokken av sverdlilje, som inneholder en del garvesyre, har vært brukt til plantefarging. Man fikk svart blekk hvis roten ble kokt sammen med jernvitriol, og uttrekket kunne også farge ull svart. Hvis blomstene behandles med varm eddik, fås et gult fargestoff som gir en pen gulfarge til lin, papir og lær.

Ifølge en engelsk urtebok kan man få et brukbart kaffesurrogat av helt modne sverdliljefrø som er frigjort fra det sprø skallet som omslutter dem, og etterpå ristet over sterk varme og malt.

Dyrking av sverdlilje

Sverdlilje finnes viltvoksende i store deler av Norge, og den kom tidlig i bruk som hageplante her i landet. Christian Gartner omtaler den i sin norske hagebok fra 1694. John Gerard skriver i 1597 at sverdlilje trives godt i fuktige enger og i vegetasjonen langs elver, dammer og stillestående innsjøer. Som hageplante er sverdlilje således velegnet for fuktige forhold og den vokser gjerne i vannkanter eller i grunt vann. Jorda bør være næringsrik, humusholdig og gjerne sur. Selv om planten oftest dyrkes for sine vakre gule blomster, er også bladverket dekorativt gjennom hele sommeren og høsten. Formering skjer ved deling av rotstokkene, som helst bør utføres om høsten mens planten fremdeles er i vekst, eller om våren. Siden sverdlilje er litt giftig, bør den ikke plantes der storfe beiter.

Friske blad, rotstokker og røtter av sverdlilje er giftige, og plantesaften inneholder et skarpt smakende og irriterende harpiksholdig stoff som kalles irisin og som virker svært irriterende på slimhinner. Spiser man av den friske planten, kan det medføre sterk svie i munnhule og svelg, og videre magesmerter, oppkast, kolikk, diaré og blodig avføring. Inntatt i store doser, kan sverdlilje bl.a. forårsake ujevn hjerteaktivitet og bevisstløshet. Når rotstokken er tørket og lagret lenge, mister den sin syrlighet og giftighet, og virker da bare som en astringerende middel. Frø av sverdlilje som er ristet over sterk varme synes heller ikke å være giftige. Fysisk kontakt med sverdlilje kan forårsake en allergisk reaksjon med hudirritasjon hos noen mennesker.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.