Einstape er en av våre største bregner og kan bli opptil 150 cm høy, og den vokser ofte i store bestand. Bregnen har en lang og forgreinet, krypende jordstengel som er kledd med hårlignende skjell. De store enkeltstående bladene sitter horisontalt på lange, stivt opprette stilker som nederst kan ha noen skjell. De litt læraktige bladplatene er 2-3 ganger finnete, har småfliker med nedbøyd kant som på fertile eksemplarer skjuler sporangiene. Fertile blad med sporangier er mer opprette og har smalere bladfliker, men slike blad er sjeldnere å se enn de sterile bladene. Det danske og svenske navnet ørnebregne og örnbräken kommer av at man på et tverrsnitt av den fortykkede nedre delen av bladstilken kan se en figur som til en viss grad ligner på en heraldisk dobbeltørn, noe som er særlig tydelig hvis snittet går litt på skrå. Einstape formerer seg hovedsakelig vegetativt med skudd fra den forgreinete jordstengelen. Bladene gulner og visner tidlig, allerede etter den første frostnatten.

Einstape har en svært vid utbredelse på verdensbasis og forekommer i mange raser. I Norge er det påvist to underarter, og mellomformer mellom dem er nokså vanlige. Når einstape i folkelig tradisjon har vært brukt til mat, medisin eller andre formål, har det ikke vært skilt mellom disse underartene.

Einstape har med alle sine former, varianter og underarter en kosmopolitisk (verdensomspennende) utbredelse, og regnes for å være verdens vanligste bregne.

Skogeinstape (Pteridium aquilinum subsp. pinetorum) kan være et plagsomt ugras som i Norge er vanlig i lavlandet og dalførene nordover til Salten i Nordland, men er sjelden i ytre kyststrøk fra Rogaland til Nordfjord i Sogn og Fjordane, og også sjelden videre nordover til Balsfjord i Troms. Ellers er den utbredt i Nord-Europa, Russland, Øst-Asia og østlige Nord-Amerika. Underarten er vanlig i skog, hei, hogstfelt, gamle enger og på udyrka mark, ofte på kalkfattig grunn.

Kysteinstape (Pteridium aquilinum subsp. aquilinum) har i Norge en vestlig utbredelse og er vanlig i kysthei og heiprega skog vestpå. Underarten finnes i ytre kyststrøk fra Grimstad i Agder til Aukra i Møre og Romsdal. Ellers finnes den i Europa, middelhavsområdet og Afrika.

Ulike deler av einstapeplanten har vært brukt i folkemedisinen rundt om i verden. Om våren har unge skudd som er mindre enn 20 cm høye blitt brukt til mat (mer utvokste skudd har en dårlig smak). Den krypende rotstokken har også blitt anvendt til føde på grunn av det store innholdet av stivelse. Da einstape av mange anses som giftig, blir bruk av planten som mat frarådd.

Det er angitt at rotstokkene av einstape inneholder 60 % stivelse, men dette varierer nok mye både med hensyn til hvilken underart man samler, årstiden og voksestedet (europeisk einstape sies å inneholde lite stivelse). Bregnebladene inneholder det cyanidproduserende glykosidet prunasin, enzymet tiaminase som kan føre til B-vitaminmangel, og ptaquilosid, som er kjent for å kunne forårsake kreft hos kalver hvis de spiser einstapeblad over lengre tid.

Det er liten tradisjon for å bruke einstape medisinsk, men det er angitt at unge skudd har vært brukt mot innvollsorm, artritt, tuberkulose, forbrenninger og sår. Avkok, uttrekk eller tinktur av rotstokkene har vært brukt ved forkjølelse, appetittmangel, magekramper, innvendige blødninger, diaré, innvollsorm brystsmerter, tuberkulose og etter menstruasjon og fødsler.

Det norske navnet einstape betyr en plante som vokser for seg selv, og vi kjenner ordet igjen i einstaking og einstøing, som beskriver en ensom person.

Tradisjonell bruk av einstape som medisinplante

Det er lite som tyder på at einstape har hatt noen utstrakt medisinsk anvendelse i Europa, men noen stammer av nordamerikanske indianere har brukt bregnen til ulike medisinske formål. Det er kjent at unge skudd virker urindrivende, avkjølende og kan ta livet av innvollsorm. Bladene har også vært brukt i dampbad for behandling av artritt, og et avkok av planten har vært anvendt ved tuberkulose. Et omslag av knuste blad har blitt brukt på forbrenninger og sår av alle slag.

Hos indianerne ble roten ansett for å være et appetittvekkende, styrkende, antiseptisk og brekningshindrende middel. Avkok av rotstokkene ble brukt ved forkjølelse og appetittmangel, og etter menstruasjon og fødsler. En tinktur av roten i vin ble anvendt til behandling av tuberkulose. En te laget på røttene ble brukt som middel mot magekramper, brystsmerter, innvendige blødninger, diaré og for å drive ut innvollsorm. Bruken mot innvollsorm samsvarer med bruken av ormetelg (Drypoteris filis-mas) mot denne plagen.

Einstape som matplante

Røttene til einstapeplanten er rike på stivelse, og når de ble tørket og malt kunne de blandes i melet i tider med sult. Fra Nord-Amerika er det beskrevet at unge einstapeskudd ble skrelt, deretter kokt eller dampkokt og brukt av de innfødte som erstatning for asparges eller spinat. De indre delene av rotstokkene ble også knust og kokt eller ristet, og brukt som mat.

I Japan er unge, grønne skudd av einstape blitt kokt og spist som en grønnsak (Warabi) eller tilberedt som puré, og der ble også rotstokkene malt og brukt som mat. Det sies at dette skjedde bare når det ikke fantes andre alternativer til mat. Einstapeskudd har også vært en del av tradisjonelt koreansk kosthold. Miles Irving (2009) skriver at i Korea blir bladskudd som er rundt 25 cm høye knekt ved basis, så kokt i to timer før de blir lagt i sola til tørk. Etter det kunne de lagres i lang tid, og når de skulle brukes ble de kokt på ny i én time, og kokevannet ble kastet. Etter denne behandlingen har stenglene lite smak og de blir vanligvis spist kalde etter at de har vært stekt i soyasaus.

Det har vist seg at einstape inneholder stoffer som kan gi magekreft, så bruk av einstapeskudd som mat blir nå frarådd. Forekomsten av mage- og spiserørskreft er høy i Japan, hvor einstapeskudd blir spist hele året, både friske og hermetisert, men disse kreftforekomstene kan også ha andre årsaker. Man bør uansett unngå å spise einstapeskudd ofte.

Også de stivelsesholdige rotstokkene av einstape har blitt samlet, kokt og spist av ulike folkegrupper rundt om i verden, og har vært ansett som verdifull mat. Det er angitt av einstaperøtter i Europa inneholder svært lite stivelse, og det kan være en forklaring på at det er mindre tradisjon for å bruke slike røtter her. I Sibir har man laget et slags øl ved å gjære rotstokkene av einstape sammen med bygg.

Einstape som dyrefôr

Husdyrene spiser ikke einstape når de er ute på beite, men bregnen har likevel blitt noe brukt til fôr i Agder og på Vestlandet. Plantene måtte høstes før bladene var helt utslått, helst før St. Hans. Når einstapebladene var tørket, kunne de bli spist av både hest og kyr når dyrene sto inne, men de ble regnet for å ha dårligere fôrverdi enn andre bregner. De fleste steder har imidlertid einstape vært ansett som helt ubrukelig som dyrefôr og dessuten som en giftig plante. Av våre viltvoksende bregner er einstapen den eneste som har vært årsak til alvorlige forgiftninger hos dyr.

Særlig hester kan bli utsatt for forgiftning av einstape ved innefôring, noe som skyldes at bregnen inneholder enzymet tiaminase I som omdanner det viktige B-vitaminet tiamin til pyrimidin og tiazol, som er virkningløse stoffer i stoffskiftet. (Det samme fenomenet finner vi hos myrsnelle Equisetum palustre, som også regnes som giftig). Tiamin er helt nødvendig for å beholde myelinisolasjonen rundt nervene. Hvis en hest får i seg tiaminase, vil man kunne måle et redusert tiamin-nivå i blodet. Hvor alvorlig forgiftningen blir, avgjøres av mengde bregner som er inntatt, tid på året bregnene er spist og hvilken del av planten det gjelder. 1-2 kg bregner i fôret (høy eller silo) per dag er nok til å forgifte en 450 kg hest hvis den spiser dette hver dag i inntil 4 uker. Hvis man finner ut at hesten har spist einstape på beite, eller at bregnen finnes i grovfôret, må man fjerne dette fôret straks, og hesten kommer seg uten andre tiltak. Ut over å kaste grovforet, gis hesten tiamin i injeksjonsform (0,5-1,0 g) først rett i blodet og siden i muskulaturen i 7 dager. Kommer man tidsnok inn med medisin og nytt fôr, vil hesten bli helt frisk igjen.

Hos kyr kan det skje forgiftning etter hyppige inntak av einstape over flere uker, med karakteristiske symptomer som blødninger og feber. Vanligvis vil dyrene dø i løpet av få dager på dette stadiet. Ett eller flere stoffer i einstapen ødelegger celledelingen i benmargen, slik at antallet hvite blodlegemer og blodplater avtar sterkt. Sauer er mer motstandsdyktige mot denne typen forgiftning. Melk fra kyr fôret med einstape er vist å kunne virke kreftfremkallende på rotter, og kanskje også på mennesker.

Annen bruk av einstape

Rotter liker ikke lukten av einstape, og bladene ble derfor lagt i potetkjelleren for å skremme bort disse skadedyrene. Hele planten, men særlig røttene, inneholder et såpestoff, og aske av planten har vært brukt som vaskemiddel og ved tilvirkning av glass. Avkok av roten kunne brukes til hårvask, eller roten ble gnidd inn i hodebunnen for å styrke hårveksten.

Bladene av einstape ble lagt i sengene som underlag, enten i madrassen eller løst. Slik bruk kunne skyldes mangel på halm, men det skulle også ha den fordelen at det holdt loppene borte. Å sove på puter som var stoppet med einstape ble ansett å hjelpe på øreverk og lignende plager. Tørkede bregneblad ble lagt i madrassen som middel mot gikt, noe som er bedre kjent fra ormetelg (Dryopteris filix-mas), men Høeg (1974) refererer slik bruk også for einstape, sjøl om hans referenter ikke spesifikt viser til at det var einstape som ble brukt.

Bekjemping av einstape i kulturlandskapet

Einstape regnes som verdens vanligste bregne, og arten har ekspandert kraftig de siste 10-årene. Selv om einstape har en enorm sporeproduksjon med opptil 300 millioner sporer per blad, foregår spredningen lokalt mest vegetativt. Planten lagrer vann og energi i den dyptliggende jordstengelen, og herfra skyter det opp blad gjennom hele vekstsesongen. Einstape skiller ut giftstoffer som hemmer veksten av andre planter, og på få år danner den et tykt strølag som ytterligere hindrer spiring av andre arter. Dette strølaget er lettantennelig og brenner godt, og om det skulle begynne å brenne så favoriseres einstapen også av brann. Einstape er giftig for beitedyr og spises i liten grad. Tyngre dyr som storfe og hest kan imidlertid ødelegge noe einstape i beiteområdet ved tråkk. Ønsker man å bekjempe einstape som er i ferd med å forandre kulturlandskapet, er dette en stor og vanskelig jobb. Når bregnebladene er fullt utvokst, kan man ta tak i stengelen og dra opp planten, men plantene kommer ofte tilbake neste år. Mer effektivt er det å knekke av stengelen før bladplaten har utviklet seg, for da er stengelen myk og lett å knekke. Dette kan gjøres effektivt ved å slå gjennom bestandet av einstape med en lang kjepp. Bladstilkene blir stående igjen, men dette synes å hemme tilveksten av nye blad, og gjentas denne behandlingen noen år på rad, kan man tyne ut einstapen i kulturlandskapet.

Det er ikke rapportert om forgiftninger av einstape hos mennesker i Norge, men forgiftning av husdyr kan forekomme. Bregnen kan være skadelig for kalvefostre og det er angitt at den kan være abortfremkallende, så den må ikke spises av gravide. Forskning fra nyere tid har kommet fram til at einstape inneholder stoffer som kan virke kreftfremkallende, og urten bør derfor ikke brukes verken som mat eller medisin. Det er en potensiell fare for at produkter fra kyr (inklusive melk) som har spist einstape kan gi forgiftning hos mennesker. For opplysninger om faren for forgiftning av husdyr, se avsnittet over om Einstape som dyrefôr.

Man har funnet at einstape tar opp arsenikk fra forurenset jord på en effektiv måte. Analyser har vist at arsenikkinnholdet i bladene kan være hundre ganger høyere enn i den omkringliggende jorden. Dette er også en grunn til at man bør være forsiktig med å innta einstape.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.