Vintergrønn-artene har vært lite brukt i norsk folkemedisin, men er angitt som middel mot sviende øyne. Sørover i Europa hadde legevintergrønn en mer utstrakt anvendelse. Avkok av bladene ble mye brukt til omslag på hudsykdommer, byller og betente sår, og mot skrofulose (forholdsvis godartede tuberkuløse lidelser hos barn og unge, særlig med betennelse i øyets bindehinne og lymfeknutene). I følge middelalderlegen Paracelsus fantes det knapt noen bedre urt til å hele sår. Bruken som sårmiddel kan forklares med plantens innhold av garvestoffer.

Et avkok av legevintergrønn kunne også være verdifullt som gurglevann og til øyenvask ved rennende og sviende øyne. Urten ble brukt innvortes ved epilepsi og andre nervøse forstyrrelser. Bladene av legevintergrønn er ellers angitt å virke antirevmatisk, krampeløsende, astringerende, hjertestyrkende, urindrivende, beroligende og styrkende.

Legevintergrønn inneholder mange av de samme innholdsstoffene som bittergrønn (Chimaphila umbellata), og har vært brukt mot en del av de samme lidelsene som denne urten. Begge urtene inneholder arbutin, et kjent urindrivende og antibakterielt stoff som virker som et antibiotikum for urinveiene. Stoffet hydrolyseres i kroppen til det giftige stoffet hydrokinon. Legevintergrønn har derfor vært anvendt som et middel ved urinveislidelser. Bitterstoffet chimaphilin regnes som ansvarlig for den generelt oppkvikkende virkningen av legevintergrønn ved mer uspesifikke sykdomstilstander.

Bruk av legevintergrønnn i kinesisk urtemedisin

Legevintergrønn er brukt i kinesisk urtemedisin, men hører ikke med til de viktige urtene. Smaken er angitt som søt og bitter, og urten har en "varm energi". Den virker på Lever- og Nyre-meridianene. Legevintergrønn "sprer vind og fuktighet", styrker muskler og bein, og kan stanse blødninger. Urten brukes innvortes i form av avkok, med 9-15 g urt som daglig dose. Den anvendes mot leddsmerter i knær og hoftepartiet. Ved livmorblødninger utenfor menstruasjonsperioden brukes den sammen med roten av blodtopp (Sanguisorbae officinalis radix, eller Di Yu på kinesisk). Videre blir urten brukt ved kronisk hoste som skyldes "Lunge-svakhet".

Annen bruk av legevintergrønn

Som navnet forteller, står vintergrønn-artene ved grønne blad gjennom vinteren. De har derfor vært en del brukt til kransebinding vinterstid, en tid på året da det er lite annet grønt å finne, hvis man da ser bort fra granbar.

Dyrking av legevintergrønn

Selv om planten er relativt liten, er legevintergrønn en vakker plante som man gjerne kunne hatt glede av i hagen. Den er imidlertid ikke helt enkel å dyrke, da den krever en mykorrhiza-forbindelse for å overleve. Skal den plantes inn i hagen må man derfor sørge for å få med en del jord fra vokseplassen der planten hentes fra. Plantene foretrekker en fuktig skogsjord på en kjølig plass i delvis skygge. De vil ha en humusrik jord som ikke er altfor sur, men som holder godt på fuktigheten om sommeren.

Da hydrokinon er giftig i store doser, kan langvarig bruk av legevintergrønn være skadelig. Inntak av urten i store doser kan gi diaré, kvalme og oppkast. På grunn av innholdet av chimaphilin i urten, kan friskt plantemateriale av legevintergrønn gi kontaktallergi med utslett hos enkelte følsomme personer. Det er ikke knyttet noen advarsler til bruk av legevintergrønn i kinesisk urtemedisin.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.