Gjøkesyre er en flerårig, 5-10 cm høy urt som ofte vokser i store mengder der planten trives. Plantene har tynne, krypende, skjellete og ofte greinete jordstengler. Både bladene og blomstene vokser rett opp fra jordstengelen. Bladene er trekoplete med omvendt hjerteformede småblad. De er spredt hårete, lysegrønne av farge, men ofte rødlige på undersiden. Blomsterstenglene er tynne og har et par støtteblad midt på. Blomstene sitter enkeltvis, de er klokkeformede, hvite (sjelden helt rosa eller rødlilla) med fiolette årer og en gul flekk ved grunnen av hvert kronblad. Blomstringen skjer fra april til juni, og vårblomstene har 8-12 mm lange kronblad. Seinere på sommeren kan man ofte se noen blomster som synes å ha stoppet veksten i knoppstadiet. De er små og grønne, har tiltrykte begerblad og mangler kronblad. Disse sommerblomstene åpner seg aldri og kalles kleistogame (= skjult bryllup). De har selvpollinering og selvbefruktning, og de fleste frøene hos gjøkesyre produseres av disse kleistogame blomstene utover sommeren. Frukten er en langstrakt kapsel som åpner seg eksplosivt slik at frøene slenges ut. Bladene til gjøkesyre har en mekanisme som gjør at de feller seg sammen når det blir mørkt og ved sterkt solskinn. Blomstene lukker seg om kvelden eller hvis det er uvær i vente. Disse bevegelsene hos blad og blomster anvendte man i tidligere tider for å spå været. Alle delene av gjøkesyreplanten, både rotknollene, stilkene, bladene og de små hvite blomstene, kan spises og har en frisk og syrlig smak.

Gjøkesyre er hjemmehørende i Europa, det nordlige og sentrale Asia, og i Kina og Japan. Arten er introdusert og forvillet også andre steder i verden. I Norge er planten svært vanlig nordover til Troms, og med enkelte voksesteder også lenger nord, men vi finner den ikke i høyfjellet. Gjøkesyre vokser helst på skyggefulle steder med frisk, fuktig og næringsrik jord, både i løvskoger og barskoger.

De overjordiske delene av planten høstes når gjøkesyren står i blomst om sommeren, og brukes som mat eller medisin. Gjøkesyre brukes primært i frisk tilstand.

Gjøkesyre inneholder flavonglykosider (orientin, vitexin og isovitexin), slimstoffer, vitamin C og 0,3-1,25 % oksalsyre. Oksalsyren foreligger mest i form av oksalsure salter, hvorav det sure kaliumsaltet ("syresalt") er det viktigste. Før den svenske kjemikeren Scheele i 1784 fant fram til en metode for å lage dette saltet syntetisk fra sukker og salpetersyre, ble gjøkesyre brukt til produksjon av "syresalt".

Urten har vært brukt innvortes mot feber, urinveisplager, nyresykdommer, treg mage, halsbrann, gallesykdommer, gulsott, blodforgiftning, innvollsparasitter og skjørbuk. Utvortes kan den brukes på sår, tannkjøttbetennelse, utslett, skabb og byller.

Det vitenskapelig navnet på gjøkesyre, Oxalis acetosella, viser til at planten smaker surt. Oxalis kommer fra det greske ordet oxys, som betyr surt, mens acetosella betyr den lille syren på latin. Gjøkesyre har liten anvendelse i vår tids urtemedisin, men det finnes en del folkemedisinsk tradisjon knyttet til urten. At gjøkesyre tidligere var aktuell som legeplante, skyldtes nok hovedsakelig at man trodde den inneholdt eddiksyre, som i eldre tid var den eneste kjente organiske syren og dessuten regnet som et meget virkningsfullt legemiddel. Til og med Linné lovpriste eddiksyren som legemiddel mot mange sykdommer.

Medisinsk virkning av gjøkesyre

Gjøkesyre ble regnet for å være virksom ved feber, treg mage, halsbrann, gallesykdommer, gulsott, nyresykdommer, blodforgiftning, innvollsparasitter og skjørbuk. Friske blad har ellers vært anvendt ved stoffskiftesykdommer. Et avkok av bladene har en kjølende og styrkende virkning, og kunne være en leskende drikk ved feber, da den både bidrar til å senke feberen og dempe tørsten. Gjøkesyre inneholder mye vitamin C, og det er grunnen til at urten i tidligere tider kunne ha verdi som middel mot skjørbuk.

Utvortes er gjøkesyre blitt brukt som et astringerende og beroligende skyllemiddel ved sår, tannkjøttbetennelser, utslett og byller, og som omslag for behandling av skabb.

Gjøkesyre som mat

Gjøkesyre blomstrer tidlig på året og bladene har en karakteristisk, syrlig og forfriskende smak som gjør at de er gode å tygge på. I flere bygder i Norge har det vært vanlig (nærmest et ritual) at barn spiste de første blomstrende gjøkesyreplantene de fant om våren. Tidligere generasjoner kjente godt til gjøkesyreplanten, både når det gjaldt utseende og smak.

Bladene til gjøkesyre inneholder ganske mye oksalsyre, og det er denne som gir planten den syrlige smaken. Det er neppe fare for helseskader eller bivirkninger ved å spise noen blad av gjøkesyre, men det advares mot langvarig inntak av store doser. Dette gjelder spesielt for personer som plages med urinsyregikt, revmatisme eller nyresteiner, da oksalsyren lett kan føre til dannelse av steiner i urinveiene og virke skadelig på nyrene. Forgiftning på grunn av stort inntak av gjøkesyre kan føre til svimmelhet med etterfølgende oppkast, diaré og eventuelt åndenød. Man bør derfor advare barn mot å tygge for mye på de sure bladene.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.