|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Poleimynte er en flerårig, opptil 40
cm høy, opprett eller nedliggende urt med noe greinete stengler.
Planten kan ha en noe krypende vekst. De inntil 3 cm lange bladene
er kortstilkete, eggformede, helrandete eller svakt tannete i kanten
og med bare 1-3 par utydelige sidenerver. Blomstene, som kommer i
juli-august, er kortstilkete, blåfiolette og sitter tette klaser i
de øverste bladhjørnene. Hele planten har en karakteristisk,
myntelignende duft og smak. |
|
|
UTBREDELSE |
Poleimynte finnes i store deler
av Mellom- og Sør-Europa (for det meste forvillet), Vest-Asia og
Nord-Afrika, men vokser nå også i deler av Nord-Amerika. Der vokser også
den nærstående arten amerikansk poleimynte (Hedeoma pulegioides),
som har tilsvarende egenskaper som den europeiske poleimynten. I
Norge finnes poleimynte bare dyrket. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Bladene og de blomstrende toppene
brukes i urtemedisinen. De høstes om sommeren når planten kommer i
blomst og tørkes for seinere bruk. En eterisk olje utvinnes fra
friskt plantemateriale ved vanndampdestillering. Oljen har
antimikrobielle og insektavskrekkende egenskaper, men er svært
giftig. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Tørket urt av poleimynte inneholder
eterisk olje, polyfenolsyrer, flavonoider (som hesperidin og diosmin),
bitterstoffer og garvestoffer. Den eterisk oljen består hovedsakelig
av pulegon (27-92 %), men også isopulegon, mentol, isomentol,
isomenton, piperiton, neomentol, mentylacetat, alfa- og beta-pinen,
camfen, beta-fellandren, p-cymen, 2-octanol og limonen. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Smak / Energi: Skarp og
bitter / Varm og tørr. |
En svært aromatisk og bitter urt som
virker astringerende (sammentrekkende på slimhinnene), sårhelende,
stimulerende, beroligende, fordøyelsesfremmende, svettedrivende,
slimløsende, krampeløsende, tarmgassdempende, livmorstimulerende,
menstruasjonsdrivende, abortfremkallende, febersenkende,
antiseptisk, antibakteriell og sopphemmende. Den eteriske oljen
virker hudirriterende og insektavskrekkende, men er giftig for lever
og nyrer. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Urten kan brukes innvortes ved
dårlig fordøyelse, mye tarmgass, kolikk, innvollsorm,
menstruasjonsforstyrrelser, hodepine, mindre luftveisinfeksjoner,
kikhoste, forkjølelse og febertilstander.
Utvortes kan urten eller den
eteriske oljen brukes på sår, hudbetennelser, skabb, eksem, kløe og
kribling i huden og ved revmatiske plager som urinsyregikt. |
|
|
|
|
POLEIMYNTE |
Poleimynte ble populær i det første århundre e.Kr. etter at den romerske
naturlegen Plinius
(23-79) skrev at denne aromatiske planten skremmer bort lopper. Det
vitenskapelige artsnavnet pulegium kommer av det romerske
pulex som betyr loppe, noe som er opphavet til det vanlige engelske
navnet fleabane og det alternative norske navnet loppeurt. Urten ble
brukt som strøurt mot lus og lopper i sengehalmen, og når urten blir
knust og gnidd på huden eller strødd utover, vil poleimynte også kunne
skremme bort andre insekter.
Tradisjonell bruk av poleimynte
Å bruke poleimynte som medisin var mer
vanlig i tidligere tider, og urten var kjent som både allsidig og
nyttig. Plinius forteller at urten kan fordrive lopper, en opplysning
man gjenfinner i Flora Danica fra 1648, hvor
Simon Paulli
(1603-1680) kaller den for "loppeurt". Plinius påsto også at poleimynte
var et godt middel mot hoste og at urten kunne være til hjelp for
fordøyelsen. Han anbefalte å henge opp planten i rom hvor det oppholdt
seg syke mennesker, i den tro at duften ville fremme helbredelsen. Den
greske legen
Dioskorides (1. århundre e.Kr.) gjentok anbefalingene til Plinius og
tilføyde at poleimynte stimulerer menstruasjonen og hjelper til å
utstøte morkaken etter fødselen. Også de engelske urtelegene
John Gerard
(1545-1612) og Nicholas
Culpeper (1616-1654) anbefaler urten for mange ulike tilstander,
bl.a. som et slimløsende middel. I 1597 skrev John Gerard at "en krans
av poleimynte som bæres på hodet, har kraft nok til å motvirke
svimmelhet og smerten og ubehaget den gir."
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen
av 1900-tallet ble det av urteleger advart mot å anvende poleimynteolje
på grunn av dens giftighet, men de anbefalte å bruke hele urten utvortes
som et insektavskrekkende middel og til behandling av kutt og
forbrenninger. De foreslo også å bruke urten (men ikke oljen) innvortes
ved forkjølelse, hoste, oppblåst mage, tarmgass, angst og for å
fremkalle menstruasjonen.
Tidlige kolonister introduserte
europeisk poleimynte til Nord-Amerika. De oppdaget imidlertid at
innfødte amerikanere allerede brukte arten amerikansk poleimynte (Hedeoma
pulegioides) til lignende formål nybyggerne brukte den europeiske,
nemlig utvortes som omslag på sår og for å skremme bort insekter, og
innvortes til behandling av forkjølelse, influensa, hoste og
blodkongestion (lokal økning av blodmengde i blodkarene, forårsaket
enten av økt tilstrømming eller hinder i avløpet), og for å stimulere
menstruasjonen og frambringe abort.
Bruk av poleimynte som medisin
De sterkt aromatiske bladene og
blomstene til poleimynte har antiseptiske, krampeløsende,
svettedrivende, menstruasjonsdrivende, beroligende og stimulerende
egenskaper, og virker sammentrekkende på slimhinnene. Poleimynte kan,
særlig når den kombineres med andre urter, brukes innvortes i form av
urtete ved dårlig fordøyelse og mye tarmgass. På samme måte som
peppermynte (Mentha x piperita),
vil poleimynte øke utskillingen av fordøyelsesvæsker, lindre luftplager
og kolikk, og kunne brukes mot innvollsorm. Stoffet pulegon i poleimynte
er vist å virke antibakterielt mot Staphylococcus aureus,
Escherichia coli og Listeria- og Salmonella-arter, og
mot sopper som Candida albicans og andre patogener.
Poleimynte kan være et aktuelt middel
mot hodepine og mindre alvorlige luftveisinfeksjoner som katarrer, og i
form av en svettedrivende varm te kan urten bidra til å dempe feber og
lindre forkjølelse og influensa.
Poleimynte stimulerer livmorens
muskulatur og setter i gang menstruasjonen, og urten har blitt brukt ved
ulike menstruasjonsplager, som primær dysmenorrhea (= smertefull
menstruasjon uten patologi), sekundær amenorrhea og oligomenorrhea (=
forsinket, uregelmessig eller sparsom menstruasjon uten patologi). Men
siden det er vanskelig å dosere rett, kan behandling av slike plager med
poleimynte føre til tragiske konsekvenser, og mange av våre dagers
urtekyndige har derfor fjernet poleimynte fra sitt urteapotek, da
risikoen for bivirkninger er alt for høy. Dette gjelder bruk av både den
tørkede urten og eterisk olje av poleimynte.
Urten er tidligere også anvendt utvortes
som et omslag eller liniment på sår, skabb, hudbetennelser, eksem, kløe
og kribling i huden, samt på revmatiske smerter inkludert urinsyregikt.
Et avkok av poleimynte har vært brukt som et rensende og sårhelende
munnskyllevann.
Eterisk olje av poleimynte
Den eteriske oljen fra poleimynte
inneholder pulegon, et stoff som tilskrives virkningen som en
insektavskrekker og for å fremme menstruasjonen, men i effektive doser
er oljen giftig og abortfremkallende. Dens ry som et abortmiddel har
vært skyld i mange forgiftninger, også med dødelig utgang, da de
stakkars jentene med uønsket graviditet gjerne tok for stor dose. Både
innvortes og utvortes bruk av oljen blir nå frarådd, da den virker
irriterende og er giftig for lever og nyrer. Oljen må under ingen
omstendighet brukes under svangerskap.
Annen bruk av poleimynte
Poleimynte har i historisk tid blitt
brukt til å rense drikkevannet på sjøreiser, og allerede Plinius skrev
at urten kunne rense urent vann. Bladene av poleimynte har en kraftig
aroma og kan brukes i potpurrier. Den eteriske oljen blir noen ganger
brukt som ingrediens i enkelte såper og rensemidler.
Poleimynte som krydder
Bladene av poleimynte er sterkt
aromatiske og noe bitre, og kan benyttes som krydder i salater og kokt
mat. Med tanke på urtens giftighet, er det imidlertid mer fornuftig å
bruke andre myntearter som krydder. Poleimynte brukes som pølsekrydder i
Spania og dessuten i tradisjonell nordengelsk black pudding.
Insektavskrekkende middel
Et annet norsk navn på poleimynte er
loppeurt, noe som viser til at man har brukt urten til å fordrive lopper
og annet utøy. Urten kan også brukes til å skremme bort mygg og maur,
for hvis man gnir inn huden med poleimynte, sies det at insektene holder
seg på avstand. Og hvis man gnir med et blad på et myggstikk eller
kleggstikk, vil kløen forsvinne. Knust urt har også vært brukt til å gni
inn i pelsen på hunder og katter for å bli kvitt lopper. Det sies at
hvis man gnir poleimynte inn i en maursti, vil mauren velge en annen
vei, og hvis man dyrker poleimynte utenfor kjøkkendøren, hindrer det
maur i å komme inn i huset.
Giftvirkning av poleimynte
Mange urtekyndige framhever at
poleimynte potensielt er så giftig at urten ikke bør anvendes verken som
krydder eller medisinplante. Selv om urten helt klart inneholder
medisinsk aktive stoffer, er det lite informasjon i moderne litteratur
som støtter bruk av poleimynte mot noen av de plagene eller tilstandene
som er nevnt over. Urtens giftighet kommer fra den eteriske oljen, som
inneholder det svært giftige stoffet pulegon i konsentrasjoner opptil 92
%. Hvis man inntar oljen eller får den inn i kroppen gjennom preparater
med oljen til utvortes bruk, kan det gi kvalme, buksmerter, oppkast,
diaré, feber, døsighet, opphisselse, utslett, økt blodtrykk og
hjerterytme, blødninger i fordøyelseskanalen, hemmet blodkoagulering,
leverskade, sjokk og død. Det finnes ingen antidot (motgift) mot en slik
forgiftning. Det har skjedd dødsfall etter inntak av noen få milliliter
av oljen, så derfor må man ikke bruke den rene eteriske oljen, verken
innvortes eller utvortes.
Urtete av poleimynte eller andre
vannbaserte ekstrakter inneholder trolig så lite av den giftige oljen
(og således giftstoffet pulegon) at det i praksis neppe utgjør noen
fare. Men risikoen er tilstede, og særlig når vi vet at ingen av urtens
påståtte helbredende egenskaper er vitenskapelig dokumentert, bør man
helst unnlate å anvende denne urten terapeutisk.
Anvendelse og dosering av poleimynte
Hvis man til tross for beskrivelsen av
de mange mulige farene og bivirkningene knyttet til inntak av poleimynte
som er nevnt over, likevel ønsker å anvende tørket poleimynte i
terapeutisk sammenheng ved f.eks. hoste og oppblåst mage, kan man lage
en urtete ved å la 1-2 spiseskjeer urt trekke i en stor kopp kokende
vann i 10-15 minutter før den siles, og en kopp med slik te kan drikkes
varm eller kald to ganger daglig. Smaken på en slik te er varm og
behagelig, først bitter og med en kjølig ettersmak. Av en hjemmelaget
tinktur kan man bruke ¼ - ½ teskje i vann opptil to ganger daglig.
For å skremme bort insekter kan man gni
frisk og knust plantemateriale på kroppen, eller blande tinktur av
poleimynte i en hudkrem og påføre det.
Dyrking av poleimynte
Selv om poleimynte har begrenset
anvendelse, er det en enkel og fin plante å dyrke i en urtehage. Med
sine små, ovale blad som er jevnt fordelt på de slanke, 25-30 cm lange
stenglene som skyter fra krypende røtter, er urten grei å bruke som
bunndekke. I tillegg til at poleimynte er fin å bruke som bunndekke,
finner den også lett fotfeste i sprekker og fuger på steinbelagte
gårdsplasser og hageganger. Det kreves imidlertid at man i tørt vær
vanner plantene regelmessig. Poleimynte kan også dyrkes i krukker og
verandakasser.
Poleimynte er ikke er kresen på jorda,
og den vokser like bra i sol som i skygge. Den blir mest frodig under
fuktige og skyggefulle forhold, men i kaldt klima er det lurt å dekke
plantene om vinteren. Poleimynte er lett å dyrke fra frø sådd om våren,
men formeringen skjer enklest ved deling. Det er lurt å fornye plantene
med noen års mellomrom. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Urten
poleimynte må under ingen omstendighet brukes av gravide (kan føre
til abort) og ammende, og heller ikke av barn. Den skal heller ikke
brukes av personer med lever- eller nyrelidelser, eller hvis man har
kraftige menstruasjonsblødninger. Før den eventuelt anvendes ved
menstruasjonsproblemer, må det gynekologiske problemet utredes av
helsepersonell. I høyere doser enn anbefalt, kan urten være giftig.
Langvarig inntak av en urtete laget av poleimynte kan på grunn av
det meget giftige stoffet pulegon i den eteriske oljen føre til
organsvikt. Poleimynte kan gi kontakteksem og andre allergiske
reaksjoner, og hvis man opplever det bør man redusere dosen eller
slutte å bruke urten.
Den eteriske oljen av poleimynte kan
på grunn av det høye innholdet av pulegon skade lever og nyrer, og
oljen må derfor ikke brukes innvortes. Det finnes eksempler på at
når oljen har vært inntatt i høye doser, har den forårsaket sjokk,
oppkast, høyt blodtrykk og død på grunn av åndedrettssvikt (se
ellers avsnittet Giftvirkning av poleimynte over). |
|
|
Flere bilder av
poleimynte |
|
KILDER |
Borgen, Liv: Urtegleder.
Krydderplanter i Urtehagen i Botanisk hage. Oslo, Naturhistorisk
Museum, Universitetet i Oslo 2006. |
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of
Herbs & Their Uses. London, Dorling
Kindersley 2002. |
Breverton, Terry: Brevertons Complete Herbal. A book of remarkable plants and
their uses. London, Quercus Publishing Plc 2011. |
Castleman, Michael: The New Healing Herbs. Emmaus, PA, Rodale
2009. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N. W. Damm
& Søn 2003. |
Hansson, Marie och Björn: Kryddväxter.
Stockholm, Nordstedts 2010. |
Hoffmann, David: The
Complete Illustrated Holistic Herbal.
Shaftesbury,
Element
Books 1996. |
Jensen, Cecilie: Urter.
Krydder, medisin, duft og smak. Ås,
Statens fagtjeneste for landbruket
1993. |
Mars, Brigitte: The Desktop
Guide to Herbal Medicine. Laguna Beach. Basic Health Publications, Inc.
2007. |
McHoy,
Peter & Pamela Westland: Alt om krydderurter.
Köln,
Könemann
Verlagsgesellschaft mbH 2000. |
McVicar,
Jekka: Urter for kropp og sjel. Oslo, Hilt og Hansteen 1996. |
Nielsen, Harald: Giftplanter.
Oslo,
J.W. Cappelens Forlag 1979. |
Peirce, Andrea: The
American Pharmaceutical Association Practical Guide to Natural Healing.
New York, William
Morrow and Company, Inc. 1999. |
Pullaiah, T.: Encyclopedia
of World Medicinal Plants. Vol I-V. New Dehli (India), Regency
Publications 2006. |
Skenderi, Gazmend:
Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc.
Constituents, Properities, Uses, and Caution. Rutherford, New
Jersey, Herbacy Press 2003. |
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.
Essex, Saffron Walden 2003. |
|
|
|
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 18.05.2022 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|