Mahonia er en 50-120 cm høy, opprettvoksende, bred busk som sprer seg ved hjelp av underjordiske rotskudd. Roten er 1-4 cm i diameter, og har en tynn, gulaktig eller brungrå bark. Den er grønngul innvendig og med en hard, gul kjerne av ved. Planten er alltidgrønn og har kraftige, lite forgreinete stammer. De læraktige, mørkt grønne og glinsende, finnete bladene sitter parvis, og hvert blad har 5-9 eggrunde, 4-8 cm lange småblad med kvasse tenner i kanten. Planten blomstrer normalt i mai måned med duftende, gule blomster som sitter i tette, opprette klaser. Blomstene har fire 3-tallige kranser med blomsterblad og 6 støvbærere. Etter blomstringen dannes det ca. 8 mm store, blåsvarte og doggete bær som spises av fugler, og som dermed sørger for frøspredningen.

Mahonia kommer opprinnelig fra Nordvest-Amerika. Den vokser i Rocky Mountains opp til 2000 moh. og i skogsområder fra Colorado til Stillehavskysten. Det er rikelig av den i Oregon og Nord-California. I Norge blir mahonia brukt som prydbusk i hager og har på Østlandet spredt seg med fugl slik at den enkelte steder dukker opp i naturen.

Rotstokk, røtter (adventivrøtter), rotbark og bark, som helst bør samles om høsten. Bladene brukes sjelden. Blomstene og fruktene er spiselige.

Alkaloider (berberin, berbamin, canadin, hydrastin, oxycantin, oxyberberin m.fl.), 5-5-methoxyhydnocarpin (som øker den antimikrobielle virkningen av berberin), garvestoffer, polysakkarider, fettstoffer og harpiks. Mahonia er ingen rik kilde for berberin, sammenlignet med berberis (Berberis vulgaris) og hydrastinurt (Hydrastis canadensis).

Bittertonikum, styrkende, blodrensende, antimikrobiell, antiseptisk, svulsthemmende, galledrivende, avgiftende, lymfestimulerende, appetittvekkende, fordøyelsesfremmende, fremmer næringsopptaket, kvalmedempende, urindrivende, astringerende, stoppende ved diaré, avførende, febersenkende, leverstyrkende, spyttdrivende, skjoldkjertelstimulerende, hudvitaliserende, antipsoriatisk, betennelsesdempende, immunstyrkende, antioksidant, myker opp blodårene og virker blodtrykkssenkende.

Kroniske hudsykdommer (som eksem, akner, psoriasis), forkjølelsessår, herpes, byller, frostknuter, revmatisme, artritt, urinsyregikt, bakterieinfeksjoner, soppinfeksjoner, dårlig fordøyelse, magekatarr, forstoppelse, diaré, dysenteri, gallestein, gulsott, galleblærebetennelse, kronisk hepatitt B, anemi, utmattethet, høyt blodtrykk, åreknuter, hemoroider, urinveisinfeksjoner, blærekatarr, malaria, salmonella-, shigella- og stafylokokk-infeksjoner.

Utvortes kan mahonia påføres som en kompress eller omslag for å behandle byller, irritert og kløende hud og skader. Man kan lage et gurglevann av roten for å lindre sår hals, og et uttrekk kan brukes til øyevask ved tåkesyn og blodskutte øyne.

Urbefolkningen i California inntok avkok eller tinktur av den bitre roten mot appetittløshet og svakhet. På 1800- og tidlig 1900-tallet var mahonia en viktig legeplante for de såkalte fysiomedikalistene, som baserte sin praksis på en kombinasjon av amerikansk skolemedisin og folkemedisin. De brukte mahonia som et styrkende og avgiftende middel. I tradisjonell vestlig urtemedisin ble mahonia ellers brukt ved hudsykdommer og infeksjoner, særlig psoriasis og eksem, gastritt og galleblærebetennelse.

Mahonia som medisinplante

Når man ser på innholdsstoffene i mahonia, så ligner de mye på de vi finner i berberis (Berberis vulgaris), og disse to artene er da også nært beslektet. Begge urtene brukes som et bittertonikum og leverstyrkende middel. En av hovedforskjellene mellom disse to urtene, er at mahonia har lavere innhold av det antiseptiske og betennelseshemmende stoffet berberin, noe som gjør at den er mindre effektiv enn berberis ved infeksjonssykdommer, mens mahonia virker heller bedre som et leverstyrkende middel.

Mahonia blir på spansk gjerne kalt «yerba de sangre» («en urt for blodet»), noe som indikerer at det er en viktig blodrensende droge. Urten har ry for å være et godt middel til å rense blod og ulike vev for giftstoffer og avfallsprodukter. Mahonia hjelper også til å myke opp blodårene og kan på den måten hjelpe til å redusere et høyt blodtrykk. Den demper blodstuvning i venene, lindrer åreknuter og hemoroider, og den reduserer dessuten blodansamlinger i livmoren som gir kraftig menstruasjonsblødning og menstruasjonssmerter. Ved anemi kan jern som er lagret i leveren blir frigjort.

Bitterstoffene i mahonia stimulerer utskillingen av spytt, fordøyelsesenzymer og galle, noe som fremmer appetitten, fordøyelsen og næringsopptaket, og undertrykker kvalme. Urten virker mildt avførende og kan således være til nytte ved forstoppelse. Den er anvendbar ved magekatarr og generelt dårlig fordøyelse, og ved å motvirke salmonella-, shigella- og stafylokokk-infeksjoner, kan den bidra til å dempe betennelser i tarmene som gir diaré eller dysenteri. På grunn av den leverstyrkende og galledrivende virkningen, brukes mahonia også til å behandle gallesteiner, gulsott, hepatitt og andre leversykdommer. Urten kan brukes ved hodepine og ubehag knyttet til forgiftning. Stoffet berberin i mahonia bedrer kroppens immunitet mot en lang rekke mikroorganismer og hemmer utvikling av svulster.

De blodrensende egenskapene gjør at mahonia anses som god ved behandling av hudlidelser som eksem, psoriasis, kviser, byller og herpes, samt hudproblemer knyttet til dårlig galleblærefunksjon. I Tyskland er det gjort kliniske forsøk med ekstrakt av mahonia som fastslo at urten effektivt lindrer psoriasis. Ekstrakten kan brukes både innvortes og utvortes, og man mener at det er alkaloidet berberin som hemmer den raske celledelingen.

På samme måte som hydrastinurt (Hydrastis canadensis) og berberis (Berberis vulgaris), har mahonia en plass i den tradisjonelle behandlingen av blæreinfeksjoner. Mahonia virker urindrivende og fremmer utskillingen av giftstoffer fra kroppen. Studier har vist at berberin kan drepe mange typer bakterier, inklusive E. coli, og forhindre at bakteriene fester seg til veggene i urinveiene. Ved urinveisinfeksjoner kan en vanlig dosering være 1 teskje tinktur tre ganger daglig, men vær oppmerksom på at mahonia ikke må brukes under graviditet. Den betennelsesdempende og rensende effekten gjør at mahonia også kan være nyttig ved urinsyregikt, revmatisme og artritt.

Utvortes kan mahonia påføres som en kompress eller et omslag for å behandle skader, byller og irritert eller kløende hud. Man kan lage et gurglevann av roten for å lindre sår hals, og et uttrekk av urten kan brukes til øyevask ved tåkesyn og blodskutte øyne.

Annen bruk av mahonia

De blå bærene, som sitter som drueklaser, er store som solbær og spiselige, men smaken er noe syrlig og snerpete. Bærene kan tilsettes til fruktpaier, syltetøy og geléer, og de kan også presses til saft som kan tilsettes fruktjuicer eller brukes til vinlegging. Det er dessverre relativt lite fruktkjøtt og mange frø i bærene, så hvis de skal syltes, bør frøene helst fjernes først. Det er angitt at fruktene kan fungere som et mildt og trygt avføringsmiddel. Blomstene er også spiselige.

Innerbarken av greiner og røtter brukes til å lage en gul plantefarge, mens fruktene gir en mørkt grønn, fiolett eller purpurblå farge, og bladene gir grønn farge. De glinsende grønne bladene er fine å bruke i dekorasjoner, på samme måte som bladene til kristtorn (Ilex aquifolium).

Anvendelse og dosering

Hvis man ønsker å anvende mahonia innvortes, er følgende doseringer anbefalt for voksne: Tørket urt: 0,5-2 g 2-3 ganger daglig. Tinktur: 10-40 dråper 2-3 ganger daglig.

Dyrking av mahonia

Mahonia kan dyrkes i vanlig god hagejord og trives særlig godt i humusrik jord som holder godt på fuktigheten. Buskene kan plantes i full sol, men de blir penest i halvskygge og bør få en lun vokseplass. Mahonia er svært hardfør og kan dyrkes over store deler av landet, unntatt i de kaldeste innlandsstrøkene. Siden mahonia er vintergrønn er plantene utsatt for sviskader på bladene om vinteren og våren, særlig i snøfattige år.

Mahonia skal ikke inntas av gravide og ammende. Hvis man skal bruke mahonia medisinsk, bør man bare anvende tørkede plantedeler, da frisk rotstokk og røtter kan virke kraftig avførende (purgativt). Urten bør unngås ved høyt stoffskifte (hyperthyroidisme), akutte mageproblemer (pga. bitterstoffene) og hvis man har mye tarmgass. Mahonia skal ikke brukes ved lavt blodtrykk, og det kan oppstå interaksjoner med blodtrykksmedisiner. Det sies at berberinholdige planter ikke bør brukes sammen med lakrisrot (Glycyrrhiza glabra), da denne urten opphever effekten av stoffet berberin.

Rensemidler kan i mange tilfeller forverre hudsykdommer, så man bør være forsiktig med doseringen av mahonia slik at man reduserer risikoen for alvorlig forverring. Ved utvortes bruk av mahonia, kan enkelte oppleve kløe og en brennende følelse i huden.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.