Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > Poleimynte  

POLEIMYNTE
Mentha puleguim
 
ANDRE NORSKE NAVN
Loppeurt. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Mentha pulegium L. 
Mentha pulegioides Dumort.
Mentha gibraltarica Willd.
Mentha hirtiflora Opiz ex Heinr.Braun
Pulegium vulgare Mill.
Pulegium erectum Mill.
... og mange flere.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Polejmynta.
DANSK:  Polejmynte / Poleimynte / Polej.
ISLANDSK:  Hagamynta.
FINSK:  Puolanminttu.
ENGELSK:  Pennyroyal / European pennyroyal / Pudding grass / Mosquito plant / Flea bane / Tickweed / Organ tee / Run-by-the-ground / Stinking balm.
TYSK:  Polei / Polei-minze / Frauen-minze / Herminze / Hirschminze / Flohkraut / Kleiner balsam.
FRANSK:  Pouliot / Menthe pouliot / Herbe aux puces.
SPANSK:  Poleo / Poleo-menta / Poleo chino.
KINESISK:  Po-ho.
 
FAMILIE
Leppeblomstfamilien (Lamiaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av poleimynte

BOTANISK BESKRIVELSE

Poleimynte er en flerårig, opptil 40 cm høy, opprett eller nedliggende urt med noe greinete stengler. Planten kan ha en noe krypende vekst. De inntil 3 cm lange bladene er kortstilkete, eggformede, helrandete eller svakt tannete i kanten og med bare 1-3 par utydelige sidenerver. Blomstene, som kommer i juli-august, er kortstilkete, blåfiolette og sitter tette klaser i de øverste bladhjørnene. Hele planten har en karakteristisk, myntelignende duft og smak.

 
UTBREDELSE
Poleimynte finnes i store deler av Mellom- og Sør-Europa (for det meste forvillet), Vest-Asia og Nord-Afrika, men vokser nå også i deler av Nord-Amerika. Der vokser også den nærstående arten amerikansk poleimynte (Hedeoma pulegioides), som har tilsvarende egenskaper som den europeiske poleimynten. I Norge finnes poleimynte bare dyrket.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Bladene og de blomstrende toppene brukes i urtemedisinen. De høstes om sommeren når planten kommer i blomst og tørkes for seinere bruk. En eterisk olje utvinnes fra friskt plantemateriale ved vanndampdestillering. Oljen har antimikrobielle og insektavskrekkende egenskaper, men er svært giftig.

 
INNHOLDSSTOFFER

Tørket urt av poleimynte inneholder eterisk olje, polyfenolsyrer, flavonoider (som hesperidin og diosmin), bitterstoffer og garvestoffer. Den eterisk oljen består hovedsakelig av pulegon (27-92 %), men også isopulegon, mentol, isomentol, isomenton, piperiton, neomentol, mentylacetat, alfa- og beta-pinen, camfen, beta-fellandren, p-cymen, 2-octanol og limonen.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Smak / Energi: Skarp og bitter / Varm og tørr.

En svært aromatisk og bitter urt som virker astringerende (sammentrekkende på slimhinnene), sårhelende, stimulerende, beroligende, fordøyelsesfremmende, svettedrivende, slimløsende, krampeløsende, tarmgassdempende, livmorstimulerende, menstruasjonsdrivende, abortfremkallende, febersenkende, antiseptisk, antibakteriell og sopphemmende. Den eteriske oljen virker hudirriterende og insektavskrekkende, men er giftig for lever og nyrer.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Urten kan brukes innvortes ved dårlig fordøyelse, mye tarmgass, kolikk, innvollsorm, menstruasjonsforstyrrelser, hodepine, mindre luftveisinfeksjoner, kikhoste, forkjølelse og febertilstander.

Utvortes kan urten eller den eteriske oljen brukes på sår, hudbetennelser, skabb, eksem, kløe og kribling i huden og ved revmatiske plager som urinsyregikt.

 

 
POLEIMYNTE

Poleimynte ble populær i det første århundre e.Kr. etter at den romerske naturlegen Plinius (23-79) skrev at denne aromatiske planten skremmer bort lopper. Det vitenskapelige artsnavnet pulegium kommer av det romerske pulex som betyr loppe, noe som er opphavet til det vanlige engelske navnet fleabane og det alternative norske navnet loppeurt. Urten ble brukt som strøurt mot lus og lopper i sengehalmen, og når urten blir knust og gnidd på huden eller strødd utover, vil poleimynte også kunne skremme bort andre insekter.

Tradisjonell bruk av poleimynte

Å bruke poleimynte som medisin var mer vanlig i tidligere tider, og urten var kjent som både allsidig og nyttig. Plinius forteller at urten kan fordrive lopper, en opplysning man gjenfinner i Flora Danica fra 1648, hvor Simon Paulli (1603-1680) kaller den for "loppeurt". Plinius påsto også at poleimynte var et godt middel mot hoste og at urten kunne være til hjelp for fordøyelsen. Han anbefalte å henge opp planten i rom hvor det oppholdt seg syke mennesker, i den tro at duften ville fremme helbredelsen. Den greske legen Dioskorides (1. århundre e.Kr.) gjentok anbefalingene til Plinius og tilføyde at poleimynte stimulerer menstruasjonen og hjelper til å utstøte morkaken etter fødselen. Også de engelske urtelegene John Gerard (1545-1612) og Nicholas Culpeper (1616-1654) anbefaler urten for mange ulike tilstander, bl.a. som et slimløsende middel. I 1597 skrev John Gerard at "en krans av poleimynte som bæres på hodet, har kraft nok til å motvirke svimmelhet og smerten og ubehaget den gir."

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble det av urteleger advart mot å anvende poleimynteolje på grunn av dens giftighet, men de anbefalte å bruke hele urten utvortes som et insektavskrekkende middel og til behandling av kutt og forbrenninger. De foreslo også å bruke urten (men ikke oljen) innvortes ved forkjølelse, hoste, oppblåst mage, tarmgass, angst og for å fremkalle menstruasjonen.

Tidlige kolonister introduserte europeisk poleimynte til Nord-Amerika. De oppdaget imidlertid at innfødte amerikanere allerede brukte arten amerikansk poleimynte (Hedeoma pulegioides) til lignende formål nybyggerne brukte den europeiske, nemlig utvortes som omslag på sår og for å skremme bort insekter, og innvortes til behandling av forkjølelse, influensa, hoste og blodkongestion (lokal økning av blodmengde i blodkarene, forårsaket enten av økt tilstrømming eller hinder i avløpet), og for å stimulere menstruasjonen og frambringe abort.

Bruk av poleimynte som medisin

De sterkt aromatiske bladene og blomstene til poleimynte har antiseptiske, krampeløsende, svettedrivende, menstruasjonsdrivende, beroligende og stimulerende egenskaper, og virker sammentrekkende på slimhinnene. Poleimynte kan, særlig når den kombineres med andre urter, brukes innvortes i form av urtete ved dårlig fordøyelse og mye tarmgass. På samme måte som peppermynte (Mentha x piperita), vil poleimynte øke utskillingen av fordøyelsesvæsker, lindre luftplager og kolikk, og kunne brukes mot innvollsorm. Stoffet pulegon i poleimynte er vist å virke antibakterielt mot Staphylococcus aureus, Escherichia coli og Listeria- og Salmonella-arter, og mot sopper som Candida albicans og andre patogener.

Poleimynte kan være et aktuelt middel mot hodepine og mindre alvorlige luftveisinfeksjoner som katarrer, og i form av en svettedrivende varm te kan urten bidra til å dempe feber og lindre forkjølelse og influensa.

Poleimynte stimulerer livmorens muskulatur og setter i gang menstruasjonen, og urten har blitt brukt ved ulike menstruasjonsplager, som primær dysmenorrhea (= smertefull menstruasjon uten patologi), sekundær amenorrhea og oligomenorrhea (= forsinket, uregelmessig eller sparsom menstruasjon uten patologi). Men siden det er vanskelig å dosere rett, kan behandling av slike plager med poleimynte føre til tragiske konsekvenser, og mange av våre dagers urtekyndige har derfor fjernet poleimynte fra sitt urteapotek, da risikoen for bivirkninger er alt for høy. Dette gjelder bruk av både den tørkede urten og eterisk olje av poleimynte.

Urten er tidligere også anvendt utvortes som et omslag eller liniment på sår, skabb, hudbetennelser, eksem, kløe og kribling i huden, samt på revmatiske smerter inkludert urinsyregikt. Et avkok av poleimynte har vært brukt som et rensende og sårhelende munnskyllevann.

Eterisk olje av poleimynte

Den eteriske oljen fra poleimynte inneholder pulegon, et stoff som tilskrives virkningen som en insektavskrekker og for å fremme menstruasjonen, men i effektive doser er oljen giftig og abortfremkallende. Dens ry som et abortmiddel har vært skyld i mange forgiftninger, også med dødelig utgang, da de stakkars jentene med uønsket graviditet gjerne tok for stor dose. Både innvortes og utvortes bruk av oljen blir nå frarådd, da den virker irriterende og er giftig for lever og nyrer. Oljen må under ingen omstendighet brukes under svangerskap.

Annen bruk av poleimynte

Poleimynte har i historisk tid blitt brukt til å rense drikkevannet på sjøreiser, og allerede Plinius skrev at urten kunne rense urent vann. Bladene av poleimynte har en kraftig aroma og kan brukes i potpurrier. Den eteriske oljen blir noen ganger brukt som ingrediens i enkelte såper og rensemidler.

Poleimynte som krydder

Bladene av poleimynte er sterkt aromatiske og noe bitre, og kan benyttes som krydder i salater og kokt mat. Med tanke på urtens giftighet, er det imidlertid mer fornuftig å bruke andre myntearter som krydder. Poleimynte brukes som pølsekrydder i Spania og dessuten i tradisjonell nordengelsk black pudding.

Insektavskrekkende middel

Et annet norsk navn på poleimynte er loppeurt, noe som viser til at man har brukt urten til å fordrive lopper og annet utøy. Urten kan også brukes til å skremme bort mygg og maur, for hvis man gnir inn huden med poleimynte, sies det at insektene holder seg på avstand. Og hvis man gnir med et blad på et myggstikk eller kleggstikk, vil kløen forsvinne. Knust urt har også vært brukt til å gni inn i pelsen på hunder og katter for å bli kvitt lopper. Det sies at hvis man gnir poleimynte inn i en maursti, vil mauren velge en annen vei, og hvis man dyrker poleimynte utenfor kjøkkendøren, hindrer det maur i å komme inn i huset.

Giftvirkning av poleimynte

Mange urtekyndige framhever at poleimynte potensielt er så giftig at urten ikke bør anvendes verken som krydder eller medisinplante. Selv om urten helt klart inneholder medisinsk aktive stoffer, er det lite informasjon i moderne litteratur som støtter bruk av poleimynte mot noen av de plagene eller tilstandene som er nevnt over. Urtens giftighet kommer fra den eteriske oljen, som inneholder det svært giftige stoffet pulegon i konsentrasjoner opptil 92 %. Hvis man inntar oljen eller får den inn i kroppen gjennom preparater med oljen til utvortes bruk, kan det gi kvalme, buksmerter, oppkast, diaré, feber, døsighet, opphisselse, utslett, økt blodtrykk og hjerterytme, blødninger i fordøyelseskanalen, hemmet blodkoagulering, leverskade, sjokk og død. Det finnes ingen antidot (motgift) mot en slik forgiftning. Det har skjedd dødsfall etter inntak av noen få milliliter av oljen, så derfor må man ikke bruke den rene eteriske oljen, verken innvortes eller utvortes.

Urtete av poleimynte eller andre vannbaserte ekstrakter inneholder trolig så lite av den giftige oljen (og således giftstoffet pulegon) at det i praksis neppe utgjør noen fare. Men risikoen er tilstede, og særlig når vi vet at ingen av urtens påståtte helbredende egenskaper er vitenskapelig dokumentert, bør man helst unnlate å anvende denne urten terapeutisk.

Anvendelse og dosering av poleimynte

Hvis man til tross for beskrivelsen av de mange mulige farene og bivirkningene knyttet til inntak av poleimynte som er nevnt over, likevel ønsker å anvende tørket poleimynte i terapeutisk sammenheng ved f.eks. hoste og oppblåst mage, kan man lage en urtete ved å la 1-2 spiseskjeer urt trekke i en stor kopp kokende vann i 10-15 minutter før den siles, og en kopp med slik te kan drikkes varm eller kald to ganger daglig. Smaken på en slik te er varm og behagelig, først bitter og med en kjølig ettersmak. Av en hjemmelaget tinktur kan man bruke ¼ - ½ teskje i vann opptil to ganger daglig.

For å skremme bort insekter kan man gni frisk og knust plantemateriale på kroppen, eller blande tinktur av poleimynte i en hudkrem og påføre det.

Dyrking av poleimynte

Selv om poleimynte har begrenset anvendelse, er det en enkel og fin plante å dyrke i en urtehage. Med sine små, ovale blad som er jevnt fordelt på de slanke, 25-30 cm lange stenglene som skyter fra krypende røtter, er urten grei å bruke som bunndekke. I tillegg til at poleimynte er fin å bruke som bunndekke, finner den også lett fotfeste i sprekker og fuger på steinbelagte gårdsplasser og hageganger. Det kreves imidlertid at man i tørt vær vanner plantene regelmessig. Poleimynte kan også dyrkes i krukker og verandakasser.

Poleimynte er ikke er kresen på jorda, og den vokser like bra i sol som i skygge. Den blir mest frodig under fuktige og skyggefulle forhold, men i kaldt klima er det lurt å dekke plantene om vinteren. Poleimynte er lett å dyrke fra frø sådd om våren, men formeringen skjer enklest ved deling. Det er lurt å fornye plantene med noen års mellomrom.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Urten poleimynte må under ingen omstendighet brukes av gravide (kan føre til abort) og ammende, og heller ikke av barn. Den skal heller ikke brukes av personer med lever- eller nyrelidelser, eller hvis man har kraftige menstruasjonsblødninger. Før den eventuelt anvendes ved menstruasjonsproblemer, må det gynekologiske problemet utredes av helsepersonell. I høyere doser enn anbefalt, kan urten være giftig. Langvarig inntak av en urtete laget av poleimynte kan på grunn av det meget giftige stoffet pulegon i den eteriske oljen føre til organsvikt. Poleimynte kan gi kontakteksem og andre allergiske reaksjoner, og hvis man opplever det bør man redusere dosen eller slutte å bruke urten.

Den eteriske oljen av poleimynte kan på grunn av det høye innholdet av pulegon skade lever og nyrer, og oljen må derfor ikke brukes innvortes. Det finnes eksempler på at når oljen har vært inntatt i høye doser, har den forårsaket sjokk, oppkast, høyt blodtrykk og død på grunn av åndedrettssvikt (se ellers avsnittet Giftvirkning av poleimynte over).

 

Flere bilder av poleimynte
KILDER
Borgen, Liv: Urtegleder. Krydderplanter i Urtehagen i Botanisk hage.  Oslo, Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo 2006.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Breverton, Terry: Brevertons Complete Herbal. A book of remarkable plants and their uses.  London, Quercus Publishing Plc 2011.
Castleman, Michael: The New Healing Herbs.  Emmaus, PA, Rodale 2009.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Hansson, Marie och Björn: Kryddväxter.  Stockholm, Nordstedts 2010.
Hoffmann, David: The Complete Illustrated Holistic Herbal.  Shaftesbury, Element Books 1996.
Jensen, Cecilie: Urter. Krydder, medisin, duft og smak. Ås, Statens fagtjeneste for landbruket 1993.
Mars, Brigitte: The Desktop Guide to Herbal Medicine.  Laguna Beach. Basic Health Publications, Inc. 2007.
McHoy, Peter & Pamela Westland: Alt om krydderurter.  Köln, Könemann Verlagsgesellschaft mbH 2000.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Peirce, Andrea: The American Pharmaceutical Association Practical Guide to Natural Healing.  New York, William Morrow and Company, Inc. 1999. 
Pullaiah, T.: Encyclopedia of World Medicinal Plants. Vol I-V.  New Dehli (India), Regency Publications 2006.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Denne siden ble sist endret 18.05.2022
Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn