Strutseving er en flerårig bregne som gjerne vokser i store bestand. Det er den største bregnen vi finner i Norge, og den skiller seg fra de fleste andre bregnene ved at den har ulike vegetative og sporebærende blad. Planten har krypende jordstengel med opprette rosetter av fjærformede, dobbelt finnete blad. De ytre, sterile bladene kan bli opptil to meter lange, er bredest ovenfor midten, og de nederste, svært lyse bladflikene sitter nesten ned til basis av stengelen. De innerste småfinnene på hovedfinnene har en stor tann som går noe omkring bladskaftet, og sekundærflikene er avlange, avrundet og med nesten hel kant. De sporebærende bladene, som er langskafta og smalt jevnbrede, vokser opp inne i bladrosetten. Disse bladene er inntil 60 cm høye, først mørkegrønne, men blir etter hvert sjokoladebrune og blir stående når de andre bladene visner. Sporehushopene er kulerunde og sitter i 1-2 rekker under den innrullede bladkanten.

Strutsevingskuddene som kommer tidlig om våren har form som en ansamling "felehoder" eller "sneglehus". De er glinsende grønne, men er dekket av et lag med brune skjell som raskt sprekker opp. Bladene ruller seg helt ut i løpet av få uker på forsommeren og danner karakteristiske trakt- eller kremmerhuslignende grupper, noe som gjenspeiles i det svenske navnet strutbräken. Strutseving ligner en del på andre storvokste bregnearter, som ormetelg (Dryopteris filix-mas), skogburkne (Athyrium filix-femina) og smørtelg (Oreopteris limbosperma), men alle disse artene har sporehus som sitter på undersiden av de grønne bladene, og de har dessuten hinnelignende skjell på bladskaftet.

Strutseving forkommer i flere raser rundt om på den nordlige halvkule, og arten har en nesten sirkumboreal utbredelse. Underarten som finnes hos oss (subsp. struthiopteris) har en eurasiatisk utbredelse. I Norge er strutseving vanlig i lavlandet i mesteparten av landet, men har bare få forekomster i Rogaland, ytterst på Vestlandskysten og i Finnmark. I Sør-Norge vokser strutseving fra havnivå og opp til 940 moh. Strutseving trives på fuktig og næringsrik grunn, gjerne på noe skyggefulle steder i skoger og bekkedaler, på elvekanter, strandkanter, flommark og fuktig beitemark. I nedbørsrike områder kan arten danne store bestander i dalsider, mens i kontinentale områder er den mest vanlig på elveavsetninger. Der de økologiske forholdene er gunstige, vil strutseving ofte utvikle nærmest monokulturer, fordi den er svært konkurransesterk på grunn av sin størrelse og veksthastighet.

De ferske skuddene ("felehodene") kan brukes som mat, og de har en mild lukt og smak. Skuddene samles tidlig på våren når de er 5-15 cm høye og før bladplatene har startet å rulle seg ut. Siden de kan samles allerede i april-mai, er de en av de tidligste grønnsakplantene man kan finne i naturen om våren. Rotstokkene og tørkede blad av strutseving har vært brukt som dyrefôr.

De grønne skuddene av strutseving har et næringsinnhold som ligner spinat. Skuddene inneholder rundt 5 % protein, en god del umettete fettsyrer, C-vitamin, alfa- og beta-karoten, niacin og riboflavin, og dessuten et høyt innhold av mineralet kalium, i tillegg til mye fiber. Strutseving sies å inneholde like mye antioksidanter som blåbær.

De tidlige vårskuddene av strutseving inneholder mye næringsstoffer og er spiselige.

Strutseving brukes primært som mat. Det er lite aktuelt å bruke planten som medisin.

Det vitenskapelige navnet på strutseving er Matteuccia struthiopteris. Slektsnavnet Matteuccia har planten fått etter den italienske fysikeren Carlo Matteuci (1800-1868), mens artsepitetet struthiopteris kommer av de latinske ordene struthio (= struts) og pteris (= bregne), og viser til de store vingelignende bladene.

Tradisjonell bruk av strutseving

Det er lite medisinsk tradisjon knyttet til bregnen strutseving, og de få henvisningene som finnes i litteraturen viser til bruk i folkemedisinen. Et avkok av basis av stenglene til de sterile bladene har blitt inntatt som behandling av ryggsmerter, og det skulle også kunne være til hjelp for utdriving av morkaken etter en fødsel.

Det er beskrevet at de innfødte i noen provinser i Nord-Amerika gravde opp de underjordiske rotstokkene (rhizomene) av strutseving og ristet dem. De ytre delene ble skrelt av og margen ble spist. Andre stammer malte de tørkede rotstokkene til et mel.

Ekstrakter av strutsevingrøtter har vært brukt i veterinærmedisinen mot parasitter. Rotstokken av strutseving anses som et bedre middel mot innvollsorm enn ormetelg (Dryopteris filix-mas), da den er betydelig mindre giftig, men likevel effektiv mot ulike arter av innvollsorm, i tillegg til mot giardia og trichomonas. Det er ellers angitt at rotstokkene av strutseving skal ha en blodsukkersenkende virkning og i tillegg virke mot polioviruset, men om dette er troverdige opplysninger er usikkert. Inntak av strutseving i medisinske doser er kontraindikert for gravide kvinner, barn og svake personer, og for de som har magesår. Det er uansett lite aktuelt å anvende strutseving som medisinplante i våre dager.

Strutseving som mat

De unge skuddene av strutseving er spiselige når de er kokt. Det er en ettertraktet vårgrønnsak, særlig i Canada og USA, og har der blitt spist siden den tiden nybyggerne ankom landet. Nå har det blitt en populær vårgrønnsak også her i Norge og brukes bl.a. av noen gourmetrestauranter. Skuddene ("felehodene") kan høstes inntil de er ca. 15 cm høye, deretter blir det for mye fiber i dem. Etter at de er plukket, børser man bort skjellene før de skylles i kaldt vann. Strutsving må ikke spises rå, da det kan gi mageplager. Selv om man ikke har funnet farlige stoffer i strutseving, var det i 1994 flere rapporter om folk som ble syke etter å ha spist bregnen enten rå eller bare lettkokt på noen restauranter i staten New York og i vestlige Canada. Giftstoffet som var involvert i disse forgiftningene ble aldri identifisert, og det fantes kanskje i vannet fra en vårflom som lett kan strømme over "felehodene" og som det kan være vanskelig å få vasket bort. Det er derfor anbefalt å koke skuddene i minst 15 minutter for å ødelegge potensielle giftstoffer. En annen grunn til at man skal koke skuddene, er at rå bregner kan inneholde enzymet thiaminase, som ødelegger vitamin B1 i kroppen.

Den amerikanske etnobotanikeren James Duke fortalte at hjortedyr fra nabolaget til hagen hans ikke spiste strutseving. Det at hjortene unngikk å spise strutseving mente Duke var en indikasjon på at man burde bruke strutseving som mat bare i små mengder. Når man spiser strutseving for første gang, anbefales det derfor å innta bare en liten mengde og kjenne etter hvordan man tåler denne "nye maten". Det høstes mye "felehoder" for konsum i Canada og Nord-Amerika, men det er et sesongprodukt som normalt bare spises i små mengder.

Smaken av strutseving kan være vanskelig å beskrive, men blir omtalt som en kombinasjon av asparges, brokkoli og artisjokk, litt søt og med en anelse bitterhet. Man kan gjerne lage en suppe eller pai av strutsevingskudd, eller smørdampe dem som asparges og servere dem som en forrett. Strutsevingskudd kan oppbevares friske noen dager i kjøleskap, eller de kan forvelles i minst 10 minutter og fryses. Skuddene kan også syltes, og i USA og Canada selges hermetisert strutseving i dagligvarebutikker.

Annen bruk av strutseving

I tidligere tider ble strutseving og andre store bregner brukt som dyrefôr. Strutsevingplanten danner med årene en liten knollaktig stamme med mye opplagsnæring, og den har vært samlet og benyttet som såkalt moldfôr, trolig mest i fôrknappe tider. Flere bregnearter ble samlet inn, men strutseving spilte trolig en viktig rolle da den forekom i så store mengder. Et eldre svensk navn på strutseving er foderbräken, noe som vitner om at planten ble ansett å være et bra vinterfôr for buskapen.

Strutseving dyrkes ofte som prydplante, og når bladene er fullt utvokst dekker de bakken godt. Når man planter strutseving i hagen, bør det være ca. 60 cm mellom hver plante. Om høsten visner imidlertid de sterile strutsevingbladene tidligere enn andre bregner.

Det blir i utgangspunktet ansett som ufarlig å spise kokte bladskudd av strutseving, til tross for at det er beskrevet flere tilfeller der folk har fått mageproblemer etter et måltid. Det blir anbefalt å koke bladene i 15 minutter eller dampe dem i 10-12 minutter før de konsumeres. Strutsevingskudd må ikke samles på steder der de kan ha blitt oversvømt av forurenset vann.

Selv om det ikke er funnet noen informasjon i tilgjengelig litteratur om at strutseving er giftig, er det kjent at en rekke bregner inneholder kreftfremkallende stoffer, så man bør av den grunn være forsiktig og ikke innta strutseving i store mengder. Mange bregner, og snellearten åkersnelle / kjerringrokk (Equisetum arvense), inneholder dessuten enzymet thiaminase som frarøver kroppen vitamin B1. I små mengder gjør dette enzymet neppe noen skade for folk som har et fornuftig kosthold som er rikt på B-vitaminer, men inntak av store mengder plantemateriale som inneholder thiaminase kan medføre alvorlige helseproblemer. Enzymet ødelegges av varme eller når planten tørkes, så hvis man koker planten og heller ut kokevannet, vil thiaminasen forsvinne. Det er uklart om, og eventuelt hvor mye, thiaminase det finnes i strutseving.

Odland, Arvid: Naturen tilbyr ferske grønnsaker tidlig på våren. Sopp og nyttevekster. Nr. 1/2008 s. 34-36

Sunde, Anne Dorthe: Strutseving. Sopp og nyttevekster. Nr. 2/2017 s. 44-45

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.