Kranskonvall er en høyvokst, staselig plante som normalt blir fra 40 til 80 cm høy. Den opprette, runde og nederst ofte rødflekkete stengelen vokser opp fra en kraftig jordstengel (rhizom). På stengelen sitter det kranser med 3-8 smalt lansettformede, spisse blad som er 5-15 cm lange. På oversiden er bladene rent grønne, mens undersiden er blågrønn. Planten blomstrer i juni-juli og blomstene er rørformede og hvitgrønne, 6-10 mm lange og uten lukt. De sitter oftest to sammen på samme stilk, og flere stilker kan være samlet ved hver bladkrans. Kranskonvall får 7-8 mm store, mørkerøde bær som er giftige. Kranskonvallplanter som ikke har blomster eller bær, kan minne litt om geitramsplanter før blomstring.

Kranskonvall har sin naturlige utbredelse i Europa og Vest-Asia. I Norge er arten nokså vanlig i det meste av landet nord til Troms, men sjelden i ytre kyststrøk på Vestlandet. Kranskonvall trives i moldrik og gjerne kalkholdig jord i skyggefull, fuktig skog, i høystaudeenger, bekkedaler og på andre gjerne ulendte steder.

På samme måte som med kantkonvall og storkonvall, er det den krypende rotstokken som benyttes. Denne graves opp om høsten og tørkes for seinere bruk.

Rotstokken har trolig lignende innholdsstoffer som kantkonvall, som inneholder stivelse, saponiner, slim, garvestoffer, sukker, organiske pigmenter og hjerteaktive glykosider.

Brukt i tidligere tiders folkemedisin ved: Senestrekk, utslett, sår, såre brystvorter, såre kuspener, kramper, beinbrudd.

Bruken av roten mot senestrekk gjenspeiles i dialektnavnet sentogsrot eller sintogsrot, som er brukt både på kranskonvall og kantkonvall. Sintog har sin opprinnelse i de norrøne ordene sin (som betyr sene eller senetråd) og toga (som betyr dra, slite eller tøye). Rota ble finknust og blandet med fløte, sur rømme eller annet fint fett og kunne smøres på huden ved senestrekk, utslett, sår og såre brystvorter og kuspener. Fra Hardanger og Voss finnes det en beretning om at rota ble samlet om våren, tørket og så kokt sammen med rømmemyse eller surmelk og havremel til en grøt, og brukt som middel mot krampe. Salver og smurning av kranskonvall ble også påsmurt ved beinbrudd, noe som gjenspeiles i lokalnavnene beingras og beinbrotgras.

I Telemark ble bærene av kranskonvall og/eller kantkonvall kalt ormebær. De ble tørket, bløtt i brennevin og brukt mot tannverk. Fra gammelt av var det en vanlig tro at tannverk kom av at det var "orm i tennene", og navnet ormebær henger nok sammen med dette. For flere opplysninger om folkemedisinsk bruk av de norske Polygonatum-artene, se monografien om kantkonvall (P. odoratum).

Kranskonvall kan spises

Bærene av kranskonvall er giftige og må ikke spises. Det sies imidlertid at unge skudd er spiselige når de er kokt, og kan brukes som en erstatning for asparges, men hvis man ønsker å forsøke dette må det gjøres med forsiktighet. Roten er rik på stivelse og kan også spises når den er kokt.

Polygonatum-artene er klassifisert som reseptpliktig legemiddel og blir i våre dager ikke brukt innvortes i vestlig urtemedisin. Bærene inneholder digitalislignende glykosider, men man må innta temmelig mange bær for å bli forgiftet. Forgiftningssymptomer er mage- og tarmforstyrrelser, hallusinasjoner og forstyrret puls. Utvortes bruk av en salve med rotstokken av kranskonvall på senestrekk, bør ikke medføre noen risiko.

Halvorsen, Roger: Sinkurot, et gammelt lokalt plantenavn fra Drangedal, litt mer om artene i storkonvallslekta Polygonatum og om gamle navn og folkemedisinsk bruk.  Blyttia 65 (2007) s.122-132.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.