Bjørnerot er en opptil 40 cm høy, glatt, flerårig urt. Rothalsen er tett kledd med brune trevler som er rester av gamle bladskaft. De langstilkete, mørkegrønne bladene har en smalt trekantet form, og de fleste bladene sitter ved grunnen og nederst på stengelen. De er 3-4 ganger delte med hårfine, 2-5 mm lange fliker. Blomsterstengelen er furet, snau, innhul og sparsomt forgreinet. Blomstene sitter i skjermer med 5-15 ståler og blomsterstanden har stor- og småsvøp med få, sylformede blad (som kan mangle). Bjørnerot blomstrer i juli-august og blomstene er 2-3 mm brede med gulhvite eller noen ganger blekrosa kronblad. Den avlange frukten er 5-10 mm lang, litt sammentrykt, rødbrun og med grove ribber. Både roten, bladene og fruktene har en kraftig aromatisk og søt duft og smak av krydder. De svært smalflikete bladene gjør at bjørnerot knapt kan forveksles med andre arter.

Bjørnerot er opprinnelig hjemmehørende i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. I Norge er bjørnerot en innført pryd- og medisinplante som trolig kom til landet med munker på 1200-tallet. Bjørnerot dyrkes fremdeles som hageplante og finnes gjerne i gamle hager. Enkelte ganger har den spredt seg fra hager og naturalisert seg, særlig på Vestlandet.

I våre dager er det primært bladene som brukes, og da til krydder og garnityr, men i eldre tider ble også den tørkede roten og frøene anvendt. Bjørnerotblad smaker best om våren, og de egner seg dårlig til tørking. Røttene til tre år gamle planter kan graves opp tidlig på høsten og brukes friske som grønnsak og krydder. Man kan også lage et sprituttrekk (tinktur) av roten.

Appetittstimulerende, fordøyelsesbefordrende, magestyrkende, urindrivende, menstruasjonsregulerende og fødselsfremmende. Bjørnerot er en fin krydderurt.

Navnet bjørnerot skal komme av at rothalsen på planten er dekt med tuster av gamle blad fra tidligere år, og dette skal minne om ragget til en bjørn.

Bjørnerot har vært lite brukt som medisinplante, kanskje bortsett fra i folkemedisinen i fjellområdene i Europa hvor planten vokser vilt. Den trolig mest populære anvendelsen av urten er i form av et brennevinsuttrekk, kjent som "Bärwurz schnapps". I tillegg har roten blitt brukt til te for å lindre fordøyelsesplager, bedre appetitten og balansere menstruasjonssyklusen.

Allerede Nicholas Culpeper (1616 - 1654) omtalte slik bruk av bjørnerot, i det han skrev at det er en utmerket urt for å bedre appetitten og fordøyelsen, og den skulle virke mot mye tarmgass, raping, kolikk og mageknipe. I følge Culpeper skulle pulverisert rot gitt sammen med sukker, eller et uttrekk av roten i vann, hvitvin eller øl inntatt morgen og kveld i mange dager, kunne regulere menstruasjonen, lette fødselen og fremme utdrivingen av etterbyrden.

Rot av bjørnerot kan i smak og virkning sammenlignes med roten av kvann og løpstikke, og kan brukes på tilsvarende måte som disse (og som frøene av andre skjermplanter som anis og fennikel) ved mye tarmgass og andre ukompliserte fordøyelsesproblemer. Man kan oppnå virkning både ved å innta te eller sprituttrekk av roten, eller bare ved å tygge på tørket rot. Både roten og bladene av bjørnerot skal ha blitt brukt som kur mot slangebitt og hoste, og fra gammelt av mente man at et uttrekk av bjørnerot i sprit kunne virke som "krydder for kjærlighetslivet".

Bjørnerot som krydderplante

Bladene til bjørnerot har en aroma som kan minne om karri, og urten blir lokalt gjerne kalt for karriplante. Når man finhakker bladene er de fine å bruke som smakstilsetning i supper, stuinger, potetretter, omeletter, fisk-, kjøtt- og grønnsakretter, og der man ellers ville brukt karri. Hele blad hører hjemme i krydderkvasten til kjøtt og fisk, og opphakkede blad er velegnet som grønt dryss på eggsmørbrød, ost, aspik, fiskeboller i hvit saus, frikasse, gryteretter og lyse sauser hvor man ønsker å ha karrismak.

Røtter av bjørnerot har en kraftig, pikant smak og egner seg godt i gryteretter og supper. På det skotske høylandet kjenner vi til at røttene tidligere ble spist som en grønnsak. Der brukte de også frøene av bjørnerot som en erstatning for pepper eller andre aromatiske krydder.

Dyrking av bjørnerot

Bjørnerot er en hardfør staude som trives over det meste av landet. Den bør plantes i full sol eller halvskygge, og selv om planten kan vokse i de fleste jordtyper, trives den best i en næringsrik jord som holder godt på fuktigheten om sommeren. Bjørnerot formeres enklest ved deling av godt etablerte planter tidlig på høsten. Man kan også så frø av bjørnerot, men uten stratifisering spirer disse ofte dårlig. Derfor er det lurt å så frøene om høsten og la potten stå ute gjennom vinteren.

Bjørnerot anses som trygg å bruke som grønnsak og krydder, og det er i anvendte kilder ikke funnet noen advarsler mot kulinarisk bruk av urten. Å bruke bjørnerot som medisin er i våre dager lite aktuelt, da det finnes mange andre og mer velkjente urter med tilsvarende medisinsk virkning.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.