BJØRNEROT |
Meum athamanticum |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
Bjønnrot, karriplante. |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
Meum athamanticum
Jack. |
Aethusa meum (L.)
Murr. |
Athamantha meum L. |
|
NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
SVENSK: Bjørnrot. |
DANSK: Bjørnerod
/
Finbladet bjørnerod. |
ISLANDSK:
Bjarnarrót. |
FINSK: Karhunjuuri. |
ENGELSK: Spignel
/ Baldmoney / Wood spignel / Spicknel / Spikenel / Mew / Meu / Bearwort
(USA). |
TYSK: Bärwurz
/ Bärenwurz. |
FRANSK: Fenouil des Alpes / Cerfeuil des Alpes. |
SPANSK:
Meo. |
|
FAMILIE |
Skjermplantefamilien
(Apiaceae). |
|
|
|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Bjørnerot er en opptil 40
cm høy, glatt, flerårig urt. Rothalsen er tett kledd med brune
trevler som er rester av gamle bladskaft. De langstilkete,
mørkegrønne bladene har en smalt trekantet form, og de fleste
bladene sitter ved grunnen og nederst på stengelen. De er 3-4 ganger
delte med hårfine, 2-5 mm lange fliker. Blomsterstengelen er furet,
snau, innhul og sparsomt forgreinet. Blomstene sitter i skjermer med
5-15 ståler og blomsterstanden har stor- og småsvøp med få,
sylformede blad (som kan mangle). Bjørnerot blomstrer i juli-august
og blomstene er 2-3 mm brede med gulhvite eller noen ganger blekrosa
kronblad. Den avlange frukten er 5-10 mm lang, litt sammentrykt,
rødbrun og med grove ribber. Både roten, bladene og fruktene har en
kraftig aromatisk og søt duft og smak av krydder. De svært
smalflikete bladene gjør at bjørnerot knapt kan forveksles med andre
arter. |
|
|
UTBREDELSE |
Bjørnerot er opprinnelig
hjemmehørende i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. I Norge er
bjørnerot en innført pryd- og medisinplante som trolig kom til
landet med munker på 1200-tallet. Bjørnerot dyrkes fremdeles som
hageplante og finnes gjerne i gamle hager. Enkelte ganger har den
spredt seg fra hager og naturalisert seg, særlig på Vestlandet. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
I
våre dager er det primært bladene som brukes, og da til krydder og
garnityr, men i eldre tider ble også den tørkede roten og frøene
anvendt. Bjørnerotblad smaker best om våren, og de egner seg dårlig
til tørking. Røttene til tre år gamle planter kan graves opp tidlig
på høsten og brukes friske som grønnsak og krydder. Man kan også
lage et sprituttrekk (tinktur) av roten. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Jeg har funnet få
opplysninger om plantens innholdsstoffer, men det er angitt at
bjørnerot inneholder eterisk olje, harpiks, gummi, stivelse, sukker
og en fet olje. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Appetittstimulerende,
fordøyelsesbefordrende, magestyrkende, urindrivende,
menstruasjonsregulerende og fødselsfremmende. Bjørnerot er en fin
krydderurt. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Mye tarmgass, raping, kolikk, mageknipe,
fordøyelsesplager, hoste og slangebitt. |
|
|
BJØRNEROT |
|
Bjørnerot har vært lite brukt som medisinplante, kanskje bortsett
fra i folkemedisinen i fjellområdene i Europa hvor planten vokser
vilt. Den trolig mest populære anvendelsen av urten er i form av et
brennevinsuttrekk, kjent som «Bärwurz schnapps». I tillegg har roten
blitt brukt til te for å lindre fordøyelsesplager, bedre appetitten
og balansere menstruasjonssyklusen.
Allerede Nicholas
Culpeper (1616 - 1654) omtalte slik bruk av bjørnerot, i det han
skrev at det er en utmerket urt for å bedre appetitten og fordøyelsen,
og den skulle virke mot mye tarmgass, raping, kolikk og mageknipe. I
følge Culpeper skulle pulverisert rot gitt sammen med sukker, eller et
uttrekk av roten i vann, hvitvin eller øl inntatt morgen og kveld i
mange dager, kunne regulere menstruasjonen, lette fødselen og fremme
utdrivingen av etterbyrden.
Rot av bjørnerot kan i smak og virkning sammenlignes med roten av kvann
og løpstikke, og kan brukes på tilsvarende måte som disse (og som frøene
av andre skjermplanter som anis og fennikel) ved mye tarmgass og andre
ukompliserte fordøyelsesproblemer. Man kan oppnå virkning både ved å
innta te eller sprituttrekk av roten, eller bare ved å tygge på tørket
rot. Både roten og bladene av bjørnerot skal ha blitt brukt som kur mot
slangebitt og hoste, og fra gammelt av mente man at et uttrekk av
bjørnerot i sprit kunne virke som "krydder for kjærlighetslivet".
Bjørnerot som krydderplante
Bladene til bjørnerot har en aroma som kan minne om karri, og urten blir
lokalt gjerne kalt for karriplante. Når man finhakker bladene er de fine
å bruke som smakstilsetning i supper, stuinger, potetretter, omeletter,
fiske-, kjøtt- og grønnsakretter, og der man ellers ville brukt karri.
Hele blad hører hjemme i krydderkvasten til kjøtt og fisk, og opphakkede
blad er velegnet som grønt dryss på eggsmørbrød, ost, aspik,
fiskeboller i hvit saus, frikasse, gryteretter og lyse sauser hvor man
ønsker å ha karrismak.
Røtter av bjørnerot har en kraftig, pikant smak og egner seg godt i
gryteretter og supper. På det skotske høylandet kjenner vi til at de
tidligere ble spist som en grønnsak. Der brukte de også frøene av
bjørnerot som en erstatning for pepper eller andre aromatiske krydder.
Dyrking av bjørnerot
Bjørnerot er en hardfør staude som trives over det meste av landet. Den
bør plantes i full sol eller halvskygge, og selv om planten kan vokse i
de fleste jordtyper, trives den best i en næringsrik jord som holder
godt på fuktigheten om sommeren. Bjørnerot formeres enklest ved deling
av godt etablerte planter tidlig på høsten. Man kan også så frø av
bjørnerot, men uten stratifisering spirer disse ofte dårlig. Derfor er
det lurt å så frøene om høsten og la potten stå ute gjennom vinteren. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Bjørnerot anses som trygg å bruke som grønnsak
og krydder, og jeg har ikke funnet noen advarsler mot kulinarisk
bruk av urten. Å anvende bjørnerot som medisin er i våre dager lite
aktuelt, da det finnes mange andre og mer velkjente urter med
tilsvarende medisinsk virkning. |
|
 |
Flere bilder av
bjørnerot |
|
LITTERATUR |
Allen, David E. & Gabrielle Hatfield: Medicinal Plants in Folk
Tradition. An Ethnobotany of Britain & Ireland. Portland / Cambridge, Timber
Press 2004. |
Atha, Anthony: Prismas stora
örtabok. Stockholm. Bokförlaget Prisma 2002. |
Breverton, Terry: Brevertons Complete Herbal. A book of remarkable plants and
their uses. London, Quercus Publishing Plc 2011. |
Christophersen, Ansof Wyller: I Ansofs urtehage. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag /
Hageselskapet 1988. |
Darwin, Tess: The Scots Herbal. The Plant Lore of Scotland.
Edinburgh, Birlinn Ltd 2008. |
Grey-Wilson,
Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora
for Norge og Nord-Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk
Forlag 1992. |
Grieve, Mrs. M.: A
Modern Herbal. London, Penguin Books 1980. |
Hensel, Wolfgang: Medicinal Plants of Britain and Europe.
London, A&C Black Publishers Ltd. 2008. |
Jensen, Cecilie: Urter. Krydder, Medisin, Duft og smak. Ås,
Statens fagtjeneste for landbruket
1993. |
Lid, Johannes og Dagny Tande Lid: Norsk flora. 7. utgåva
ved Reidar Elven. Oslo, Det Norske Samlaget 2005. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
McVicar, Jekka: Damms store bok om urter. Oslo, N. W.
Damm & Søn AS 2003. |
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.
Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007. |
Olesen, Anemette:
Krydderurter i hagen. Oslo, J. W. Cappelens Forlag AS 2006. |
Podlech, Dieter: Legeplanter.
Oslo,
J.W. Cappelens Forlag A.S 1991. |
Potterton, David (ed.):
Culpeper's Colour Herbal. Berkshire, Foulsham 2007. |
Vetlesen, Kari: Krydder-leksikon med urter og smakstilsetninger.
Oslo, Vega Forlag 2011. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.
|
|
|
|
Denne siden
ble sist endret 25.03.2016 |
|
|
|
|
|