Nonsblom er en ettårig krypende eller noe opprett, snau plante som blir 10-30 cm. Stengelen er noe kantet og har motsatte blad som er ovale eller eggrunde i formen. De femtallige blomstene dannes i bladhjørnene og sitter enkeltvis på lange skaft, som er lengre enn støttebladet. Kronen er fliket nesten ned til basis, den er vanligvis mønjerød, men kan også være blå (formen azurea). Forskning har vist at solrike vokseplasser har flere planter med blå blomster, noe som gjør at blåblomstrende planter er mer vanlige i middelhavsområdet. Siden kronbladene har skarp farge bare på oversiden, er blomstene svært vanskelig å oppdage når de ikke er fullt utsprungne. Kronbladenes spisser har tallrike fine kjertelhår i kanten og støvbærerne har lodne skaft. Nonsblom blomstrer fra juni-august. Blomstene er åpne bare noen timer midt på dagen, og bare i fint vær. Hvis det blir overskyet eller det er regn i anmarsj, lukker de seg hurtig. Planten har derfor vært kalt "fattigmanns barometer". Frukten er en kuleformet lokk-kapsel som inneholder en tett pakke med mange, kantete frø. Når frøene er modne, løfter lokket seg, og de kan spres ved det minste vindpust.

Nonsblom stammer trolig fra middelhavsområdet, men finnes nå vidt utbredt i den tempererte sonen over store deler av verden. I Norge er nonsblom funnet spredt på Østlandet nord til Elverum og Lillehammer, og langs kysten så langt nord som til Tromsø. Arten har etter hvert blitt temmelig sjelden her i landet. Nonsblom foretrekker relativt sandholdig jord og kan ikke vokse på skyggefulle steder. Arten er spredt med åkerbruket og forekommer primært som ugras på kulturpåvirket jord som åkrer og hager, men den kan også finnes på brakkmark, veikanter og havstrender.

Plantens overjordiske deler samles om sommeren og brukes helst friske som utpresset saft, i flytende ekstrakter eller tinkturer, men urten kan også tørkes for bruk i uttrekk. Drogen er luktløs, men har en bitter smak og er temmelig astringerende.

Nonsblom inneholder en rekke forskjellige saponiner (inklusive anagallin og cyclamin), garvestoffer og stoffet cucurbitasin. Det er særlig i roten at vi finner det svært giftige saponinet cyclamin (navnet har stoffet fått fordi det ble oppdaget i alpefiol, Cyclamen spp.), som i små doser fremkaller oppkast og diaré, og i større doser gir krampe og lammelse av åndedrettsorganene.

En skarp, slimholdig urt som virker stimulerende, urindrivende, avførende, svettedrivende, febersenkende, slimløsende, hostestillende, galledrivende, nervestyrkende og sårhelende.

Urten anvendes knapt i våre dager, men ble tidligere brukt mot bl.a. sinnslidelser, melankoli, epilepsi, rabies, depresjoner som følge av leversykdommer, skrumplever, gallestein, lungeproblemer, tuberkulose, nyrestein, urinveisinfeksjoner, urinsyregikt, vatersott, revmatiske tilstander, feber, influensa, forkjølelse, slim i halsen, saktegroende sår, stikk og bitt av giftige dyr.

Nonsblom var tidligere plassert i slekta Anagallis. Dette slektsnavnet (som planten fikk av Dioskorides) kommer fra det greske ordet anagelas, som betyr å le eller å bryte ut i latter. Det viser til at urten tidligere ble ansett for å kunne frembringe munterhet og være til hjelp mot nedstemthet og depresjoner. Planten har fått det norske navnet nonsblom fordi blomstene åpner seg først ved middagstid, og dermed fortalte de arbeiderne ute på jordene at nå var tiden inne til å spise middag og hvile. I land som England, Frankrike og Tyskland har arten folkelige navn som viser til at blomstene bare åpner seg i solskinn. Og selv om været er pent, lukker de seg likevel tidlig på ettermiddagen. Det skjer også hvis det er utsikt til regn, og derfor kalles nonsblom mange steder for "fattigmannsbarometer", som på engelsk har blitt til Poor Man's Weather-glass eller Shepherd's Weather-glass (weather-glass = barometer).

Medisinsk anvendelse av nonsblom

Nonsblom var tidligere høyt verdsatt som medisinplante og bruken kan dateres tilbake til Plinius og Dioskorides. Planten hadde stor anseelse helt fram til 1800-tallet, men har de siste hundre årene blitt svært lite brukt, og den anvendes heller ikke lenger i den folkemedisinske tradisjonen. Opplysninger fra tidligere tider tyder på at urten var til nytte ved melankoli og sykdommer i hjernen, og det er kjent at den ble brukt mot epilepsi, rabies, tuberkulose og depresjoner som følge av leversykdommer. I europeisk folkemedisin har urten vært anvendt til behandling av gallestein, skrumplever, lungeproblemer, nyrestein, urinveisinfeksjoner, vatersott, urinsyregikt og revmatiske tilstander. Bruksområdene tyder på at planten virker utrensende.

Nonsblom er en slimholdig urt med skrap smak. Den har en urindrivende, slimløsende, hostestillende og svettedrivende virkning, og kan gjennom disse egenskapene bidra til å senke feber, gjøre det lettere å hoste opp slim og forkorte en forkjølelse eller influensa. Da nonsblom inneholder giftige saponiner og cytotoksiske cucurbitasiner, blir urten ikke lenger anbefalt for innvortes bruk.

Nonsblom har blitt brukt utvortes til et sårhelende omslag og for å lindre leddsmerter, og kokt med urin til en grøt ble den lagt på verkende podagra-føtter. Plantesaft av nonsblom kunne også gnis på vepse- og bistikk for å lindre smerten, men siden urten inneholder saponiner, kan den virke irriterende på huden.

Mengde virkestoffer i nonsblom er svært varierende

Nonsblom er en ekstremt variabel art med tanke på innholdsstoffer, noe som kan være styrt av jordsmonnet på voksestedet og høstingstidspunktet. Siden noen av virkestoffene er potensielt giftige, er det ikke aktuelt rutinemessig å bruke planten som medisin. Det er mulig at de urtekyndige i tidligere tider gjennom nøye observasjoner av voksestedet hadde god nok kunnskap til at urten kunne brukes trygt, men denne kunnskapen har i tilfelle gått i glemmeboken. Det er mye som tyder på at nonsblom har psykoaktive egenskaper og at urten ga en reell virkning når den i eldre dager ble brukt til behandling av depresjoner og epilepsi.

Anvendelse og dosering

Hvis urten i våre dager i det hele tatt skal anvendes som medisin, må den ved innvortes bruk doseres svært forsiktig. Anbefalt dosering er 0,25-0,5 g av den tørkede, fint oppdelte urten, tilberedt som te med en kopp kokende vann, og dette inntas slurkvis i løpet av dagen. Det er i litteraturen angitt at nonsblom kan spises, enten rå i salater, eller kokt. Med tanke på de giftige innholdsstoffene i urten, frarådes imidlertid slik anvendelse. Et homeopatisk middel lages fra planten, og det brukes innvortes til behandling av bl.a. kløende hud, og utvortes for å fjerne vorter.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

I roten til nonsblom finnes det giftige saponinet cyclamin, som i små doser fremkaller oppkast og magesmerter med diaré, og som i større doser gir polyuria (unormalt rikelig urinutskillelse), skjelvinger, kramper og lammelse. Ved dødelige doser lammes åndedrettet. Cyclamin forekommer også i urtens overjordiske deler, om enn i mindre mengder enn i røttene. Hvis nonsblom i det hele tatt skal anvendes som medisin, må urten brukes med stor forsiktighet og bare i svært små doser. Selv om urten tidligere har vært spist, regnes den som såpass giftig at den ikke bør inntas i matretter. Hudkontakt med nonsblom kan hos enkelte personer gi utslett.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.